EXCALIBUR, 1981

REGI: John Boorman

MED: Nigel Terry, Helen Mirren, Nicol Williamson, Paul Geoffrey, Nicholas Clay, Cherie Lunghi,

Corin Redgrave, Patrick Stewart og Liam Neeson

GENRE: Drama, fantasy, action

"Now look, I once stood exposed to the Dragon's Breath so that a man could lie one night with a woman. It took me nine moons to recover. And all for this lunacy called, "love, " this mad distemper that strikes down both beggar and king. Never again. Never."

Excalibur. En to timer og 15 minutter lang episk berettelse fra den Arthurianske legenden. Hva er det vi venter på? Snurr film!

  

I Excalibur følger vi Arthur Pendragons livshistorie gjennom et vidt spekter av tid og hendelser. Fra han blir født som bastard og tatt vekk av trollmannen Merlin, til Arthurs gjennomgang fra ung tåpe til modig konge når han trekker sverdet ut av stenen.

   Deretter ser vi Kong Arthur (Nigel Terry) ri landet rundt og samle inn troppene sine, ridderne av det runde bord, og etter dét - gifte seg med sin store kjærlighet Guenevere (Cherie Lunghi). Lite vet han om Gueneveres lettkledde forhold til den dyktige, stramme ridderen Lancelot. Når disse kortene faller på bordet for kongen drives han til vanvidd og blir sittende alene i sitt mørke værelse med sine mørke tanker i mange år. I mellomtidens frustrasjon sender han de gjenværende ridderne ut på et umulig oppdrag. De skal finne den hellige gral.

   Derifra følger vi også den unge krigeren Perceval (Paul Geoffrey) og Merlins (Nicol Williamson) evige basketak med Arthurs halvsøster – den onde trollkvinnen Morgana Le Fay (Helen Mirren).

Oi, dette var mye rør å fortelle på tre avsnitt, men selv om Excalibur kan betraktes som et mektig rot av episke proporsjoner, henger temaet mer på greip som en helhet og nå skal jeg fortelle dere hvorfor.

   Filmen har tatt i bruk et virkemiddel jeg aldri har sett brukt i moderne film. Oppdelt fortelling over generasjoner. Selv om Arthur selv lever gjennom hele filmen følger vi også både hans far og sønn, født av den slue Morgana under forkledning som Guenevere. Excalibur er virkelig et ordentlig epos når det kommer til dette aspektet. Den er en livets messe som går og går, og etter hvert som gamle karakterer faller og dør introduseres vi for nye, slik som de gamle sagaene alltid gjorde det. Det som overrasker meg mest er hvor godt dette fungerer på skjermen, for det gjør det virkelig.

   Arthur er i tillegg en både likenes og utrivelig karakter. Som tenåring er han en klumsete dumrian med lite vett og mye sjel og som voksen, mer og mer et gammelt rasshøl av den vise sorten. Forandringen Arthur gjennomgår kan spores tilbake til sverdet Excalibur. Skapt av en gud, forutsett av en trollmann og funnet av en gutt: forbannelsen som kronet ham konge og gav ham mer makt enn han noensinne kunne drømme om å håndtere.

   Merlin, som er et enda større gammelt rasshøl av den vise sorten, legger denne skylden på Arthur selv. Som sin far var han en dåre og lot seg falle for kjærlighetens giljotin der han heller skulle fokusert på England og befolkningen som var i hungersnød.

When a man lies, he murders some part of the world.

Jeg får vel snakke litt mer om rollebesetningen. Nicol Williamson er selvfølgelig strålende som trollmannen Merlin. Etter år med middelaldersk teatererfaring gjorde Williamson sitt ypperste her i Excalibur, hvor han virkelig får frem de kalde og realistiske sidene ved den ikoniske karakteren. Mannen har gått rundt og vandret med visdomsord i århundrer og likevel er det ingen som lærer. Er det virkelig så rart han er blitt en grinebiter?

   Hellen Mirren ser ut til å være i marihuanaland under store deler av innspillingen og det kan nesten virke som hun fremdeles tror hun er på settet til Caligula. Skuespillerinnen skinner ikke like kraftig her i sine yngre dager som hun gjør nå, og det ironiske er at hun er det eneste navnet på rollelista som har overlevd tidens tann. Eller, vent.

   Excalibur gir oss faktisk Liam Neesons kinodebut. Neeson spilte i noen tv-filmer på slutten av 70-tallet, men John Boorman var mannen som dro ham ut i den store verden på starten av 80-tallet. Neeson gjør en god prestasjon, men ingenting spesielt, kanskje fordi han heller ikke har en fenomenalt stor rolle. Det samme kan sies om Patric Stewart, som jeg selvfølgelig digger. Han har ikke stort med scenetid han heller, men tro meg, Stewart stjeler showet til og med når han står bak Nigel Terry og ikke sier noe!

    Over til hovedrollen selv, Nigel Terry, som Arthur Pendragon. Jeg har alt skildret karakteren manusforfatteren skrev for filmen som svært bra, men når det kommer Terry selv er dette en litt annen sak. Nigel Terry er nemlig tidenes mest anonyme skuespiller. Han ligner på alle andre rustning-menn med skjegg og de ligner på ham også. Halvveis uti filmen kan dessuten krigeren Perceval bli en litt for lik protagonist og dette kan være svært distraherende. Var det noe Terry klarte best var det den maniske og sinnsyke delen av den historiske lederen. Arthur møter sine indre demoner mer enn en gang på dette langstrakte tidsspennet og Terry gjør en troverdig rolleprestasjon ut av disse elendighetene.

   Jeg skulle gjerne sagt noe om Sir Lancelot og Guenevere, men akk, deres historie interesserte meg ikke noe større og falt mer bakom massene.

4 GODE FILMER OM DEN ARTHURIANSKE LEGENDEN:

1967 - CAMELOT - regi: Joshua Logan

1975 - MONTY PYTHON & THE HOLY GRAIL - regi: Terry Gilliam og Terry Jones

1984 - SWORD OF THE VALIANT - regi: Stephen Weeks

1995 - FIRST KNIGHT - regi: Jerry Zucker

Filmen er filmet med en fantastisk pasjon for middelalderkunst og legendariske øyeblikk. Boorman vet nøyaktig hvor han skal peke kamera og har ikke latt den evnen ligge og hvile et sekund under innspillingen av Excalibur. Dette er nydelige scener man virkelig husker, scener som kommer luskende i hjernebarken når man tenker på dvd-omslaget eller bare hører tittelen. Filmen er dessuten filmet i sin helhet på Irland og grunnet dette er det hovedsakelig kun tatt i bruk irske skuespillere.

   Dessverre er det scenografiske like godt som de kjipe delene er kjipe. Enkelte steder under denne filmen måtte jeg klaske håndflaten i flintskallen, for det skjer støtt og stadig ting som ikke henger på greip og ting så halvveis utstudert at en kan lure på om regissør Boorman noensinne så igjennom det ferdige produktet før de sendte det ut på kino.

   Det er selvfølgelig noen av disse scenene som jobber til filmens fordel, som scenen der Merlin leker sisten med Morgana Le Fay. Frivillig eller ufrivillig, Excalibur har skikkelig cheesy camp-verdi over seg og dette er selvsagt noe jeg liker!

Det har vært hektiske tider for meg, derfor mindre skriving enn jeg skulle ønske. Det er vel likevel bedre at jeg skriver litt enn ikke noe i det hele tatt, så jeg holder motoren på tomgang og venter på hva som skjer. I mellomtiden, gå ut og lek i sola, eller sitt inne og se en film. Verden er deres, nyt den. Excalibur belønnes med 4 og et halvt sverd - i stener.

4/5 SVERD I STENER