jOBS Trailer

REGI: Joshua Michael Stern

MED: Ashton Kutcher, Josh Gad, 

Dermot Mulroney, Matthew Modine, 

J. K. Simmons og James Woods

Ok, ok, jeg vet hva alle tenker. Ashton Kutcher som Steve Jobs? Ja, jeg måtte se bildene for å tro det selv og deretter traileren, selv om det ikke egentlig er en trailer, men et aktuelt klipp på 60 sekunder. Prøver filmen å gjenskape suksessen The Social Network oppnådde? Vanskelig å si. Her er det bare å vente i spenning! jOBS, som ikke kunne blitt stil-stavet på en tåpeligere måte innen t-skjorte-bransjen, er regissert av Joshua Michael Stern, mannen som ga oss Swing Vote. I teorien lover ikke dette godt! Likevel kan det se ut som han har lagt lidenskap i arbeidet sitt her, så mye at han faktisk har dratt til California og filmet scener i Steve Jobs barndomshjem. Litt utenom den typiske normen og det liker jeg. Dessverre har filmen allerede møtt en del negativ kritikk, blant annet fra Apple-utvikler Steve Wozniak, som i filmen portretteres av Josh Gad.

Ashton Kutcher er ikke den kjipe tosken alle skal ha det til. Jeg liker fyren, han har bare valgt feil roller i alle år. Faktisk er Kelso en av favorittkarakterene mine fra That '70s Show, ikke fordi han er en idiot, men fordi det ofte kan virke som Kelso har perfekt humoristisk timing og bare later som han er dum for moro skyld. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet med Michael Kelso, men jeg tror det kanskje kan ha meningen i starten av serien, der Kelso egentlig er mer som en kødd uten forståelse for andre enn en liten gutt i mannekropp som han ble senere. Likevel, Ashton Kutcher spiller denne rollen så effektivt fantastisk, med så mye liv og fysisk komedie, at man skulle tro han møtte opp på settet i høy tilstand uten å vite at det var kameraer til stede. Den senere karrieren hans har dessverre ikke vært like effektiv.

Etter elendige drittfilmer som Dude Where’s My Car, Just Married og My Boss’s Daugther prøvde Kutcher en mer dramatisk retning med The Butterfly Effect, som på tross av rettmessig slakt ble en enorm publikumssuksess. Siden har Kutcher kommet og gått, men har av en eller annen grunn klart å holde en fot i rampelyset, spesielt nå nylig når Chuck Lorre bestemte seg for å dra ut strikken Two and a Half Men ennå litt lenger. Nå, etter alt tullet han har prakket på seg etter That '70s Show, skal Kutcher altså inn i det seriøse territoriet igjen, i rollen som Apple-grunnlegger Steve Jobs, en mann jeg ikke egentlig vet noen ting om. Er Kutcher en god match? Kommenter gjerne som svar! Jeg ser personlig litt frem til denne filmen, spesielt siden James Woods er med!

HOWLING II: YOUR SISTER IS A WEREWOLF, 1985

REGI: Philippe Mora

MED: Christopher Lee, Reb Brown, Annie McEnroe, Marsha Hunt, Sybil Danning og Judd Omen

GENRE: Horror, action, fantasy

"For it is written: the inhabitants of the Earth have been made drunk with her blood. And I saw her sent upon a hairy beast and she held forth a golden chalice full of the filthiness of fornications. And upon her forehead was written: "Behold I am the great mother of harlots and all abominations of the Earth."

Howling II: Your Sister Is a Werewolf, aka Howling II: Stirba - Werewolf Bitch, er en sensasjonell opplevelse som sjelden kan oversees av en cheesy 80-tallsfreak. Filmen er den første og beste av 6 oppfølgere basert på den banebrytende originalfilmen The Howling, som faktisk ble nominert til Saturn-award før noen hadde sett den. Det er også en bokserie involvert, men jeg tror likhetene stopper der, så det gjør jeg også.
   Som den tidligere anmeldte Rats: Night of Terror er Howling II en film som må nytes på et litt annet nivå enn for eksempel Gudfaren. Eller, vent, la meg smale det ned litt til. Den må nytes på et annet nivå enn skrekkfilmer som den originale The Howling.
   Joe Dantes mesterverk fra 1981 står som et godt eksempel på utrolige praktiske effekter, bortsett fra den siste scenen der Dee Wallace ser ut som en terrier, og vil antagelig huskes for nettopp dette. En annen ting The Howling ble roset for var den underliggende humoren i form av sjangernostalgi og referanser til varulver i litteratur og populærkultur. Howling II, dog en kultklassiker, huskes ikke helt på den samme måten.

Filmen følger opp slutten av The Howling, der Karen White (Dee Wallace) blir skutt og dør i en transformeringssekvens på direktenyhetene (SPOILER). Vel, ikke nå lenger, for det viser seg at nyhetene ikke var direkte likevel - selv om de helt klart var det i originalen - og Karen kommer i tillegg til å våkne til live igjen nå som sølvkulene er fjernet fra kroppen hennes under obduksjonen (også spilles hun plutselig av Hana Ludvikova, som ingen hørte fra igjen etter dette).

   Karen Whites bror Ben (Reb Brown) kommer i begravelsen hennes - mens hun fremdeles ligger i kisten - der han møter Karens kollega Jenny Templeton (Annie McEnroe), som han snart starter en affære med, og den mystiske Stefan Crosscoe (Christopher Lee), som forteller ham at søsteren faktisk var en varulv.

   Ben White tror ham selvfølgelig ikke, men får senere se sannheten med sine egne øyne når de må drepe Karen en gang for alle. Ben og Jenny bestemmer seg dermed for å bli med Crosscoe til Transilvania for å gjøre kål på varulvdronningen Stirba (Sybil Danning), som angivelig står bak det hele. Det viser seg at dette er lettere sagt en gjort og de tre må ty til sterke midler for å finne en måte redde verden på. Dette oppdraget inkluderer en hel mengde rumpespraking, billige effekter, en skrikende dverg og en håndgranat laget av vievann. Følg med!

Jeg gråt litt inni meg når jeg så det europeiske coveret til Howling II, som jeg legger ved et bilde av under her. Hvorfor, må dere spørre. Vel, jeg er nå overbevist om jeg hadde Howling II på Big-Box VHS når jeg var liten, under den norske tittelen Nattens Ulver, og deretter ga den bort eller mistet den eller et eller annet dumt noe. Faen. Dette fikk meg imidlertid til å undersøke saken litt grundigere og finne ut hvorfor filmen ble sluppet under tittelen Nattens Ulver og ikke Nattens Ulver 2. Det viser seg nå at den originale The Howling ble bannlyst av statens filmtilsyn tidlig på 80-tallet her i kino-Norge. Det overasket meg derfor å se at den faktisk likevel ble utgitt på VHS i 1984, under originaltittelen The Howling! Hva? Visste ingen i Norge at Howling II var oppfølgeren? Jeg er sikker på at Sverige er involvert på en eller annen måte her!

   Christopher Lee er alltid en fryd og den kalde, mørke stemmen hans kan gi god innlevelse i den billigste oppfølger. Selv om Lee faktisk unnskyldte seg for å ha vært med i filmen til Joe Dante på settet til Gremlins 2: The New Batch, syns jeg han gjør en like god jobb som alltid. Jeg skjønner ikke hvorfor det er noe å unnskylde, det var jo ikke Lee som gjorde en dårlig jobb.

4 VARULVFILMER FRA 80-TALLET:

1981 - AN AMERICAN WEREWOLF IN LONDON, regi: John Landis

1984 - MONSTER DOG, regi: Claudio Fragasso

1985 - SILVER BULLET, regi: Daniel Attias

1987 - TEEN WOLF TOO, regi: Christopher Leitch

Howling II har en god del problemer, men jeg ser ikke grunnen til å klage for mye på en film med et så lavt budsjett som fremdeles underholdt dritten ut av meg. En av tingene jeg må nevne er hvordan filmen blander vampyr-mytologi med den vidt forskjellige varulv-mytologien. Hvitløk, påle gjennom hjertet, vievann? Alle disse elementene tilhører jo selvfølgelig vampyr-mytoset! Vel, ikke i Howling II. Filmen er også kjent for å inkludere et nytt hjelpemiddel - hellige øreplugger støpt av alterlysenes utrente stearin! Disse kommer godt til nytte når varulvene hyler så høyt at det er skadelig for det menneskelige øre! Uansett, Howling II har gode høydepunkter og et av dem er selvfølgelig den bortglemte perlen Reb Brown.

   Reb Brown er en skuespiller som bare har det inne, uten å måtte prøve engang! Brown har egentlig bare en funksjon: han skriker. Ikke et vanlig skrik heller, men et skrik som symboliserer en mann som får armer og ben revet av i smerte. Skrikene kan komme uanmeldt ut av ingenting, eller bare nå og da under kampscener, men når det kommer sprekker de ofte lydbildet og da vet man at man har med Reb Brown å gjøre! For å være ærlig er det helt utrolige karaktertrekk ved denne latterliggjorte skuespilleren og han fortjener ros for å lage så mye gøy og moro for seg selv og alle andre!

 

På tross av scener som ikke gir mening, svak make-up faktor og et misforstått syn på varulver, skinner Howling II ganske sterkt spør du meg. Selv om vi sjelden ser noen av varulvene og selv om de ser ut som gorillaer når vi først ser dem, er et par av de andre effektene i filmen nok så kreative. Denne oppfølgeren er ikke for alle, men når alt kommer til alt er den i alle fall for meg!

   Dessuten, og her kommer den viktigste delen, er jeg sikker på at Howling II var ment å være en komedie og en parodi. Philippe Mora er tross alt mannen som regisserte The Return of Captain Invincible, musikalen om en superhelt som blir anklaget for å være kommunist fordi han går med rød kappe! Hvordan kan kinoverden vite dette og fremdeles ta Howling II seriøst? Hvordan kan kinoverden ta Howling II seriøst med undertittelen Your Sister Is A Werewolf eller Stirba - Werewolf Bitch?

   4 fullmåner og en god helg til alle!

4 FULLMÅNER

Denne hadde jeg faktisk en gang!

80's Christopher Lee.

Kino: LINCOLN

REGI: Steven Spielberg

MED: Daniel Day-Lewis, Sally Field, David Strathairn, Tommy Lee Jones, Joseph Gordon-Levitt, James Spader, Jackie Earle Haley, Hal Holbrook og Jared Harris

GENRE: Epic drama

"We are stepped out upon the world stage now, with the fate of human dignity in our hands. Blood's been spilled to afford us this moment! Now, now, now!" 

2012 er fremdeles ikke over i kino-Norge, så her om dagen gikk jeg ut og så Steven Spielbergs nye mesterverk Lincoln, med Daniel Day-Lewis i hovedrollen som den ikoniske presidenten.

   Enten er jeg heldig eller bare taktisk smart, men siden januar i fjor har jeg ennå ikke gått og sett en film på kino jeg hatet, selv om et par av dem ikke falt like godt i smak som de andre. Jeg er lei av å være så høflig hele tiden. For å være ærlig er det mye lettere å skrive en negativ anmeldelse enn en positiv en! Likevel kan jeg ikke lyve, Lincoln var fantastisk på alle filmatiske måter og det er egentlig umulig å klage på stort, selv om jeg antagelig finner et eller annet å plukke på når jeg setter meg ned og tenker grundig nok.

   Jeg skal prøve å holde denne anmeldelsen kort. Det kan imidlertid bli vanskelig, for Daniel Day-Lewis er strålende, Tommy Lee Jones er strålende og filmen i seg er strålende, kanskje Spielbergs beste siden Saving Private Ryan. James Spader er også med, noe som er fantastisk i seg selv.

Siden plottet ikke er til for å forklares i dyp detalj over tre paragrafer holder det med at jeg sier filmen handler om avskaffelsen av slaver, The Thirteenth Amendment, som det visstnok ikke finnes noen god norsk oversettelse for. Videre enn det handler den egentlig mest om Lincoln selv, og jeg hadde aldri trodd presidenten kunne være så morsom!

   Lincoln har støtt en latterlig historie å fortelle, som han alltid fullfører selv hvor oppgitt rådsmennene rundt ham blir og det er noe med måten han ler av sine egne vitser på som utstråler en karakteristisk knyttneve av ekte kinomagi. Noe sier meg at ingen planla dette, bortsett fra Daniel Day-Lewis selv. Day-Lewis er kremen av kremen og dette vet han tydeligvis godt, for han går alltid tre-fire år før han endelig finner et manus som er bra nok for ham, og når han først gjør det - da spiller han improvisert jazz-fusion på 7 strenger!

   Briten fremstiller Abraham Lincoln med så god kvalitet at det er på høyde med prestasjonen han ga rollefiguren Daniel Plainview i There Will Be Blood, og dette burde si sitt uten at jeg egentlig trenger å forklare noe som helst. Daniel Day-Lewis lever seg så kraftig inn i en rolle at han går i ett med sin egen legende på en så genial måte at det ikke skulle forundre meg om det faktisk viser seg at han er gud. Skuespilleren er for så vidt kjent for å praktisere såkalt Method Acting, altså at han setter seg inn i karakterens sko på daglig basis for så på artistisk vis bli forandret til karakteren. Dette funker ikke for alle, men for Day-Lewis, ja, for ham funker det like bra hver jævla bidige gang. Han satt faktisk i rullestol under hele innspillingen av My Left Foot og måtte bli båret rundt på settet av gretne scenearbeidere!

Shall we stop this bleeding?

Den nest mest imponerende delen av Lincoln er regissør Steven Spielberg selv. Jeg har ikke sett Amistad, men noe sier meg at slaveri er et stort interessefelt for Spielberg, og dette vises. Det vises også hvor enorm forståelse han har for den amerikanske historien og politikken som ligger bak. Selvfølgelig har kunstneriske friheter blitt tatt, og ikke alle kongressmenn og omstendigheter er det de kanskje var i virkeligheten, men herregud dette er så nærme man kommer i Hollywood.

   Som David Finchers Zodiak har ikke Lincoln noe spesifikt klimaks, den bare kjører historien fra start til slutt. Hadde filmen hatt et klimaks ville den ikke vært like tro mot virkeligheten. Det er ikke ofte dette fungerer i et filmatisk rampelys, men i Lincoln flyter det som balsatre på Stillehavet. Lincoln holder ingen klimatisk tale som forandrer alles mening om lovlig slavehandel, det blir ikke gjort en stor scene ut av John Wilkes Boots og drapet på presidenten. Lincoln er ikke annet enn en historietime gjenfortalt med skuespillere.

4 BORTGLEMTE SPIELBERG-FILMER:

1971 - DUEL, med Dennis Weaver

1979 - 1941, med Dan Aykroyd og John Belush

1989 - ALWAYS, med Richard Dreyfuss og Holly Hunter

2002 - CATCH ME IF YOU CAN, med Leonardo DiCaprio og Tom Hanks

Hvis jeg skal finne noe å klage på er det at filmen ikke har noen svarte karakterer i fokus. Til å være en historie om oppbyggingen til det 13’de grunnlovsforslag er det svært lite fokus på den afro-amerikanske rollen i historien, selv om det snakkes om vises det aldri. I noen tilfeller kunne jeg sagt at det var med vilje, for å få historien til å føles kald og fjern, men jeg tror heller Spielberg valgte å klippe ut disse scenene for å fokusere mer på presidenten selv. Kanskje det var derfor han valgte å kalle den Lincoln og ikke The Passing of the Thirteenth Amendment?

   Tommy Lee Jones gjør en brakinnsats som Thaddeus Stevens. Spielberg må ha sett på det gamle fotografiet av Stevens og tenkt: hm, hvem kan jeg finne som ser ut som et like grettent gammelt rasshøl? Og Tommy Lee Jones er nok ikke bare ansatt på grunn av den grimme geipen, men fordi han helt klart kunne båret denne filmen alene om han ville. Det vises også i en scene at han har et forhold til den svarte hushjelpen sin, noe som for myten det er kunne blitt veldig cheesy, men funker godt likevel.

   En av de mer cheesy delene er likevel når Abraham Lincoln blir skutt. Vi får ikke se det, men vi får faktisk se et annet teater i stedet, som blir avbrutt av en fyr som løper opp på scenen og meddeler at presidenten er blitt skutt! Dette fungerer ikke minst like godt som å bare la være å vise det i det hele tatt. Vi vet jo alle hva som skjedde, hvorfor lage en så korny versjon av noe som ikke engang trenger å være med og tar 30 sekunder av spilletiden?

James Spader er til stor glede i filmen og selv om han har lagt på seg noen kilo siden sin storhetsperiode har han til gjengjeld grodd seg en uhyre hyggelig snurrebart! Han er også utrolig morsom og kommer med noen av de saftigste replikkene i hele filmen. James Spader, velkommen tilbake! Spader er imidlertid bare en av mange strålende skuespillervalg for Lincoln.

   Når alt kommer til alt - se Lincoln, for den er veldig bra! Ikke den beste filmen fra 2012, ikke like bra som Skyfall eller Django Unchained, men helt klart en av dem. Terningkast 5!

Don't be a fool, I'll live forever.