RATS: NIGHT OF TERROR, 1984

REGI: Bruno Mattei (aka / Vincent Dawn)

MED: Ottaviano Dell'Acqua (aka / Richard Raymond), Geretta Geretta (aka / Janna Ryann), Massimo Vanni (aka / Alex McBride), Richard Cross, Ann-Gisel Glass, Jean-Christophe Brétigniere (aka / Christoph Bretner) og Cindy Leadbetter

GENRE: Horror

SPILLETID: 98 minutter

Jeg elsker, ELSKER denne filmen - så jeg måtte bare inkludere Rats: Night of Terror i mitt delvis ujevne Halloween-maraton! For de mange der ute som aldri har opplevd denne særegne godbiten (og sikkert aldri hørt om den heller) håper jeg å overtale dere til å se den nå, på dønn ærlig vis.

   Om du skal se Rats: Night of Terror, regissert av Bruno Matteis alter ego Vincent Dawn, er du nødt til å se den med riktig innstilling, hvis ikke funker det bare ikke. Ser du på den som en kynisk bedreviter kan du med sikkerhet si så høyt at alle hører det, Rats suger! Og det gjør den helt klart, om du av en eller annen grunn skulle finne på å se filmen som en kynisk bedreviter. Ja, der stavet jeg det likegodt rett ut for dere, for har dere tenkt å se og dømme Rats på samme måten som et høybudsjetts dypt, drama kan dere bare droppe det med en gang. Det finnes bare en måte å se Rats: Night of Terror på. Som sjarmerende, hjernedød, uerstattelig og tøysete underholdning! Etter denne omtalen kan vel heller ingen tenke seg den burde sees på noen annen måte.

   Mye rart kan sies om Bruno Mattei. Mattei var en b-filmregissør på den mest sleazy måten og baserte seg for det meste i rip-off-genren. Ikke bare har han stjålet Goblin’s soundtrack til Dawn of the Dead i sin Hell of the Living Dead fra 1980, han har også hermet, teftet og snytt utallige andre populære filmer, men på sin egen måte, med egne ideer og ambisjoner tilknyttet med sterke bånd. Bruno Mattei lagde til og med Terminator 2 før James Cameron gjorde det! Merkelig nok er denne versjonen av Terminator 2 en rip-off av Aliens, så der kan man vel si ting ikke gikk helt etter planen. The Terminator dukker imidlertid opp helt på slutten!

   Rats: Night of Terror er likevel ikke en rip-off av noe jeg noensinne har sett. Den er en typisk creature-film, ja visst, men med blodtørstige rotter? Satt i en post-apokalyptisk, fjern fremtid? Dette er virkelig noe for seg selv og hva du enn måtte sitte igjen med etter å ha sett Rats, kan du ikke nekte for at det ikke eksisterer noe lignende!

Året er 2240 (A.B. - After the Bomb) og det er århundrer siden den forferdelige atomkrigen som endte med sivilisert undergang i 2015, skapte et mutert ødeland ut av alt vi kjenner til i dag. 2015. Det gir oss bare 3 år! Back to the Future Part II og Maya-folket må ha bommet litt på blinken.

   Kurt (Richard Raymond), Video (Richard Cross), Taurus (Alex McBride) og resten av den rebelske motorsykkelgjengen deres kommer over en forlatt spøkelsesby og søker ly i kulissene av «Once Upon a Time in America». Bygningen de bosetter seg i ser ut til å ha alt de noensinne kunne ha drømt om. Rent drikkevann, en plantasje med grønsaker i kjelleren og rikelig med alkoholholdige væsker i puben, samt et perfekt base og et godt skjulested for fiender. Gjengen er mildt sagt henrykt over dette heldige funnet, men dessverre har de ennå ikke oppdaget det seriøse skadedyrproblemet den forlatte byen har!

   Plutselig blir de tatt på senga og det er allerede for sent. Rottene ser ut til å komme fra alle kanter, med blod på hjernen, og snart er banden omringet uten et eneste sted å gå. Motorsykkeldekkene er til og med gnagd i stykker, så her må de bare pent bli værende til plan-B kokes opp! Flere medlemmer av gjengen er allerede blitt bitt, drept og spist av en hærskare sultne, muterte rotter og mytteri begynner å slå rot blant de gjenværende partene. Hvordan skal dette gå? Vil de overleve natten? Hvem har lagt igjen den mystiske radiomeldingen de finner på kontrollrommet? Det hele er så ellevilt klassisk at dere rett og slett bare må kjøpe filmen og se det selv!

   Prøv cdon.no. Mye kult der faktisk!

Gjett hvilke vei rotta kom inn i henne!

Rats er ikke bare en b-film, den er en z-film. Likevel er den en av de beste z-filmene jeg noensinne har sett (engelskspråklig ord-spill) og det skal fint mye til å sitte gjennom denne uten å le, med vilje eller ei, for her er det mye å le av - enten du ler av filmen eller med den. Selvfølgelig må du le med den, for det er så utrolig mye gull å grave i her!  

   På tross av de hysteriske rottesekvensene må det morsomste aspektet med Rats være karakterene. Disse stereotypiske motorsykkelbandittene kommer med noen heftige fraser, som umulig kunne ha virket i noen som helst annen film, men som unektelig virker perfekt i Rats: Night of Terror. Dette kan vi takke Claudio Fragasso for. Fragasso er husket for å ha skrevet en rekke - etter min mening - bedårende manuskripter og mest kjent i populærkulturen er den notoriske Troll 2, ansett av mange som den beste dårlige filmen noensinne laget. Rats var imidlertid ikke et uhell, for her visste Bruno Mattei nøyaktig hva han gjorde fra første stund! Dette må være grunnen til at han alltid ansatte Claudio Fragasso til å skrive manusene sine - Bruno visste resultatet ville bli genialt på en usannsynlig cheesy måte, og sant nok, det ble det alltid også.

   Det finnes mange dårlige filmer der ute, men en film som Rats: Night of Terror blir bare til ved et mirakel. Regissøren må til en hver tid ta filmen seriøst og fremdeles ha tunga i kinnet, det er én ting, men for at det skal funke som en ikke-planlagt komedie på dette nivået… dét er enten nødt til å kreve fantastisk dyktighet eller perfekte tilfeldigheter. Rats er så absolutt ikke den eneste Bruno Mattei-filmen av dette kaliberet, så jeg står for mitt og påstår det var talent som sto bak her. Kanskje ikke nødvendigvis talent på den måten vi vanligvis bruker betegnelsen, men talent i å kunne vekke noe så fantastisk dumt og klossete til live på en så vanvittig levende måte og få det til å fungere til de grader. Et eller annet sted der ute sitter Bruno og ler for seg selv akkurat nå.

4 FAVORITTER AV BRUNO MATTEI:

1. Rats: Night of Terror, 1984

2. SS Girls, 1977

3. Hell of the Living Dead, 1980

4. Robowar, 1988

Ok, rett skal være rett, så det er bedre å ha det sagt enn usagt - produksjonen av denne filmen var nok ikke direkte dyrevennlig. De søte, små rottene i Rats: Night of Terror blir tømt ned i bøtter og spann over heltene (for å gi inntrykk at de hopper ned og angriper fra taket) og når de ikke blir kastet veggimellom sitter de bare på bakken i en stusselig haug og ser livredde ut! Huff. Jeg håper det gikk bra med de stakkars småtassene, for jeg er veldig glad i rotter!

   Bruno var ikke den eneste. Italienere flest hadde dessverre lav forståelse for dyrerettigheter i exploitation-miljøet på 70- og 80-tallet, noe som ofte ga gode visuelle resultater - som de morderiske dyrene fra Zoo-en i Wild Beasts og den episke, sagnomsuste hai vs. zombie-frekvensen i Zombi 2 - men som igjen muligens kan ha hatt konsekvenser for dyrene de brukte som statister. For ikke å nevne kannibalfilmene fra denne epoken av øst-europeisk lavbudsjettskino! Bruno gjør i alle fall én ting rett i Rats: Night of Terror. Han dreper ikke rotter med vilje for underholdning (selv om det ikke ville ha sjokkert meg om noen av dem døde ved uhell).

   En av de beste rottescenene i filmen er faktisk en scene der ingen ekte rotter utnyttes. Denne scenen er umulig for meg å beskrive på en forståelig måte og jeg fant heller ingen youtube-link som kan illustrere den for meg. Dere har ikke noe valg nå. Dere må kjøpe filmen!

Maaaaaan!

Ja, Rats: Night of Terror - eller Blood Kill som den heter noen steder - har virkelig en stor plass i hjertet mitt og hver gang jeg ser den innrammede Rats-posteren på veggen min har jeg øyeblikkelig lyst til å kaste disken rett i dvd-spilleren. Det må nevnes at dette forekommer en rekke ganger i løpet av et halvår, spesielt når jeg er i humør til en Bruno-film - som jeg ofte er! Kan jeg si noe negativt om Rats? Ja, det er en ting. Eller, vent - to ting.

  

1. Filmen kan til tider føles litt treg, selv om underholdningen sitter som en godt pålimt løsbart 90% av tiden. Kanskje noen scener kunne vært klipt ned slik at tempoet hadde fått bedre flyt. Dette bringer meg til punkt 2.

2. Slutten skulle ha vært litt lenger! Ikke veldig mye lenger, for det hadde ødelagt den store tvisten og den forstyrrende, awesome følelsen den etterlater deg med, men litt lenger - bare for å bygge opp mysteriet ennå mer! Kanskje noen av de langtekkelige scenene kunne blitt droppet for å utdype slutten og skape et snev mer underholdningsverdi ut av den? Jeg vet det kunne blitt gjort! Uansett, jeg skal ikke klage, for dette er det eneste negative jeg kan si om Rats fra mitt kjærlige standpunkt.



Bruno Mattei gikk dessverre sørgelig fra oss i 2007, men filmene hans lever fremdeles i beste velgående. Vincent Dawn, du var en stor mann og du er savnet.

   Det kommer en anmeldelse til i neste uke, på den store dagen, som er på en torsdag! Hm. Hvilke Halloween-basert film fra 70-tallet skal jeg velge å anmelde på allehelgensaften? Jeg ga nok allerede et åpenbart hint. Uansett, Rats: Night of Terror. Se den og nyt den!

  

  

THE GATE II: TRESPASSERS, 1990

REGI: Tibor Takács

MED: Louis Tripp, Pamela Adlon, 

James Villemaire, Simon Reynolds, 

Neil Munro og Gerry Mendicino

GENRE: Horror, fantasy

SPILLETID: 92 minutter

The Gate II: Trespassers? Ja den finnes (også under tittelen Gate 2 og Gate II: Return to the Nightmare). Jeg husker jeg leste en gang at The Gate fra 1987 hadde en oppfølger, men av instinkt regnet jeg med at dette var en urelatert billigproduksjon, fra en annen regissør, med rettighetene til å cashe inn på suksessen av The Gate. Der tok jeg sannelig feil! Det lønner seg visst å gjøre litt research før man dømmer rett-på-video-filmer.

   Ikke bare returnerer den ungarske grøsser-fanatikeren Tibor Takács som regissør, Louis Tripp er tilbake i rollen som Terry også! Herregud! Jeg bare måtte se denne filmen… som jeg dessverre ikke eide - eller hadde mulighet til å jakte ned med min nåværende pengestatus. Slike glemte perler er i tillegg ganske vriene å komme over, så jeg måtte til slutt ty til internett for å fremkalle denne gladfilmen i stua mi. Litt juks, men nå kan jeg på rettferdig måte snakke om The Gate II: Trespassers. Den har sine feil, men den er også fantastisk!

Det er 5 år siden handlingen i The Gate fant sted og familien til Glen har for lengst flyttet ut av det ødelagte huset og til en annen by. Terry (Louis Tripp) bor fremdeles i nabolaget, sammen med sin arbeidsledige, alkoholiserte far, som er i ferd med å treffe bunnen hardt med triste konsekvenser.

   Sønnen i huset har blitt innesluttet og tilbringer mesteparten av tiden i kjelleren sin med musikken, bøkene og tankene, for han har ikke fått noen nye venner siden Glens familie forsvant. Selv hvor grusomt det overnaturlige møtet med demonene fra underverdenen 5 år tidligere var, er det alt Terry tenker på og han fordyper seg manisk i demonologi, nesten i ustoppelig transe. Det han og Glen opplevde var et katastrofalt mareritt, men det var er det det mest fantastiske som noensinne har hendt ham.

   Han returnerer til Glens forlatte hus for å prøve å lukke opp portalen på nytt, i håp om å bruke underverdenens krefter til å rette opp livet til faren og gjøre ting godt igjen. Under ritualet dukker det plutselig opp tre rebelske ungdommer som tilfeldigvis har brutt seg inn i huset og den ene av dem, ungjenta Liz (Pamela Adlon), som også er interessert i demonologi, får de to andre til å bli med på det djevelske forsøket. En liten demon dukker endelig opp, men John (James Villemaire), lederen i den sleskete gjengen, skyter den med pistolen sin ut av sjokk og avbryter brått ritualet før han og de andre ungdommene stikker av. Terry tar med seg den øyensynlig døde demonen hjem og når han finner ut at den fremdeles lever putter han den i et gammelt fuglebur, der den nyter å leke med den lille fugle-husken!

   Det viser seg snart at Terrys ønske gikk i oppfyllelse under ritualet. Faren har fått den gamle pilotjobben sin tilbake og neste dag kaster han de siste spritflaskene i søplebøtta. Terry og Liz finner ut at de faktisk kan ønske seg hva de vil av den lille demonen, så lenge de har ham under sin makt, og dette utnytter de seg grovt av! Terry har imidlertid oversett et svært viktig faktum. Satan er ikke til å stole på! Ønskene oppfylles bare for en kort stund før de blir gjort om til noe langt, langt verre! 

Vel, hva kan jeg si? Jeg forventet meg fint lite av The Gate II: Trespassers, og fikk langt mer enn jeg noensinne kunne håpet på. I alle fall til å begynne med. Jeg skal beskrive et merkelig fenomen for dere, og det kan minne noe om hva som skjedde med meg når jeg for første gang så The Last Riders for noen måneder siden.

   Ok. Dere vet den rare følelsen når man opptager at noe man antar er bæsj viser seg å være gull? Denne følelsen fikk jeg ganske raskt med denne filmen. Den hadde den samme koselige, sjarmerende stemningen over seg som den første The Gate og var veldig tro mot originalen, både i suspens, monstereffekter og hovedkarakter. Dessverre hadde det bare gått toppen 30 minutter. Filmen begynte deretter å synke sammen i seg selv, fortsatt hyggelig, men merkelig tom og unødvendig. For det skjer ikke så mye i denne filmen som distraherer oppmerksomheten rundt plottet, og da begynner plutselig hullene å åpenbare seg.

   I The Gate fra 1987 åpner Terry og Glen portalen til underverdenen med et uhell og det hele utvikler seg tilfeldigvis til en weekend de sent vil glemme. I The Gate II åpner Terry portalen med vilje fordi han tror satans krefter kan gjøre ting bedre i livet hans. Hæ? Hva slags mening gir det? Husker han ikke hva slags hælvete de slapp løs forrige gang? Det ble nesten dommedag for svarte! Det forklares jo underveis at han bare vil hjelpe faren, som sliter med minnene av den døde kona og drukner i alkohol, så det hele føles noenlunde forståelig i korte trekk. Det er en tragedie, og Terry vil hjelpe. Problemet er at jo mer tid en får på seg til å tenke over dette i forhold til filmens kontinuitet, jo vanskeligere blir det å nyte den, for dette gir ikke mening i det hele tatt! Det er bare en dum unnskyldning til å få åpnet portalen til hælvete og lage The Gate II. Hva trodde Terry han skulle oppnå? Hvorfor trodde han at han plutselig kunne kontrollere demoner? Når vi snakker om demoner. The Gate II har skuffende få demonaffærer i forhold til den første. Filmen blir plutselig løst en coming of age-komedie som spiller på moraler med banjoplekter. Det lyder bare ikke like godt på nylonstrenger.

   En ting til! The Gate II har en av de dummeste, mest unødvendige sluttene den muligens kunne hatt, noe som bryter litt med den hyggelige tonen i resten av filmen. Jeg forstår hvor Tibor Takács ville med denne slutten, men Tibor, ikke slik som dette! Det er i det minste ikke en tvist, så det kunne jo selvfølgelig vært mye, mye verre.

Uansett, det er umulig for meg å mislike The Gate II: Trespassers. Ikke fordi jeg er sta, men fordi jeg har rikelig med hjerterom for denne typen film. Den har sine feil, ja visst - og hva så? Den er en varmende og tro oppfølger til The Gate, som jeg elsker, og dét er mer enn man vanligvis kan be om i de massive, obskure bibliotekene denne typen billigproduksjon etterlater seg. Det må dessuten nevnes at Louis Tripp gjør en utrolig likbar hovedrollen som Terry, så det er virkelig synd dette var en av de siste filmene han spilte i. Jeg vet ikke hva Louis gjør nå, men han skal vite at han er savnet.

   Jeg må nesten snakke litt om effektene før jeg glemmer det. Stop-motion! Stop-motion for alle pengene, nok en gang i ekte Harryhausen-stil, sjarmerende som bare faen. Som nevnt tidligere, det er dessverre litt for få av dem i denne oppfølgeren, dog, noen stop-motion-frekvenser er jo i det minste bedre enn ingen stop-motion-frekvenser i det hele tatt. Ved siden av den lille demonen (som er av samme sort som horden av små demoner i The Gate) møter vi også en større og skumlere demon (!), når John blir forvandlet til en etter å ha blitt bitt av den lille demonen (ikke spør meg hvorfor).

   To av de andre demoneffektene i filmen er dessuten gjort med make-up og med nok så gode resultater. Alt i alt, det praktiske slår til på en fengende måte og det er dritkult!

The Gate II er et must for alle som har sett og elsket The Gate, men kanskje ikke like mye for de som ikke er kjent med den første. Se den originale The Gate først og deretter sjekk ut The Gate II, Gate 2, The Gate II: Trespassing, Gate II: Return to the Nightmare eller hva som helst versjonen dere finner velger å kalle seg. I likhet med Secret Window er den ikke fullstendig, fullblods skrekkfilm og passer kanskje ikke strålende inn i et Halloween-maraton, men i motsetning til Secret Window er den en god opplevelse og en film jeg bare må legge meg flat ned for å digge.

   Den første filmen jeg tok for meg i oktober var Twixt, fra 2010-tallet, den neste var en skuffelse fra 2000-tallet og The Gate II: Trespassers er fra 1990-tallet. Det betyr at min neste anmeldelse blir en godbit 1980-tallet. Jeg gleder meg selvsagt allerede! 

69%

Double gate = The Gate II