HELL NIGHT, 1981

REGI: Tom DeSimone

MED: Linda Blair, Peter Barton, Vincent Van Patten, Suki Goodwin, Kevin Brophy og Jenny Neuman

GENRE: Grøsser

“Wait. If you weren't screaming, and we weren't screaming - then someone is trying to mind fuck us here.”

Når man plukker og kjøper tilfeldige skrekkfilmer uten å vite noe om dem på forhånd kan alt skje. Nei, helt sant, alt kan faktisk skje! Det var sånn jeg fant The Gate! Er man heldig ender man opp med en obskur, men fullstendig knall film som verden bare av en eller annen grunn har valgt å glemme. Dessverre er det mye bruk og kast, så sjansen for å ha flaks hver gang er mikroskopisk. Hell Night er en selvstendig kult-slasher fra starten av 80-tallet, som mange visstnok elsker, men nå skal jeg virkelig personlig rive den et nytt rasshøl, for dette er 100 minutter jeg aldri får igjen!

   For å analysere internt rundt hva som kan ha gått galt her må jeg først dykke ned i filmens simple, men vanligvis effektive, handling og først deretter kan jeg gå løs på alt det andre! Tro meg, jeg skal gå løs på alt det andre…

Marti Gaines (Linda Blair) og tre andre elever må i følge tradisjonen gjennom et skoleritual for å bli med i elevrådet - eller noe i den duren. Elevrådslederen Peter Bennett (Kevin Brophy) får derfor den jævli originale ideen at de skal tilbringe natten i spøkelseshuset Garth Manor! Den tidligere eieren av huset, Raymonde Garth, drepte ifølge ryktene hele den deformerte familien sin i dette huset 12 år tidligere, før han hang seg i inngangshallen. Dessverre skal visstnok den yngste sønnen Andrew ha stukket av og søkt ly i krypten under herregården som et vanskapt monster. Dette er heldigvis bare et eventyr, eller hva?

   De fire elevene teamer selvfølgelig opp som sengepartnere med sex i tankene og sprit i lommene og det nitriste nachspielet kan snart begynne. På utsiden venter imidlertid Peter og vennene hans. De forbereder et narrespill med masker og lydeffekter for å skremme ungdommene på innsiden til å tro at det skjer mystiske ting rundt Garth Manor! Vel, det tar ikke lang tid før mystiske ting virkelig begynner å skje. Kanskje vesle deformerte Andy har vokst opp på de 12 årene og blitt en farlig deformert mann?

Først må det sies at jeg ikke kunne nyte Hell Night til det fulle fordi jeg var uheldig med opplaget. Min DVD-kopi viste seg å være så mørk i kantene at jeg i mange tilfeller ikke kunne skimte hva som skjedde i det hele tatt, som når man ser en utrolig billig skrekkfilm fra 40-tallet på europeisk VHS-utgivelse. I tillegg var lyden merkelig mikset og deler av filmen så ut til å variere ytterligere i kvalitet underveis. Jeg vet at det finnes kopier av filmen som er lyse som dagen, med god lyd og som på alle måter er restaurert fra en versjon av filmen som ikke hadde avskyelige belysningsfeil. Det er denne versjonen av filmen som gjorde det mulig for meg å finne bildene jeg bruker som dekorasjon rundt anmeldelsen.

   Men var bildekvaliteten det eneste problemet mitt med Hell Night? Kan det være derfor jeg kjedet meg og at jeg bare ikke forsto handlingen? Nei. Jeg forsto det som muligens kunne forståes, selv om det noen ganger var vanskelig å se det ordentlig. Jeg kan dessuten tilgi en film for å være kjedelig hvis den likevel har sjarm og karakter nok til å bygge videre på. Nei, mørk eller lys - Hell Night irriterte meg på mange måter og hvis jeg ikke får forklart godt nok hvorfor kan jeg fort virke dobbeltmoralsk, med tanke på andre forunderlige filmer jeg har hyllet her i bloggen.  

   Det som virkelig gjør det hele kjipt er hvor oppfinnsomme noen av øyeblikkene faktisk er! Hvordan i svarte kunne en så klassisk historie, som faktisk har noen små-kule tvister og noe artig dialog, drukne i matt kjedsomhet på denne måten? Jeg vet akkurat hva som skjedde. Hell Night er regissert av Tom DeSimone… mannen som lagde Chatterbox… filmen om en snakkende vagina som blir berømt… Jeg er sikker på at den lille ambisjonen han hadde gikk med på å vanne ut manusforfatterens gode ideer med venting og gåing og, i mitt tilfelle, komplett gapende, meningsløst mørke.

For å forklare smerten ved å se en mørk film: dette er en av scenene som ikke finner sted i mørket!

Nei, ting gir virkelig ikke mening i Hell Night. For det første klarer den ikke å bestemme seg for hva slags type film den vil være. Det dukker opp et spøkelse i en av scenene, men utenom dette får vi aldri intensjoner eller flere situasjoner som tyder på at huset spøker, sett bort ifra en merkelig speil-scene jeg ikke forsto bæret av. Dessuten er det av en eller annen grunn to mordere. Hvis den ene er Andrew Garth, hvem er da den andre? Ingen forklarer, så hvem vet. Jeg leste faktisk på Wikipedia at DeSimone betalte to tyskere for å spille rollene og at den ene faktisk brakk beinet i en scene som er med i filmen. Ingen av tyskerne står kreditert på rulleteksten, så igjen, hvem vet. Wikipedia-artikkelen har flere slurvefeil enn nynorsktentamenen min fra ungdomsskolen så man skal nok ikke tro alt man leser.

   Og ja, forresten, dvd-coveret er helt feil også! Det viser en alt for ung Linda Blair, som hun ser ut i Eksorsisten, med langt hår i stedet for kort. Dvd-coveret påstår dessuten at filmen kan tekstes på alle de skandinaviske språkene, noe som er en løgn! Den finnes bare med dansk tekst. Ja, virkelig! Den aller verste feilen er likevel spilletiden. Det står på coveret at Hell Night bare varer i 90 minutter, men jeg måtte jaggu meg sitte og vri meg i 10 minutter til!

4 FILMER JEG HAR DER COVERET LYVER!

1. CHASING AMY - Ben Affleck har bart- og hake-skjegg i filmen. Det har han ikke på noen av coverene! Hvorfor? Spør meg ikke!

2. BLAST - Denne billig-filmen får det til å se ut som om Rutger Hauer er stjernen! Løgn og bedrag!

3. PAN’S LABYRINTH - Filmen ser ut til å være en episk, spansk eventyrfortelling med fantastiske Hellboy 2-aktige effekter. Effektene er fremdeles fantastiske, ja, men fantasielementene blir overskygget av kjempemasse 2 verdenskrigshandling. Solgt helt feil! Det var fantasy jeg var i humør for!

4. THE SERPENT AND THE RAINBOW - Coveret er helt greit, men bakpå står det at Wes Craven revolusjonerte skrekkfilm-verdenen med Scream-serien. Dette er en alvorlig skrivefeil.

Det er smålig rart at Hell Night ikke klarte å underholde, for den har et par likanes karakterer og noen saftige scener her og der. For eksempel scenen der Linda Blair kjører bilen sin inn i en veltet piggete port for å spidde et mutert lik hun har på taket! Nå, hvis dét ikke er underholdning så vet ikke jeg! Filmen tar også anledningen til å gjøre nye ting med typiske scenarioer vi alle har sett 100 ganger før. Det er en scene der Vince Van Patten (Tom Roberts fra Rock’n’Roll High School) klarer å stikke av fra huset og løper til politiet for å hente hjelp. Politiet tror ham ikke, men Patten rapper med seg en rifle, stjeler en bil og sier til sjåføren at han er på vei til Garth Manor, for å tvinge politiet til å måtte følge etter ham. Denne scenen, tilfredsstillende som den er, går likevel ingen vei. Når Patten kommer frem blir han øyeblikkelig drept og politiet møter aldri opp uansett, så scenen hadde faktisk ingen hensikt i det hele tatt! Faen.

   Etter disse poengene om hvorfor Hell Night skuffer, tilbake til det ordentlige poenget - hvorfor jeg ikke synes jeg oppfører meg dobbeltmoralsk i denne situasjonen. For å forklare ytterligere helt til slutt - jeg elsker mange filmer som ikke gir mening: Rats: Night of Terror, The House By the Cemetery, Inferno. Dette er likevel filmer som gir masse tilbake på andre nivåer. Rats er verken kompetent regissert eller meningsfull på noen som helst måte, men til gjengjeld massivt underholdende, og oser av sjarm som ikke kan kjøpes noe sted, men som bare må oppstå av seg selv under magiske omstendigheter. The House By the Cemetery har en mer skremmende, mareritt-aktig kvalitet ved seg, der verdener ser ut til å eksistere parallelt uten at noen sier noe om det. Meningsløst, men virkningsfullt. Den drømmende og interessante stilen gjør filmen egen på en mystisk og uslåelig måte. Ser dere hva jeg snakker om? Hell Night gir ikke mening OG den har ingen kvaliteter som gjør den interessant til tross for faktumet. Dette gjør delene som ikke gir mening ennå mer irriterende enn de ville vært i en sjarmerende underholdningsfilm, fra Italia eller ikke. Der har dere poenget mitt og jeg holder fast ved det.

Den eneste grunnen til at jeg anmelder Hell Night i det hele tatt er fordi den vekket et så aggressivt sinne i meg at jeg ikke hadde noe annet valg. Nå får jeg i det minste en anmeldelse ut av den tiden jeg kastet bort på å se på dette mørke faenskapet. Passer den inn i cheese-spalten? Ja, selvfølgelig, den er en uoriginal slasher fra 80-tallet. Selvfølgelig er den cheesy.

   Som enden på visa vil jeg si, til dere der ute som liker denne filmen, flott! Det er viktig å ha sin egen mening. Jeg, på en annen side, kommer til å selge min kopi av Hell Night så snart som mulig. Om jeg må betale for at noen skal ta den imot vil det fremdeles være et pluss i regninga! Poengrangering: ingen!

Fremdeles fantastisk artwork, i det minste.

TOPP 10 TV-SERIER FRA BARNDOMMEN

Da jeg var liten gutt, i mine yngre dager, så jeg selvfølgelig masse på tv. Jeg vokste jo tross alt opp på 1990- og 2000-tallet! Med boksen som underholdningsmaskin var det alltid noe gøy som skjedde og jeg så en hel mengde daglig dritt og brukte opp dyrebar barndom jeg aldri får tilbake igjen. Noen barn var ute å lekte eller gjorde leksene sine, og selv om jeg gjorde litt av begge deler jeg også, var det likevel tv som oftest slukte opp tidsrommet mellom 3 og 10.

   Vel, for det meste gikk det i Cartoon Network, det må jeg innrømme, men etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å tune inn mer voksne tv-serier og show, som for eksempel typiske amerikanske sitcom-serier og etterforsknings-show som CSI. Etter mye om og men har jeg klart å forme en liste over de 10 tv-showene, for uten om Cartoon Network, jeg sannsynligvis så mest under oppveksten. Jeg regner forresten denne perioden helt frem til 16-17 års-alderen.

10: TWO GUYS, A GIRL AND A PIZZA PLACE

Pizzagjengen! Husker noen Pizzagjengen? Ja, jeg vet det, denne serien var ikke særlig bra. Jeg så en episode for første gang på cirka 10 år her om dagen og nei, det var ikke morsomt i det hele tatt. Likevel må jeg tenke tilbake på hvordan synet mitt var på verden når jeg var 13. Pizzagjengen var rett og slett en ganske typisk og enkel situasjonskomedie som underholdt meg akkurat nok til alltid å sette på TV2 til riktig klokkeslett. Dette var også en serie mange av vennene mine så på, så da hadde vi alltid noe festlig å snakke om neste dag i matte-timen! Av alle programmene på lista er Pizzagjengen kanskje det jeg nølte mest med å inkludere, men når alt kommer til alt, etter mye om og men, syns jeg Two Guys, a Girl And a Pizza Place gjør seg helt fint på plass nummer 10.

9: FRIENDS

Venner for Livet var en serie jeg egentlig ikke hadde lyst til å like i starten, men ingen så ut til å snakke om noe annet noensinne, så til slutt måtte jeg selvfølgelig falle under saksa og klippe av meg fornektelsen en gang for alle.  Noen ganger har jeg nemlig et mystisk kompleks der jeg får mindre og mindre lyst til å se noe til dels ukjent hvis alle jeg kjenner prøver å tvinge det på meg. Når det kommer til sitcoms fra 90-tallet er ikke Friends det verste du finner og selv om serien ikke har holdt seg så godt over årene har Venner for Livet en nostalgisk plass i hjertet mitt. Spin-off-serien Joey har jeg for så vidt ingen ting til overs for!

8: TINTIN

Tintin. Dette var tegnefilmen for de voksne barna! Hovedpersonen er 17 år, har pistol og vikles inn i heroinsmugling ved mer enn en anledning! Tintin er en serie jeg alltid må se med norsk tale når jeg velger å sette den på, delvis fordi det er sånn jeg husker det fra før i tiden og delvis fordi engelsk tale ikke er en mulighet på dvd-en min. Ja, denne Tintin-dvd-boksen er faktisk en morsom historie i seg selv! Når man velger enkeltepisoder fra menyen blir nemlig utfallet en smule annerledes enn om man bare aktiverer funksjonen «spill alle». Mange av Tintins eventyr har nemlig episoder på to deler, og hva skjer når man velger en episode? Den spiller bare del 1 og del 2 står ikke åpen som et alternativ i det hele tatt! Det stemmer! Med mindre man trykker «spill alle» på hovedmenyen, og hopper frem til episoden man vil se, får man aldri med seg del 2 av noe som helst. La meg presisere, den står ikke oppført i det hele tatt, bare gjemmer seg et eller annet sted i mørket! Jeg må innrømme at dette var en smule forvirrende i starten.

7: MACGYVER

Når folk snakker om Mc’ern snakker de som regel om McDonalds, men det er slett ikke hva jeg snakker om når jeg bruker den eksakt samme betegnelsen! MacGyver er jammen litt av en fyr, men på tross for dette har han vært uheldig og blitt utsatt for evig parodiering og hets siden han først viste seg på tv. Til og med de mest nerdete nerder påstår at de aldri så på MacGyver (som om MacGyver var det eneste dumme tv-showet som gikk på 80-tallet), så jeg forstår ikke - var jeg virkelig den eneste? Nei, det var jeg ikke. Faktisk var ikke MacGyver min greie i det hele tatt når jeg vokste opp, men favorittserien til to kamerater av meg, som tilfeldigvis også var hverandres brødre. Dette er de to samme menneskene som introduserte meg for Rocky og Rambo, og denne ekstremt mandige tv-serien er noe jeg forbinder med barndomsminner. Jeg så aldri MacGyver hjemme, bare hos Simen og Johan, og jeg kan stolt si at MacGyver fremdeles er god underholdning. Hva med episoden der MacGyver må redde en landsby fra kjøttetende militærmaur?

6: CSI

CSI: Miami, CSI: Las Vegas, jeg likte begge to! Folk ser ut til å finne Miami-seksjonen i overkant litt for cheesy, men det er jo litt av sjarmen. Dette programmet gikk alltid sent om kvelden, ofte med to episoder på rappen, og fungerte som en perfekt godnatthistorie før jeg gikk og la meg etter en dusj og en bolle nudler. Jeg syntes aldri noe om CSI: New York, selv om Ltd. Dan alltid får meg til å smile. Nei, det var nok William Petersen og David Caruso som var hverdagsheltene. Underholdning var det og underholdning ble det. Husker noen den episoden der et av likene plutselig våkner opp på obduksjonsbordet? Jeg skvatt som en jævel!

5: TEAM ANTONSEN

Team Antonsen er det eneste norske programmet jeg inkluderte på lista og det eneste programmet jeg ikke gikk glipp av en eneste episode av! Høsten 2004 hadde jeg egen tv med kanaler på rommet og dette utnyttet jeg selvfølgelig til det fulle! Kombinasjonen av Bård Tufte Johansen, Harald Eia, Kristoffer Schau og Atle Antonsen var fenomenal alene og selv om Team Antonsen ikke er favoritten min når det kommer til programmer med Bård og Harald er det noe magisk med det, som nesten grenser litt til Åpen Post.

4: THE KING OF QUEENS

Kongen av Queens var en slager under oppveksten og var det noe jeg forbant med formiddags-tv var det Kevin James i budbilsuniform. Dette ble et fast ritual etter skoletid, antagelig rett etter Pizzagjengen eller noe i den duren. Den dag i dag er det mange år siden jeg egentlig har satt meg ned og sett ordentlig på serien, så jeg vet ikke om den holder seg oppe eller om jeg ville blitt skuffet. Broren min har imidlertid nettopp rappet med seg sesong 1 og 2 på dvd-salg, så hvorfor ikke. Jeg har ikke Netflix ennå, men trives med gamleveien!

3: MALCOLM IN THE MIDDLE

Malcolm i Midten - er det noe jeg forbinder med følelsen av å være barn så er det denne merksnodige og noe desorienterte familien! Jeg føler også at serien på mange måter står som et symbol på 1990-gererasjonen. Malcolm i Midten var nemlig ganske unik for oss på starten av 2000-tallet, for det var ikke mange gode sitcom-serier for barn, med barn i hovedrollene på denne tiden. Jo, det var nok flere der ute, men med mindre de aldri kom til Norge gikk de meg og alle jeg har spurt om saken hus forbi. Det er de eldste episodene jeg husker best, før jeg på et eller annet punkt falt av i reprise-koma fordi Norge fikk de siste sesongene så sent. Det har heller aldri blitt utgitt noe ordentlig dvd-sett, selv om jeg hører rykter om at det er på vei hvert år, så det gjelder å fange det når det går på tv eller sjekke ut internett. Hvem vet, kanskje de har det på Netflix!

2: THE SIMPSONS

Kanskje det eneste showet på hele lista jeg fremdeles besøker minst en gang i året. Ikke de nye episodene, men de gamle, de jeg har de beste minnene med og de jeg fremdeles føler holder koken. Når det er sagt eier jeg hva jeg selv mener er de beste sesongene av The Simpsons og den lista går ikke lenger enn til sesong 8, noe som bør holde i massevis. Nå til dags har barn blitt bortskjemt med Family Guy og alle mulige andre animerte serier som drar det mye lenger av Simpsons pleide. Dette har ført til at barn som vokser opp nå syns Simpsons er kjedelig. Vel, hvis de bare ser de nye episodene kan jeg vel ikke egentlig argumentere, selv om noen ser ut til å like disse også. For meg er det altså de gamle som gjelder. Tidløst, udødelig og et av de mest minneverdige tv-showene noensinne, animert eller ei. The Simpsons vil alltid ta meg med tilbake til gullalderen.

1: THAT '70s SHOW

That '70s Show måtte ta førsteplassen på denne lista, av fullstendig ærlig oppriktighet. Det var ikke et eneste tv-show i hele verden jeg elsket høyere enn dette når jeg vokste opp. Sett tilbake på det i dag er det ikke alt som holder seg like godt, men serien vekker fremdeles nok minner og nostalgi til at det ikke bryr meg i det hele tatt. Selv om den holdt på et par sesonger for lenge, kontinuiteten er helt på trynet, og referansene til 70-tallet ofte bare er pinlige, er det karakterene, stemningen og humoren jeg husker aller best, og som for alltid vil være brent inn i hukommelsen min med smijern. That '80s Show kunne også blitt en slager, men ble heller et nitrist slag i fjeset.

Det er aldri lett å lage slike lister, men sett bort ifra alt som gikk på Cartoon Network er altså dette den beste lista jeg kan sette opp slik jeg husker det. Neste uke, eller kanskje uka etter der, tenker jeg å oppdatere listen til tv-show jeg har oppdaget mer senere i livet og som har hjulpet meg å vokse opp på andre måter.

   Årene går og livet går videre. Veldig mange av seriene på lista over er fasiliteter jeg ikke har besøkt på alt for lenge, så derfor skal jeg inngå et løfte til meg selv og kanskje sjekke ut noen av dem på nytt. Eller, vent. Kanskje ikke. Jeg får se. Noen ganger er minner best som de er, bare minner. Kommenter gjerne og fortell meg hva dere husker best fra fjernsyns-oppveksten!

AMERICAN NINJA 2: THE CONFRONTATION, 1987

REGI: Sam Firstenberg

MED: Michael Dudikoff, Steve James, Jeff Weston, Gary Conway, Michelle Botes og Larry Poindexter

GENRE: Action

"I don't like that tiny maggot, I don't like him at all. I mean what is this? Ninjas? Drug pushers? My men being kidnapped and murdered? This is really beginning to get on my tits."

Jeg må få litt fart på 80-tallsfilmene igjen! Det har vært lite fokus på cheese for tiden, men er det noe som trenger min fulle oppmerksomhet må det være dette, så fra nå av skal jeg utnytte tiden bedre og sette opp synthesizerne i bakhodet.

   American Ninja 2: The Confrontation er vanskelig å sammenligne med sin forgjenger, selv om filmen har samme hovedkarakterer, i form av Michael Dudikoff og Steve James, og i tillegg samme regissør, Sam Firstenberg. Den er likevel en herlig differanse og mer enn bare en kopi av originalen, med en helt ny eksotisk setting, en annen form for overnaturlige plot-drivere og en detaljert og tilfredsstillende sans for shit-kule action-scener!

   American Ninja-serien har til sammen 5 brikker og jeg nevnte i min tidligere American Ninja-anmeldelse at ingen av de 4 oppfølgerne var noe særlig tess. Nå, fra et storfilms-standpunkt stemmer dette (noe som vel i så fall også stemmer for American Ninja 1), men når dere dykker dypt nok ned i kjærligheten for undersjangere og billigfilmer med masse sjel vil dere raskt oppleve at grensene brått blir mindre og mindre. Når alt kommer til alt er nytelse og karisma noe av det viktigste med en film, og dette er ikke noe bare høybudsjettsproduksjoner kan ha. American Ninja 2 er ikke like bra som American Ninja, nei, men herregud - den er i alle fall helt sikker på hva den er og viser skyhøy gledefaktor som smitter som bare det.

  

Infanteri-soldatene Joe Armstrong (Michael Dudikoff) og Curtis Jackson (Steve James) sendes på et mystisk oppdrag til karribien for å etterforske mistenkelig forvunnede soldater innen Marinekorpset. Soldat-detektivene må ta til takke med sporene de har og det tar ikke lang tid før de finner seg selv i en hardbarket ninja-kamp på en øy i nærheten. Etter standhaftig team-arbeid kommer de fra det i live og starter heller et lite opprør i det lokale vannhullet Blind Beggar’s Pub for å krydre stuingen ytterligere. Dette fører til flere spor!

   Der kommer det nemlig frem at noe merkelig foregår på Black Bird Island (som absolutt høres ut som en Black Beards Island når karakterene sier det fort). Det viskes merkelige ting i natten og uttrykket SuperNinja dukker opp mer enn en gang. Armstrong og Jackson får selskap av andre soldater og kler seg i taktiske ninja-klær for å innfiltrere øya og laboratoriet til den onde The Lion (Gary Conway) som står bak den snuskete organisasjonen som har å gjøre med de forvunnede soldatene. Det kan dessverre allerede være for sent! Kan den amerikanske ninjaen redde dagen ennå en gang?

Yes, sir, we should kick some ass.

American Ninja 2: The Confrontation føles HELT annerledes enn American Ninja, og dette er merkelig med tanke på Sam Firstenbergs typiske regi-linje, som han sjelden bryter. Jeg har blitt overasket over lignende ting før - som for eksempel når jeg fant ut at John Glen, mannen som regisserte Bond-filmene For Your Eyes Only, Octupussy og A View To a Kill også regisserte begge Timothy Dalton-filmene i serien - så jeg antar det er mulig, men hvis jeg ikke tar feil hadde Firstenberg enten en veldig kreativ periode, eller han var bare veldig lei av ninjaer og ville filme en vanlig action-film i karribien i stedet (kampsport-scenene er antagelig regissert av stuntkoordinator BJ Davis). American Ninja 2 er tross alt Firstenbergs femte ninja-film, så det er ikke rart om han ville lage den litt annerledes til en forandring. Etter Avenging Force (også med Dudikoff og James) var det nok ingen vei tilbake og Firstenberg lagde aldri flere ninja-filmer etter American Ninja 2: The Confrontation.

4 FIRSTENBERG-FILMER FORUTEN NINJAER

1989 - RIVERBEND, en vassekte action-fest med Steve James i hovedrollen!

1992 - AMERICAN SAMURAI (dette byr på en spennende forandring!)

1993 - CYBORG COP, med Jeff Fahey

1996 - OPERATION DELTA FORCE (et forsøk på å kapitalisere på de populære Delta Force-filmene - der Firstenberg tilfeldigvis allerede hadde regissert Delta Force 3: The Killing Game.)

Michael Dudikoff kan bare gå og ta seg en bolle, for det er Steve James som eier denne filmen! Siden James ikke var stor nok på 70-tallet til å få denne sjansen tar han virkelig muligheten til rette her og gjør en fantastisk blaxploitation-debut. På sekunder blir han 80-tallets nye Fred Williamson, banker folk i alle retninger og sloss ninjaer med ekstremt store kniver! Rumpe-sparking forekommer og det er ingen benektelse! Det er noe med den barske lattermilde stemmen, det selvsikre gliset og den svette attituden som bare går rett i mål for meg her, og nei, det finnes ikke en mer heterofil måte å si det på! Steve James, hvil i fred, American Ninja 2 hadde ikke vært halvparten så kul uten deg!

   Vel, Michael Dudikoff er fremdeles veldig kul, men noe sier meg at han ikke var like involvert i American Ninja 2 som han var i den første. Joe Armstrong bruker ninja-kostyme med finlandshette under mange av kampscenene, noe som indikerer at han sannsynligvis ikke var til stede i det hele tatt, og han sier like lite som han gjør i American Ninja nummer 1. I American Ninja fungerte det bra, for vi fulgte alltid Armstrong uansett, men her i oppfølgeren blir det litt mer vagt og Dudikoff føles ikke lenger som hovedpersonen, bare en av hovedpersonene. I tillegg er den eneste følelsesmessige dialogscenen hans noe av det dårligste, dummeste skvipet jeg har hørt i hele år!

   Dudikoff blir imidlertid omtalt som The American Ninja ikke mindre enn 4 ganger i løpet av de siste 20 minuttene! 

Er American Ninja 2 verdt din oppmerksomhet? Om du liker å kose deg med en liten film - en liten film med et stort hjerte - vil jeg si ja. Denne konfrontasjonen tilbyr veldig oppfinnsomme og kule action-sekvenser og selv om den dummer ned publikum med noen svært lite gjennomtenkte plot-vendinger, som innebærer både kloning og gene-manipulering, kan dette lett oversees når det er så mye annet å nyte.

   American Ninja 3: Blood Hunt kan fort dukke opp her ved en senere anledning, selv om jeg tviler på at det blir i nærmeste fremtid. Til den tid kommer kan jeg by på andre godsaker og skal nok finne et og annet å skrive om, kjenner jeg lidenskapen min rett. Filmen blir belønnet med en rangering på 4 og en halv poserende ninjaer! 

4/5 POSERENDE NINJAER

(February 19, 1952 – December 18, 1993)