DVD-raid: THE ROAD

ÅR: 2009

REGI: John Hillcoat

MED: Viggo Mortensen, Kodi Smit-McPhee, Robert Duvall, Guy Pearce, Michael K.Williams og Charlize Theron

GENRE: Drama

SPILLETID: 113 minutter

Nok en relansering av et eldre innlegg fra min første blogg. Jeg så The Road igjen her om dagen og fant ut at jeg følte nøyaktig det samme i dag som den gang, så her er skriveriet igjen - litt finpusset!

Det var to store aktuelle apokalypsefilmer på den norske kinoskjermen i 2009. The Book of Eli og The Road. The Book of Eli var helt grei, men falt av en rekke grunner sammen i tredje akt (det må likevel sies at Gary Oldman fungerte knakende bra som alltid!).

    Jeg anskaffet imidlertid The Road her forleden, som jeg likte langt bedre, og denne har jeg selvfølgelig en og annen ting på hjertet om. John Hillcoat er en dyktig regissør og selv om han ikke overgikk sin forrige film med denne, lyser det talent og pågangsmot lang vei.

Det velbrukte konseptet er enkelt, men genialt. Vi får ikke vite nøyaktig hva som skjedde, men resultatet er gråsprengt mørketid for moder jord. Naturen døde, byene døde og ruinene av den siviliserte verden forfalt til spøkelser i skyggene.

   Det har kommet til punktet der det virkelig begynner å bli dårlig med resursene - lite mat og ennå mindre vann. Sulten herjer og vintrene er lange og iskalde. Grunnet disse ubehagelighetene har det beklageligvis, som alltid, utviklet seg voldelige Mad Max-gjenger og til en viss grad, lumsk kannibalisme.

   I The Road følger vi en navnløs skitten mann og sønnen hans i kampen for tilværelsen, med kun to revolverkuler, enten som forsvar mot de som måtte prøve seg, eller én til dem hver i tilfelle rotte-felle. De er på en Lars Monsen-ish reise, på tvers gjennom Nord-Amerika, på vei mot den sørlige kysten av kontinentet. Det kan være mennesker der og bedre kår, ved strendene av det rike Atlanterhavet.

We go in. We kill!

Viggo Mortensen spiller rollen som faren, som konstant og forståelig er livredd noe skal skje med sønnen - den eneste han har igjen. Mannen har stadig dystre flashbacks fra en fordums tid, fra den gangen han var skjeggløs lege med en vakker kone (spilt av Charlize Theron).

   Nå er hun borte, så det er bare de to, han og gutten. Og filmen handler i grunn i stor grad om forholdet mellom far og sønn, noe som drar det klassiske apokalypsescenarioet til et slags post-seriøst og relativt uprøvd fiction-drama. Hvem er egentlig de gode menneskene i en verden som denne?

   Gutten (Kodi Smit-McPhee) spør og graver en hel del og betviler farens drastiske metoder for å holde seg sikrest mulig i live, faktisk til et nivå der det kan bli litt irriterende, spesielt med tanke på at gutten burde ha vendt seg til denne livsstilen over de to årene de har vandret på tukt sammen.

Mortensen og Smith-McPhee spiller begge rollene sine med usedvanlig god innlevelse og realitetsfølelse. Dette var noe av det som imponerte meg aller mest ved filmen, sannsynlighetene og volumet av de indre prøvelsene hos disse to hovedkarakterene.

   Og med kule bi-roller som Robert Duvall - som en eldgammel stør-blind gubbe, Guy Pearce - som en tommel-løs hippy-veteran, og Michael K.Williams fra The Wire - som en tvangskleptoman stakkar, kan The Road være en hyggelig liten bonusgiver.

Nå sier jeg ikke at alt er perfekt. For alt i alt, denne gangen uten å røpe så mye, føler jeg filmen mangler en ordentlig opptur - en sluttsats. Det går rett og slett bare bortover og bortover på denne titteltro veien, uten noen større høydepunkter.

   Det er én scene som virkelig tar filmen til et annet nivå og den er direkte skummelt godt laget, men bortsett fra det, ingenting. Det går og går og går og går, også er det slutt. Finito. Over. Det The Road trenger så sårt er et klimaks, en scene vi husker, en grunn til å ville sette på filmen for andre gang et par dager etter den første. Men The Road er ikke en slik film.

   The Road trenger litt tid på seg til neste gang, akkurat slik som saltstenger. Det er ikke det første du spiser på en lørdagskveld hvis du får velge.

Nå skal jeg ikke snu meg negativ til The Road bare på grunn av dette. Denne triste, svært mørke filmen, gjør seg enestående i sin kategori og fortjener komfortabel sitteplass på rangstigen fra 0 til 100!

   For de som ikke vet det er boka The Road skrevet av gamle gode Cormac McCarthy, mannen som ga oss novellen som høstet kongefilmen No Country for Old Men! Nice one McCarthy!

80%

HorrorShow: BLUE SUNSHINE

PRODUKSJONSÅR: 1976
REGI: Jeff Lieberman

MED: Zalman King, Deborah Winters, Robert Walden, Mark Goddard, Brion James, Ann Cooper, Charles Siebert og Bill Adler

GENRE: Grøsser

SPILLETID: 89 minutter

Jeff Liebermans Blue Sunshine er velfortjent populær som kultfilm og omtales i dag som en av perlene fra det aldri stillestående 70-tall. Dette er ikke uten grunn. Blue Sunshine gjorde faktisk narr av disko før disko eksisterte og ved siden av leverer den satiren i en perfekt skrekkfilmbalanse mellom spenning og horror.

Jerry Zipkin (Zalman King) er bare en alminnelig gjest på hjemmefest, men før han vet ordet av det står han plutselig med flere lik på samvittigheten. En skallet, spik spanna gæren mann dreper mildt sakt partyfaktoren og etter et basketak med Zipkin utenfor huset havner mannen i grillen på en passerende varebil og mister livet. Nå må den uskyldige Zipkin løpe for harde livet før politiet ankommer dødsfesten!

   Lignende saker dukker plutselig opp i avisene. Mennesker som brått mister håret og snur seg i galskapen med vold og brutale mord som resultat. Hva har alle disse menneskene til felles? Zipkin finner en link til et gammelt syrebasert narkotikum kalt Blue Sunshine, som flere år etter inntak kan vise seg å ha en slik effekt.

   I hemmelighet, med hjelp av kjæresten Alicia Sweeney (Deborah Winters), prøver Zipkin å løse gåten som kan redde hundrevis og samtidig få ham ut av søkelyset i en åpen avslutting.

Noen ganger er det bare ren flaks at en begavet filmregissør når populærkultur. Blue Sunshine-regissør Jeff Lieberman fikk aldri denne æren og dette er kun fordi han i likhet med Donald Duck og resten av verden hadde uflaks. Hadde ikke Lieberman hatt uflaks ville han soneklart vokst opp til sitt eget idol Brain dePalma, for denne amerikaneren hadde det lille ekstra.

   Lieberman brydde seg aldri om slashere eller horrible blodbad, men klarte likevel å levere en like skremmende og hårreisende (no pun intended) opplevelse med grøsserne sine. Blue Sunshine imponerer nettopp på grunn av dette. Den er ikke overdrevent visuell og baserer seg som oftest på det psykologiske der andre filmer ville overlesset seeren med vold ut av ingenting. Filmen har så klart scener som dette, men utnytter dem aldri og har som sagt perfekt balanse.

Lord Voldemort works in mysterious ways!

Blue Sunshine har selvfølgelig sine feil her og der, dette er det ikke til å komme vekk ifra. Plottet i seg selv er en klassisk zombie-historie kledd på en litt fremmed måte - og så snart man begynner å tenke over dette, faller litt av suspensen sammen. Den er likevel ikke forutsigbar som andre zombie-filmer så originalitet skal den få kreditt for.
   Om du klarer å suspendere vantroen en og en halv time er det utvilsomt ikke noe problem for deg å nyte denne smarte grøsserfortellingen.

Blue Sunshine er helt sikker mulig å lete opp på nettet, så derfor må jeg nesten anbefale dere å gjøre dette så fort som overhodet mulig! Jeg kjøpte den selv på dvd for en ukes tid siden og dvd-en har fantastisk bonusmateriale sammenlignet med andre dvd-utgaver av lignende kult-filmer. Verdt alle pengene sier nå jeg! 

83% 

Det er torsdag!

THE LOST BOYS, 1987

REGI: Joel Schumacher

MED: Corey Haim, Jason Patric, Kiefer Sutherland, Jami Gertz, Corey Feldman, Jamison Newlander, Edward Herrmann, Barnard Hughes, Dianne Wiest og Brooke McCarter

GENRE: Action, horror

“Look at your reflection in the mirror. You're a creature of the night Michael, just like out of a comic book! You're a vampire Michael! My own brother, a goddamn, shit-sucking vampire. You wait 'till mom finds out, buddy!”

The Lost Boys handler om å vokse opp og om vampyrer. Jeg har hørt mye snakk om denne kult-klassikeren over årene, men det er ikke før i senere tid jeg faktisk har fått rotet meg til å se den. Så mange filmer, så lite tid.

   Men filmen passer jo mildt sagt perfekt inn i denne spalten. Sen-80-tallet sitter som en tvangstrøye rundt denne Schumacher-produksjonen, så her er det ingen unnskyldninger å legge ut om hvorfor, hvorfor eller hvorfor. Om du ikke har sett The Lost Boys, løp og se den, for den er helt klart noe for seg selv!

Etter en omfattende skilsmisse flytter tobarnsmoren Lucy Emerson (Dianne Wiest) med de to sønnene Sam (Corey Haim) og Michael (Jason Patric) til den idylliske Santa Carla, California.

   Det blir imidlertid snart klart at Santa Carla er en by for sine mysterier. Faktisk er den byen i Amerika med flest mistenkelige overgrep, dødsfall og rapporterte savnede. Allerede fra dag en begynner verden å forandre seg for de to brødrene og byen rundt dem lokker guttene til seg i nattens teppe. Michael følger etter en ungdomsgjeng på motorsykler i lust for den vakre Star (Jami Gertz) og lokkes direkte inn i vampyrenes klan, etter uvisst å ha drukket blodet til gjenglederen David (Kiefer Sutherland).

   Nå starter en forvandlingsprosess og Michael blir mer og mer en av dem, så det blir opp til 13 år gamle Sam å strikke opp dette garnnøstet før det er for sent. Med hjelp av de forbløffende opptrente vampyrekspertene Edgar og Alan Frog, bare tenåringer de også, legger han planene for et fortreffelig slag han så sent som aldri vil glemme!

The Lost Boys er en av de filmene man føler snakker rett til hjertet. Når det kommer til feel-good ungdomsfilmer er 80-tallet alltid en sikker vinner og jeg kan så helt klart forstå hvorfor så mange elsker denne klassikeren. Om den er et barndomsminne øker verdien i tillegg betraktelig.

   Filmen i seg selv er riktig god, med sine feil selvfølgelig, men jeg kommer til det. Cheesy og utdatert som den kanskje er klarer The Lost Boys likevel å holde på alles interesse, fra motorsykler, til vampyrer, til et fengende mørkt design. Det er ikke få som ser så kule ut som Kiefer Sutherland gjør her og med røde øyne og huggtenner blir han bare ennå fetere. Han slenger på så mye skinke han kan i tillegg til å prestere en truende, likevel likanes karakter, og dette er ikke noe hvem som helst kunne ha fått til. Utrolig nok er dette også noe Corey Haim gjør riktig.

   Hvem skulle tro at det var mulig å like denne klysete, grusomt kledde, silkesleika 80-tallsgutten? Vel, det gjør vi, for om The Warriors har lært oss noe som helst er det at en karakter kan være så ufyselig eller teit som mulig, så lenge han har en brukbar karakteroppbygging, noe som er tatt godt i bruk på de fleste ledende karakterene i The Lost Boys.

3 GODE VAMPYRFILMER FRA 80-TALLET:

1983 – THE HUNGER, av Tony Scott (faktisk Tony Scotts debut!)

1985 – FRIGHT NIGHT, av Tom Holland

1987 – NEAR DARK, av Kathryn Bigelow

Jeg antar det umulig lar seg å utelate stjernen Jason Patric, som her etter min mening gjør sin beste prestasjon noensinne. Jason Patric er en av de skuespillerne det rett og slett kan være vanskelig å like, for foruten om et stilig action-utsende har ikke mannen stort å by på - men etter og endelig ha sett The Lost Boys er det lett å se hvor lønnsom Hollywood mistenkte karrieren hans ville bli. Selv om de sårt tok feil, står The Lost Boys som et testament til hvordan et godt manus kan gjøre en skuespiller til rette, rett og slett ved å skrive en karakter aktoren passer. Dette innleder godt til en intern debatt jeg gjerne vil ta, ikke for å luke ut noe korrekt svar, bare for å kaste det ut der.

   For dette er en metode rikelig brukt i mange nyere komedier, spesielt når det kommer til skuespillere som Seth Rogen og Michael Cera. Disse to har i de senere år nesten blitt en vits av basert på at de alltid spiller den samme rollen, men likevel, dette er roller som passer dem. Det viser seg etter disse to har eksperimentert med andre ting at det er disse rollene de KAN spille og at det er disse rollene de spiller bra, ikke hva som helst Hollywood legger for bordet til dem. Kanskje hadde det vært en idé å gjøre dette med flere skuespillere?

   Det hele kan kokes ned til at skuespillerne som overlever tidens tann er de med mest talent og det er vel høyst fortjent, ikke misforstå meg, men tenk så mange kule skuespillere som ville ha overlevd om de fikk de riktige rollene? Sikkert altfor mange, men la meg ta opp et par viktige poenger. Se på skuespillere som Michael Ironside og Clancy Brown. Disse er heldigvis blitt kulthelter, men bare på grunn av flaks, for selv om de har talent, har de mest talent til å spille en viss type karakter, og disse karakterene gjør de jævli bra.  

   Det er populæriteten og kvaliteten som seirer til slutt. Det og penger.

Men tilbake til det egentlige temaet, The Lost Boys.

   Et av områdene filmen skranter mest på er scenene med guttenes bestefar (spilt av Barnard Hughes), en gammel knark som konstant oppfører seg tøysete og rar. Han ser ut til å ha en dum setning for alle sitasjoner og selv om noen av dem virker er han dessverre overspilt som komisk lettelse, noe filmen strengt tatt ikke ville ha trengt ved siden av guttene som etterforsker vampyrsaken. Mannen har til og med verdens dårligste avsluttingsdialog og kontribuerer til et stort oppgitt sukk før filmens rulletekst, som heldigvis gir oss The Doors for å gjøre opp for det hele.

   Dette tar riktig nok ikke opp så mye av tiden, men det er noen flere feil som plaget meg. The Lost Boys har ofte en uvane av å sette stil fremfor logisk tankegang og logiske situasjoner, noe som også kan virke i film, det bare virker ikke så godt i denne. Den scenen som stikker seg mest ut er den der vampyrene klatrer ned og henger under en jernbanebro for så å slippe seg ned etterpå for å vise Michael at han nå kan fly.

  

1    1 - Vi visste alle at de kunne fly, så dette var ikke noe sjokk for publikum – med andre ord, ikke noe å bygge opp til.

2    2 - Hvorfor dyttet de ikke bare Michael rett ned i stedet for å få ham til å henge og dingle først?

3    3 - Hadde vampyrene planlagt dette i detalj? Hadde Kiefer Sutherland lagt opp en klar plan om hvordan de best skulle skape et wow-øyeblikk for Michael sammen med Paul, Dwayne og Marco?

Nei, ikke vet jeg, men scenen gir ikke mening. Det virker bare som en utrolig tungvinn måte å gjøre det på.

   Ellers er det ikke så mye å pirke på i The Lost Boys. Alle filmer har feil og disse feilene skal selvfølgelig ikke hindre oss i å nyte det ferdige produktet.

Uh, he wears sunglasses in the house.

The Lost Boys har inspirert mye, sammen med resten av den mer moderne tolkningen av vampyrfilmer på midten av 80-tallet, for eksempel de tidligere nevnte Near Dark og Fright Night.

   The Lost Boys var nok hovedinspirasjonen til tv-serien Buffy the Vampire Slayer, men det få vet er at Schumacher opp gjennom 90-tallet stadig prøvde å finansiere oppfølgeren The Lost Girls, noe som helt sikkert ville ha vært noe i samme toneleie. Det hadde vært morsomt å sett, men vi fikk ikke se noen ting og i stedet har vi blitt etterlatt med de billige rett-til-dvd-oppfølgerne Lost Boys: The Tribe og Lost Boys: The Thirst. Jeg har verken sett den ene eller den andre, men det jeg hører tyder ikke så godt. Kanskje jeg skal gi dem en sjanse likevel. Det har ikke skadet meg før. Eller vent…

Alt i alt er The Lost Boys en god måte å starte lørdagskvelden på, underholdende, minneverdig og nydelig filmet.

   Det skulle ikke forundre med om denne snart blir lagt på hylla for en re-make, men hvis denne re-maken ikke inneholder et thrash metallband med tønneflammer og en svett muskelbunt av en saksofonist i barissen, eller bilder av Jim Morrison svevende rundt i rommet blir jeg mildt sagt forbanna! Jeg gir forresten The Lost Boys 4 og en halv flaggermus.

4/5 FLAGGERMUS

How are those maggots?

2019: AFTER THE FALL OF NEW YORK, 1983

REGI: Sergio Martino

MED: Michael Sopkiw, Valentine Monnier, Roman Geer, Vincent Scalondro, Anna Kanakis, George Eastman, Louis Ecclesia, Edmund Purdom og Hal Yamanouchi

GENRE: Action, eventyr, science fiction, rip off

"That thing back there was a cyborg, half man, half robot. I knew one once. I didn't know what he was until I had made love with him."

Italiensk rip-off-sploitation på sitt beste! 2019: After the Fall of New York ble sluppet knappe to år etter John Carpenters storslåtte Escape From New York og filmen viser umiskjennelige tegn til å ha trukket inspirasjonen herifra. Det å låne ideer er en ting, men det å låne ideer, setting og konsept er å lene seg litt for frekt på en annen manns tidsomfattende produkt. Det ble også lånt flittig fra George Millers The Road Warrior, men det var noe de fleste produsenter gjorde i Italia på starten av 80-tallet.

   Regissør Sergio Martino klarer likevel å gjøre denne filmen så egen som overhodet mulig, og til å være en fyr som bare fikk et manuskript i hånda og formelig kommandert hva han skulle etterligne, gjorde han en svært særegen og etter min mening fremdragende jobb!

20 år etter den omfattende atomkrigen har et grusomt faktum materialisert seg for menneskeheten – kvinner kan ikke lenger få barn, etter år med radioaktiv stråling (er jeg den eneste som tenker på Children of Men?). Det har heldigvis blitt klart for de høyere statsmakter at det finnes én fruktbar kvinne igjen og at hun holdes skjult i ruinene av Manhattan, så nå må den amerikanske landslederen handle raskt.

   Autoritetene vet at verdens ende nærmer seg med stormskritt og har hemmelige planer om å sende en romferge til mars for å kolonisere de rikeste og mest veldannede menneskene før det er for sent – alt de trenger er en livmor som kan føre rasen videre. Stakkars jente!

   For å vekke så lite oppsikt som mulig, bestemmer de seg for å sende inn villmannen Parsifal (Michael Sopkiw) og et par medsammensvorne for å hente kvinnen og komme seg ut igjen med gralens liv i behold, koste hva det koste vil. Det er ikke noe sak å snike seg inn i New York, men det å løpe ut igjen med dyrebar last kan imidlertid bli en riktig utfordring.

   Parsifal kjemper seg vei gjennom stammer av gategjenger og med litt hjelp av dvergen Shorty (Louis Ecclesia) og krigerkvinnen Giaiada (Valentine Monnier) setter han ut på et fantastisk bisart eventyr som vil forme den voksende dødsdommens bitre skjebne.

Don't you point your finger on me!

Vel, hva kan jeg si. Dette er rett og slett bare en fryktelig allright og bad-ass, genial, liten film! Du må gjerne mene hva man vil om rip-off-genren, men på 70 og 80-tallet hadde den i det minste sjarm – noe man sjelden kan si om sjangeren nå til dags. Dessuten kan jeg ikke i dette tilfellet kritisere filmen for å være en rip-off, for rip-offs var en viktig del av den italienske filmkulturen på tiden, uten at regissørene eller skriptforfatterne hadde noe de kunne ha sagt.

   Det var slik det var og dét er det viktig å ta i betraktning før du dømmer disse b-produktene. For et økonomisk lønnsomt produkt ville blitt produsert uansett hva, så det er virkelig å foretrekke når resultatet er så forfriskende som dette – og dét kommer tross alt fra en mann som har tvunget seg gjennom en mengde katastrofale, ensomme filmkvelder!

   Og jeg tør faktisk gå så langt som å si enkelte mennesker ville foretrukket denne fremfor lesten Escape From New York, som av en eller annen grunn i seg selv ansees å være en kultfilm. Simensen har personlig et langt sterkere og dypere forhold til Escape, så jeg setter den høyere enn 2019, men for en opplevelse de begge er på hver sin måte!

4 STORSLÅTTE RIP-OFFS FRA DET ITALIENSKE 80-TALL:

1983 – Enzo G. Castellaris THE NEW BARBARIANS – The Road Warrior rip-off

1984 – Lamberto Bavas MONSTER SHARK – Jaws rip-off

1988 – Bruno Matteis ROBOWAR – Predator rip-off

1989 – Antonio Margheritis ALIEN FROM THE DEEP – Aliens rip-off

-Escape From New York er et imponerende stykke actiondrama, med plettfrie kulisser, et fantastisk skuespiller-team ledet av Kurt Russell og som omhyggelig er nedskygget i en intens virkelighetsfølelse, noe som bidrar til å gjøre dette bekmørke eposet ennå litt svartere.

-2019: After the Fall of New York har derimot bakgrunnskulisser bygget av melkekartonger (vel bare i noen scener – ikke la dette skremme deg vekk), et sirkus av et karakterteam, dubbet fra italiensk til engelsk og filmen i seg selv føles ikke nærmere virkeligheten enn Empire Strikes Back.

Det er likevel de fåfengte, lite seriøse, men svært ambisiøse øyeblikkene som gjør 2019: After the Fall of New York et elskverdig stykke lavbudsjettskino. Kultkalkunen kan til tider være dum og utenfor sans og samling, men hva annet hadde jeg forventet? Jeg ville ikke gått og sett en Asylum-film og forvente at den skal ta deg med på en lærerik, reflekterende pilgrimsferd – det er bare ikke sånn mockbusters funker!

   Hele sjarmen med 2019 er banaliteten og de ellevilt gærne omstendighetene som verken lar seg stoppe av skolissebudsjett eller menneskelig fornuft. Filmen er gøyal fra start til slutt og en ren fryd på opptil flere nivåer.

   Det er nok en gang viktig for meg å uttrykke at av sin art, er 2019: After the Fall of New York en av de beste jeg noensinne har sett. Ja, eiendommeligheten er sterk i denne og osten renner over alle hauger – frisyrene, dialogen, skuespillerne… utvilsomt en opplevelse verdt å unne seg!

Så om du kommer over denne en vakker dag, ikke nøl, gi den en kjangse og du vil bli belønnet med hyggelige overraskelser. Jeg overrekker stolt filmen 5 knøttsmå frihetsgudinner, som den uten tvil har fortjent! 2019: After the Fall of New York kommer også under tittelen Fireflash.

5 KNØTTSMÅ FRIHETSGUDINNER

Well fuck you too!

Jeg hadde gått på kino hver dag hvis plakatene fremdeles så slik ut...

DVD-raid: A GAME FOR VULTURES

ÅR: 1979

REGI: James Fargo

MED: Richard Harris, Richard Roundtree, Joan Collins, Denholm Elliot, Ray Milland

GENRE: Drama, thriller

SPILLETID: 113

Regissert av James Fargo så tidlig som i 1979, forblir A Game For Vultures en av de mest presise gjenfortellingene av "den andre Chimurenga", det langvarige slaget i Rhodesia. For de som ikke vet var Rhodesia en britisk kolonistat i Sør-Afrika perioden 1964-1979, over et landområde som i dag heter Zimbabwe.

   Spekket av gerilja, demonstranter og europeiske soldater, var kolonien i stadig søvnløse opprør, en blodig borgerkrig av et maktspill. Stae som de var, prøvde britene febrilsk å kontrollere staten, da flere og flere afrikanske land fikk sin uavhengighet på midten av 50-tallet. Resultatet er naturligvis ingen hyggelig historie.

Vi følger to hovedpersoner i en felles tidslinje, splittet mellom svært lange sekvenser, rotete, men samtidig utfyllende. Den ene er David Swansey (spilt av en 50 år gammel, heftig sminket Richard Harris) - en britisk vareimportør bosatt i Rhodesia sentrum - der han lever herrens glade dager med sin vakre kone Nicole.

   En dag oppsøker en av kolonilederne, William Brettle, Swansey i en mørk låve der han tilbyr importøren en heftig sum penger mot en stor smuglehandel, 50 ulovlige tyske helikoptre, til å bruke mot terroristene - geriljaen, i kampen som britene nå ser ut til å tape. Dette er selvfølgeligvis en uetisk handling, Brettle og de andre mer enn gjerne vil holde hemmelig for resten av verden.

   Dessverre kommer et par snushaner, innleid av rivaliserende politikere, mer og mer på sporet av denne handelen - til slutt nok til å true med å anke en nyhetssak mot Swansey og co, med fysiske beviser i form av opptak og fotografier. Dermed må smuglehandelen stå på vent inntil videre og hjernene må knekke en plan for å gjennomføre den.

 

I andre deler av filmen fokuseres det på den britisk-afrikanske terrorristlederen Gideon Marunga (selveste Shaft, Richard Roundtree!), som kjemper mot statsmakten i håp om å føre landet inn i uavhengighet, gjerne om han så personlig må sørge for å få det gjennomført. Sammen med sin brutale partner Sixpence leder han et opptog av afrikanske barn gjennom landet for å samle hele bunten og trene dem opp til kamp, en sekvens som fremstår både klumsete og unødvendig, siden den ikke får noen større betydning for resten av plottet.

   Det er også en sidehistorie der Marunga møter sin tidligere elskerinne, scener som alt i alt bare er til for å få klokka på veggen til å tikke, totalt irrelevante for resten av historien - spesielt til å være så lange som de er. Det samme kan sies om hele midtdelen der begge parter reiser til London for å gjøre forhandlinger med britiske forretningsmenn. Det er stusselig hvordan dette ganske så presise dokudramaet kunne ha blitt en av 70-tallets mer anerkjente krigsfilmer, men sårt mister fokuset på holdningen og strukturen.

   A Game for Vultures floppet på kinofronten og hos kritikerne, grunnet disse forviklingene og jernfaktumet at terroristene ble ansett som heltene på sølvskjermen, noe som var uhørt så tidlig etter at britene hadde trukket seg ut av Rhodesia.

Men når det først er sakt, har denne filmen sjokkert og imponert meg, for det lages ikke slike filmer lenger og ennå sjeldnere kommer man over dem i det hele tatt. Richard Harris ser syk og utslitt ut under flere av scenene sine, kanskje fordi A Game for Vultures var hans første film i etterkant av rehabiliteringen grunnet år med alkoholmisbruk. Dette forsøker Fargo å skjule ved og nesten sminke ned mannen i hvitt pudder, noe som av en eller annen grunn kler ham riktig godt, selv om han ser ut som en tøydukke.

   Harris spiller likevel aldeles strålende som den manipulerende Swansey, og man kan ikke annet enn å sette pris på Roundtrees prestasjoner heller. To ledere i usynlig basketak med hverandre.

En anbefaling for die-hard filmfans, men en midtveis prosent, dessverre på grunn av alt dette tidligere nevnte rotet som klusser til handlingen i tykt og tynt. Hadde det ikke vært for det hadde tallet ytterligere reist seg i været!

66%

It sure is!