Kino: THE DARK KNIGHT RISES

REGI: Christopher Nolan

MED: Christian Bale, Michael Caine, Gary Oldman, Anne Hathaway, Tom Hardy, Marion Cotillard, Joseph Gordon-Levitt, Morgan Freeman og Matthew Modine

GENRE: Action, drama

The Dark Knight Rises. Var det noensinne en film som var dømt til å bli plukket til småbiter av kritikerne så var det denne. Flere har gjort det allerede og mange av dem på halvhjertet grunnlag, noe jeg ikke kan forstå. Så alle sammen en annen film enn meg? Hva var det som ikke var spennende? Jeg måtte på do under forestillingen, men fant aldri et tidspunkt det ikke skjedde noe interessant jeg nødig ville gå glipp av. Det øyeblikket jeg faktisk bestemte meg for å løpe på do dukket Liam Neeson opp i en fet liten cameo, så da var det bare å sette seg stille ned igjen. Denne filmen er ikke kjedelig!

   Det jeg har oppdaget hos de såkalte bagatell-plukkerne, er at ingen plukker ut de samme tingene når de kritiserer The Dark Knight Rises. Noen kritiserer stemmen til Bane, andre kritiserer Catwoman. Noen kritiserer at filmen ikke er realistisk nok i regissør Christopher Nolans kontinuitet og andre kritiserer slutten. Jeg har ennå ikke hørt noen kritisere alle disse tingene på en gang, men jeg har hørt folk hylle noen av dem og hate andre. Jeg tror jeg vet hvorfor dette skjer.

   Folk flest blei så jævla, overdrevent imponert over The Dark Knight at de forventet seg noe helt ekstremt, over-alle-topper sinnssykt - og dette forstår jeg ikke. The Dark Knight var ikke SÅ jævla bra! Jeg liker personlig Batman Begins bedre når det kommer til Nolan-triologien, men for andre har film nummer 2, The Dark Knight, altså blitt en så oppblåst, gedigen hit at ingen kan legge den under seg for noe som helst - The Dark Knight er blitt dette mesterverket som folk forventer at superhelt-universet skal forme seg etter. Det er helt på trynet, The Dark Knight Rises var slett ingen skuffelse. Kanskje det er fordi jeg gikk inn med lave forventninger etter alt det usaklig negative jeg fikk høre på forhånd? Jeg satt i alle fall ikke og fantaserte om The Dark Knight.

8 år etter hendelsene i forrige film er Bruce Wayne (Christian Bale) blitt en skjeggete, værbitt kar med stokk, som holder seg bortgjemt i herskapshuset sitt selv på den årlige Harvey Dent-dagen. Harvey Dent-dagen og Harvey Dents symbolske helte-status er imidlertid en løgn og den som vet det best er selvfølgelig politi-kommissær James Gordon (Gary Oldman). Dessverre blir denne løgnen ansett av superskurken Bane (Tom Hardy) som den største korrupsjonen som noensinne har besudlet Gotham City. Bane har i likhet med Bruce Wayne trent under Ra’s al Guhl (Liam Neeson) og ønsker å utfylle jobben læremesteren aldri fikk utført i spissen av The League of Shadows, å tilintetgjøre Gotham en gang for alle. Dette er jo litt synd, for Gotham har for så vidt blitt et mye fredeligere sted på disse 8 årene!

   Bane slipper et rent hælvete løs i byens gater med sin lynskarpe hjerne og sine brutale, glupske slagplaner. Snart har den muskelbefengte tøffingen stjålet en atomreaktor og aktiverer den med en månedslang tidsfrist. Han skal sprenge Gotham til fillebiter og det er ingen verdens ting noen kan gjøre med det, ikke engang politistyrken, som nesten i sin helhet fanges under bakken i en avstengt hule. Hvis noen forsøker å rømme eller invadere byen, eksploderer atombomben.

   Det er bare en mann som kan redde dagen nå, den legendariske Batman, som ingen har sett på 8 år. Dessverre blir det ikke like lett for flaggermusen denne gangen. Han har imidlertid flere på sin side enn han skulle ha trodd. Den unge patruljeoffiseren John Blake (Joseph Gordon-Levitt) arbeider for James Gordon direkte fra sykesenga og Selina Kyle (Anne Hathaway) blir også en alliert, smålig bipolar puslespillbrikke.

My mother warned me about getting into cars with strange men.

Kort og godt om handlingen. Nå, hva syns jeg egentlig? Det var litt vanskelig å si med en gang, på grunn av visse ting i filmens sluttsats som distraherte meg litt fra de gode delene, men når alt kommer til alt, ja, The Dark Knight Rises var fantastisk - akkurat slik en Batman-film bør være. Den underholdt meg hele spilletiden og hadde i tillegg mye mer klassisk camp-verdi enn de to forrige filmene til Nolan, noe jeg satte høyt pris på.

   En av de beste sidene med The Dark Knight Rises er Tom Hardy som Bane og ikke minst, stemmen han har valgt å gi den onde ekstremisten. Banes stemme høres ut som en filtrert, kjempehøy, middelaldrende Sean Connery, med spissere s-er og hakket mer truende aura! Faktisk er stemmen så høy at det nesten er komisk, altså - det ER komisk, og det var allerede komisk på tross av hvor høyt det måtte være. Vel, lyden er hevet av god grunn. Når Nolan viste filmen uten tekst for amerikanske test-publikummere var det faktisk ingen som forsto hva Bane sa, så det eneste Nolan kunne gjøre var å sette opp volumet på Banes stemme, det var ikke tid til å løse problemet på noen bedre måte. Dette er helt klart et kjipt scenario. Stemmen er som tidligere nevnt altfor høy og påfallende annerledes i klang enn alle andres. Dette gjør det nesten vanskelig å kjøpe at Bane faktisk snakker i samme rom som de andre skuespillerne under dialogen, for ingen reagerer eller skvetter når han buldrer på volum 11 med Darth Vader effekt!

   På tross av dette, stemmen til Bane var svært sjarmerende og Tom Hardy gjorde helt klart sin livs rolle til dags dato - en rolle jeg håper folk vil huske ham for. Det føltes deilig at ikke alt i denne filmen skulle være like mørkt og alvorlig som The Dark Knight og det siste vi trengte var en ny Heath Ledger eller Aaron Eckhart til å smusse opp og sote ned ennå mer av opplevelsen. Anne Hathaway er også morsom som Catwoman, dog, hun blir aldri egentlig kalt Catwoman i filmen og er i stedet omtalt som The Cat Burglar. Vel, hun er jo Selena Kyle, så da må hun være Catwoman!

   Det er mange som har klaget på Catwoman også og det eneste jeg kan si meg enig om med henne, selv om jeg nøt karakteren, er at hun kanskje er litt unødvendig. Hvilke som helst heltefigur kunne ha hjulpet Batman i denne filmen, men… med tanke på avsløringen i slutten av filmen er jeg JÆVLI glad det ble Catwoman.

   De andre skuespillerne er flinke som alltid i sine gitte roller. Christian Bale har aldri vært min favoritt-flaggermus, men han er faen så kul i Nolan-triologien og Michael Caine som Alfred - herregud. Hvis Michael Caine sier noe til hvem som helst med tårer i øynene så griner jeg like mye selv! Morgan Freeman var koselig, Gary Oldman var dritkul og det var virkelig en fryd å se Matthew Modine tilbake i en god rolle. Jeg har merket meg at Christopher Nolan liker å ta med seg en glemt perle i hver av Batman-filmene sine. Rutger Hauer i Batman Begins (The Hitcher er en av Nolans favorittfilmer!), Eric Roberts i The Dark Knight og nå Matthew Modine i The Dark Knight Rises. Du vet hva som gleder meg Nolan. Takk skal du ha!  

This is what I call a Touch-Down you guys!

Action-sekvensene i The Dark Knight Rises er fantastiske og fulle og kule praktiske stunts og effekter blandet med data-verdenens bedre sider. Det nye Batman-flyet til Bruce Wayne er en praktisk effekt! Supert. Hvorfor kan ikke alle gjøre dette? Dimensjoner teller for svarte svingende!

   Involvert blir du uansett, enten du vil det eller ei og selv om enkelte scener er litt for gode til å være sanne, er det jo ikke slik at de to andre er eksakt vitenskap de heller. Action-scenene og den gode fantasien er helt klart ikke problemet med The Dark Knight Rises.

   Problemet heller mer mot at filmen er et eneste stort virvar når man stopper og ser tilbake på den. Flere av karakterene og forvaltningene er både irrelevante og unødvendige og store deler av handlingen er strengt tatt vanskelig å følge, men ikke fordi den egentlig er avansert, mer fordi den ikke er spesielt oversiktlig forklart. Det hele ender opp med å føles så linket til Batman Begins at The Dark Knight føles som et unødvendig bidrag til historien! Hm.

   The Dark Knight Rises er et trist tilfelle der jeg sårt skulle ønske regissør Christopher Nolan kunne gitt filmen et par måneder til på produksjonsbordet og avlet frem et mye bedre resultat, med færre forviklinger og irriterende aspekter. Slik fungerer dessverre hverken Hollywood eller Warner Bros generelt, med mindre du har status opp til skyene. Likevel er det mye sjarm som springer ut ifra dette noe halvferdige spekteret av en utradisjonell heltefilm. Kanskje totalt kaos var Nolans poeng? Ikke vet jeg.

FUN FACT: Før Christopher Nolan regisserte Batman Begins i 2005 hadde han et fullstendig ferdig manus til en film om Howard Hughes med Jim Carrey i hovedrollen som The Amazing Mr. Hughes! Nolan har påpekt i et intervju at dette er noe av det beste han noensinne har skrevet, men så kom Martin Scorseses storsatsing The Aviator i 2004 og satte hull i Nolans plan. Kanskje senere? Jeg har faktisk hørt rykter!

Det jeg husker jeg mislikte mest med The Dark Knight var at den føltes alt for lang (litt som mine anmeldelser). Denne, til tross for å bikke 2 timer og 45 minutter, føles kortere og ikke like endeløs som forgjengeren. Kanskje fordi den ikke var like mørk? Vel, den er helt klart deprimerende, men likevel ikke så svartmalt som The Dark Knight. Ellers, bare for å få det klart, var The Dark Knight en fantastisk opplevelse, selv om jeg ikke anser den som det mesterverket av dimensjoner som alle andre ser ut til å gjøre. The Dark Knight Rises var nok dessverre ikke like bra, jeg må nesten innrømme det, selv om jeg har lyst til å si den er bedre bare for å trosse alle andre. Skal jeg rangere Nolans Batman-triologi etter min personlige nytelse må det nok bli i stigende rekkefølge. Dette vil komme godt til nytte under et Batman-maraton!

   Jeg tror faktoren i The Dark Knight Rises som vil skuffe flest fans er at den ikke er like spektakulær som man forventer seg. De episke scenene er ofte tonet ned og de store situasjonene kan føles litt mindre enn de føltes i forgjengerne. Likevel, dette ER en opplevelse verdt å unne seg. Jeg husker hvor intenst jeg gledet meg til denne filmen etter jeg så The Dark Knight. Dette skulle bli den kuleste filmen noensinne! Dette skulle bli så fett at jeg kom til å pisse i buksa! Vel, siden jeg ikke var like ivrig når jeg gikk inn i salen, koste jeg meg veldig jeg. Det gjelder nok å gå inn med lavere forventninger og høyere innstilling på hygge og humør.

Jeg avslutter herved superhelt-måneden om utradisjonelle helter med denne nye Batman-filmen! Det ble en litt tynnere måned enn jeg hadde planlagt, men jeg har i det minste dekket 4 ti-år, selv om bare 80-tallet fikk mer enn ett innslag. Planen var å inkludere Hellboy (eventuelt Hellboy II: The Golden Army), Kick-Ass og Super eller Defendor på lista, men så langt kom jeg altså ikke. Kanskje senere eller til samme tid neste år? Tiden får vise.

   Løp og se The Dark Knight Rises! Jeg vet tittelen er litt uoppfinnsom, men filmen har masse fantasifull underholdning å by på! Nok en gang er jeg snill og glad mot en kinofilm, terningkast 5.

UNBREAKABLE, 2000

REGI: M. Night Shyamalan

MED: Bruce Willis, Samuel L. Jackson, 

Robin Wright Penn, Spencer Treat Clark, 

Charlayne Woodard og Eamonn Walker

GENRE: Drama, fantasy

SPILLETID: 106 minutter

Det har blitt skrivestans på meg de siste par ukene og det spøker for større rom mellom innleggene i fremtiden også. Hvorfor? Fordi jeg øyeblikkelig etter Køben-tur fikk de gledelige nyheter at jeg hadde kommet inn på film- og fjernsyns-vitenskap på Høgskolen i Lillehammer - så da var det opp tidlig neste dag, ta masse telefoner og opp ennå tidligere dagen derpå for å kjøre 3 timer i bil og se på leiligheter sammen med min bedre halvdel.

   Jeg og kjæresten fant heldigvis en noe overpriset, men finfin 60 kvadrats takleilighet over en eldre kar som ser ut som Christopher Plummer, så dette kan bli hyggelig. Eller kanskje litt skummelt? Neste stikkord på lista blir å finne helgejobb, så snart jeg har underskrevet kontrakten og finansiert depositumet selvfølgelig. Masse flytting, masse stress, masete turer til Ikea. Så det er altså slik det føles å være voksen.

   Det kan derfor bli litt tyst her inne fremover, men… fortvil ikke! Jeg faller nok på plass en eller annen gang sent i august eller tidlig i september.

Men ja, jeg skal snakke om M. Night Shyamalans Unbreakable, som helt klart kan regnes med i bunken av utradisjonelle superhelt-filmer! Mange påstår Unbreakable er den siste av Shyamalans kompetente filmprosjekter, men jeg vil nødig si meg enig der. Signs har alltid vært en nostalgisk opplevelse for meg og jeg ser potensiale i The Village, selv om ikke alt gikk helt etter planen for regissøren i den filmen - også nyter The Happening på et humoristisk nivå (vel, det er en annen anmeldelse jeg sparer til en annen gang).

   Sannheten er trist når det kommer til Manoj Shyamalan, som han egentlig heter. Han er en regissør som virkelig har falt i grus, mer og mer og det er pinlig å se på, for denne mannen har så utrolig mye talent. Feilen er at han ikke er noe flink til å skrive og det er dette han ser ut til å like aller best. Han har gode ideer og store visjoner, men inder-amerikaneren har ikke peiling på naturlige dialogføringer eller logiske menneskelige handlinger og situasjoner. Det hele blir et surrealistisk univers som ingen kan forstå, for det er ikke noe rom for å forstå det. Hvordan skal man kjenne seg igjen i et slikt univers i denne sjangeren film?

   Dessverre, grunnet sitt enorme ego, lytter ikke Shyamalan til kritikk, for mannen er fremdeles blendet etter han ble ansett som den neste Alfred Hitchcock. Etter den ekstreme annerkjennelsen han høstet med The Sixth Sense på slutten av 90-tallet, har han sklidd mot bunnen av den dypeste sølepytten på lekeplassen i en sandkasse av over-gudelig selvtillit med null øre for negativ feedback.

   Unbreakable er heldigvis langt mot toppen for meg! Til og med høyere enn The Sixth Sense.

Hvis du kan lese dette har du offisielt godt syn og bør bli en superhelt!

I begynnelsen av Unbreakable møter vi David Dunn (Bruce Willis), den eneste overlevende etter en tragisk togulykke. Når han våkner opp etter avsporingen står legene i ring rundt ham og de ser alle mistroene og urolige ut. Dunn har ikke brukket et eneste bein i hele kroppen.

   Vi følger så Dunns liv etter den traumatiske hendelsen, blant alle de tusen som ser rart på ham og ikke kan fatte hvordan denne mannen kunne overleve når ikke deres kjære gjorde det. Nesten i skam, trekker Dunn seg stille tilbake til jobben som sikkerhetsvakt på en baseball-stadion og prøver å leve som om ingenting er skjedd, men så møter han kunstfanatikeren Elijah Price (Samuel L. Jackson), som har overvåket Dunn gjennom nyhetene.

   Price er Dunns strake motsetning. Afroamerikaneren ble født med en bensykdom som gjør ham utrolig skjør og han kan brekke beina i kroppen av nesten ingenting, noe han har slitt med hele livet. De andre barna kalte ham Mr. Glass og de eneste vennene han hadde var superhelt-tegneseriene i hylla på soverommet. Price er overbevist om at Dunn er en superhelt og oppfordrer ham febrilsk til å bruke evnen sin mot ondskapen som venter i New Yorks mørke bakgater og smug.

   På dette punktet har Dunn begynt å innse at han har flere medfødte gaver i tillegg til de uknuselige beina i kroppen, men han er deprimert og har familieproblemer på siden, så det er ikke lett for ham å sette pris på disse gavene. Omsider begynner han endelig å se storheten i evnene sine. Dunn kan se enkelte hendelser før de forekommer og kan til sin sønns henrivelse ta over 200 kilo i benkepress, noe som ser ut til å nesten brekke vektstanga i to. Dunn er til slutt klar til å sloss mot kriminalitet og urettferdighet, og akkurat i tide også!

Unbreakable er en opplevelse som få andre jeg vet om. Den tar deg med inn i psyken til hovedrollen ved å spille på presset og ansvaret rundt overmenneskelig styrke og fokuserer fint lite på klisjeer og heltedåder slik superhelt-filmer tradisjonelt gjør. Når denne sørgelige, bekmørke spillefilmen er over sitter man igjen med en livslyst som aldri før, samt inspirasjon til de grader. Dette er takket være karakterer og situasjoner som former oss gjennom de 106 minuttene av ren og skjær nytelse.

   Bruce Willis er fantastisk i hovedrollen som David Dunn og skaper en karakter man blir så involvert i at man glemmer tid og sted. Samuel L. Jackson er selvfølgelig også god, men spiller mer en typisk Jackson-rolle, noe som er stikk motsatt av hva Willis gjør (kanskje dette var meningen?). Det er ikke før slutten man ser den fullstendige helheten som gjør Unbreakable til det sanne mesterverket den er. Noen mennesker ser ut til å mislike slutten. Andre elsker den. Det er selvfølgelig helt opp til deg. Jeg kommer i alle fall ikke til å røpe den her i Torsdagfilmen (og det er torsdag), så dere er fint nødt til å gå og kjøpe Unbreakable nå med en gang. Eller se den på nettet, hva som helst. Kom igjen - verden venter på dere!

Det er ikke stort mer å si om Unbreakable. Den er en av mine mange favoritter og det finnes ikke ord som kan rettferdiggjøre noe man favoriserer. Tro meg, jeg har prøvd mange ganger her inne.

   Det ville vært som om jeg skulle ha skrevet om Close Encounters of the Third Kind eller Indiana Jones & the Temple of Doom. Det ville bare blitt en lang rekke komplimenter og nostalgi fra min side som dere selvfølgelig ikke kan se på min måte i deres egne hoder. 

92%

Hah, funny! In this edition of Avengers, Nick Fury is a white guy!

THE PHANTOM, 1996

REGI: Simon Wincer

MED: Billy Zane, Kristy Swanson, Treat Williams, 

Catherine Zeta-Jones, James Remar, 

Patrick McGoohan og Cary-Hiroyuki Tagawa

GENRE: Action, eventyr

SPILLETID: 100 minutter

SLAM EVIL! Var det noen som leste Fantomet som barn? Det gjorde faktisk jeg! Jeg husker ikke så mye av tegneserien, men jeg husker den var utrolig spennende og at jeg alltid så frem til å besøke farfaren min som hadde hardryggede Fantomet-bøker i klesskapet på gjesterommet. Kanskje jeg var for ung til å forstå dialogen og de mer voksne situasjonene, men jeg nøt virkelig Fantomet for den herlige atmosfæren og de kule bildene.

   Jeg hadde faktisk aldri sett denne filmen og dere kan tro jeg nøt den like mye som jeg nøt tegneserien som barn! The Phantom er underholdning på det høyeste (på enn annen måte enn The Toxic Avenger) og inneholder en rekke stilige stunts og effekter, sett bort ifra de heldigvis lite brukte CGI-sekvensene. Atmosfæren er også et høyt pluss i Wincher-produksjonen fra 1996. La meg brette ut historien for dere i korte trekk.

Kit Walker (Billy Zane) har et alter ego - det fryktinngytende Fantomet - et spøkelse fra jungeløya Bengalla i lilla trikot, her uten stripete underbukser. Han går gjerne under navnet The Ghost Who Walks og The Man Who Never Dies hos lokalbefolkningen, men er utdannet i New York og snakker flytende, sofistikert engelsk. Walker blir imidlertid satt på prøve når en mystisk hodeskalle blir stjålet av den ondskapsfulle businessmannen Xander Drax (Treat Williams). Året er 1938.

   Drax vil gjenforene hodeskallen med sine to tvillinger for å skape et kraftig, magisk våpen han kan bruke til å ta over verden, sammen med en håndfull trofaste lakeier - blant annet den kvinnelige skypiraten Sala (Catherine Zeta-Jones) og den Indiana Jones-liknende luringen Quill (James Remar fra The Warriors!).

   Et kappløp med tiden på jakt etter de to siste hodeskallene fører Fantomet på kryss og tvers, verden rundt, med den vakre Diana Palmer (Kristy Swanson) ved sin side og sjarmen i god behold. Dessverre har det mystiske så vidt begynt. Det viser seg at det er en fjerde hodeskalle.

Billy Zane er dritkul! Hvis Jeff Goldblum var en kjekk skuespiller fra 40-tallet hadde han sett akkurat ut som dette, og hvem ellers kunne ha spilt Fantomet enn denne sjarmerende moroklumpen? Billy Zane nektet å bruke muskel-drakt. Han pumpet praktisk talt jern i et par - tre år for å passe drakta si perfekt. Dette var mot midten av 90-tallet etter Zanes suksess i den geniale Dead Calm. Den karismatiske skuespilleren, som var mega-fan av tegneserien, lot seg ikke spørre to ganger og tok valget som etter hvert ville sette ham i søkelyset for James Camerons Titanic i 1997, det siste stoppet i Zanes kommersielle karriere. Spør dere meg er Billy Zane den beste delen av Titanic.

   The Phantom er akkurat slik en superhelt-film bør være, men samtidig er den noe helt for seg selv. Den tar sin egen campverdi utrolig seriøst og behandler karakterene, overdrevne eller ei, med all den respekten de fortjener. Selv om den lilla drakten virker litt vel knall er ikke alt like cheesy og komisk. Noen scener er svært spennende og har deg sittende på kanten av setet uansett hvor mange action-sekvenser du har sett i løpet av livet. Hvorfor? Jeg tror det er fordi stuntene er så utrolig godt koreografert og innspilt. Når karakterene i filmen er i fare føles det virkelig som de er i fare, for dette er slik ekte filmer skal lages! Ikke med datamaskiner, men med ekte fantasi og viljestyrke og ting på skjermen som gjøres i virkeligheten av ekte mennesker og ikke bare på et program! Hvorfor liker jeg The Phantom så godt igjen?

   Filmen har også en håndfull ganske brutale scener. Treat Williams, genial som han er, spiller en riktig forstyrrende psykotisk rolle. Det mest effektive med karakteren Xander Drax er at han virker så harmløs og oppegående, og så plutselig - BAM! Han kaster et spyd i ryggen på deg, eller - BAM! Han stikker ut øynene dine med knivblader han har installert i mikroskopet sitt. Du kødder ikke med Xander Drax.   

Sergio Leone var faktisk satt til å regissere The Phantom mot slutten av 80-tallet, men døde dessverre før han kom videre med det. Dette er trist, for det hadde virkelig vært spennende å se hva Leone hadde fått ut av dette! Joe Dante tok dermed over produksjonen for en kort periode og ga til slutt fra seg skriptet til Simon Wincher, og la seg på som produsent i stedet. Vel, til tross for Dantes navn og rykte, samt heftig reklamering via McDonalds, tjente ikke filmen på langt nær nok penger mens den gikk på kino.

   The Phantom har heldigvis blitt et prakteksempel på populær kultfilm og har tjent ufattelige mengder på VHS og DVD-salg etter kino-fiaskoen. Så mye at det var snakk om oppfølger! Vel, Simon Wincher sa ja. Billy Zane sa ja.  Kristy Swanson sa ja. Catherine Zeta-Jones sa ja. Så, hva gjør Paramount Pictures? De legger oppfølgeren på hylla og finansierer heller en remake!!! Faen ta dere Hollywood. Faen ta dere.

For å avslutte ved mitt triste nederlag, gå og kjøp The Phantom. Det skal i alle fall jeg, for jeg innrømmer at den versjonen jeg så her om dagen var en versjon jeg lastet ned på piratbukta, bare fordi jeg ikke hadde noe obskurt og kult fra 90-tallet å ta opp i denne tema-måneden. Jeg ble fantastisk imponert.

   The Phantom er en særegen superhelt-film og den er helt klart noe utenom det vanlige. Se den da vel. Nå stikker jeg på ferie til Danmark. Satser på et lite DVD-raid i Køben! 

83%

Manchester England, England.

THE TOXIC AVENGER, 1984

REGI: Lloyd Kaufman og Michael Herz

MED: Mitch Cohen, Mark Torgl, Andree Maranda, Pat Ryan Jr., Sarabel Levinson, Dan Snow, Dick Martinsen, Gary Schneider og Robert Prichard

GENRE: Horror, komedie

“Melvin was a 90lb. weakling until nuclear waste transformed him into...The Toxic Avenger!”

The Toxic Avenger er et brilliant eksempel på en utradisjonell superhelt-film. Regissert av Lloyd Kaufman og Michael Herz, grunnleggerne av det selvstendige filmselskapet Troma Entertainment, har The Toxic Avenger tydelig har satt Troma på kartet når det kommer til sleazy b-film-underholdning.

   Filmen fortjener selvfølgelig all ros den kan få, så la meg smøre på litt mer.

Den psykisk tilbakestående, lille sveklingen Melvin (Mark Torgl) jobber deltid som vaktmester på treningssenteret i Tromaville, der han stadig blir herset rundt med av de muskuløse bøllene. Disse bøllene er faktisk mer enn bare slemme - de er grusomme mennesker. Det beste de vet er å leke Death Race 2000, så de cruiser praktisk talt rundt og kjører ned gamle damer og små barn! Resten av byen er ikke noe bedre. Tromaville er nemlig stappfull av kriminelle, fargerike personligheter. Om bare noen kunne redde byen en gang for alle!

   Redningen er på vei! En sinnssyk ulykke fører til at Melvin faller ut vinduet (iført rosa strutteskjørt) og ramler rett oppi en tønne med kjemisk avfall! Melvin skriker mens han begynner å smelte og løper febrilsk hjem til moren sin der han låser seg inne på badet et helt døgn. Litt og litt utvikler Melvin seg til et stort, bebyllet, vanskapt monster. Nå har han plutselig viljestyrken og musklene til å reise seg opp og redde Tromaville fra slue kjeltringer og voldelige bakmenn. Han er blitt, The Toxic Avenger.

   Toxie (nå spilt av Mitch Cohen) begynner sakte å rydde opp byen med vaskemoppen i hånda som våpen ved siden av brutal muskelkraft. Dessverre er den korrupte ordføreren i Tromaville (Pat Ryan Jr.) besatt på å fange Toxie, for ordføreren er også lederen av mafia-ringen som styrer byen - en stilling han har lyst til å beholde.

   Når noen sadistiske ranere dreper førerhunden til den blinde bibliotekaren Sarah (Andree Maranda), tar Toxie Sarah under sin vinge - og Sarah, blind som en muldvarp, aksepterer den godhjertede Toxie for den han er. Har udyret endelig funnet skjønnheten? Dessverre er en kjæreste det verste en superhelt kan ha. Nå har skurkene noe å bruke mot ham, med ordføreren i spissen. 

No ticky, no washy.

The Toxic Avenger er definisjonen på god underholdning! Filmen har dumme øyeblikk, kule øyeblikk, grusomme øyeblikk og en hel mengde øyeblikk du aldri kommer til å glemme. Som for eksempel når Toxie dreper en gjeng med kaféranere på kjøkkenet bak disken, bare ved hjelp av kjøkkeninstrumenter som miksmaster, komfyr og glovarmt fett i en gigantisk kjele. Dere kan jo bare tenke dere! Det hele er så brutalt over-the-top at man ikke kan gjøre annet enn å smile.

   The Toxic Avenger går faktisk gjennom diverse stadier på et underholdningsmessig nivå. Den starter som en skikkelig teit komedie, så utvikler den seg til god camp. Deretter begynner filmen å bli riktig kul. Så går det for langt igjen og man begynner nesten å bli litt irritert over mønsteret. Så går den så langt over toppen at det blir kult igjen, og til slutt har vi kommet til et nivå der alt kan skje og det går helt greit. Filmen luller oss rett og slett inn i sin egen absurditet!

   Det er spesielt én scene alle som har sett The Toxic Avenger husker og denne scenen gjorde filmen bannlyst i opptil flere land på midten av 80-tallet, inkludert her i Norge. Jeg snakker selvfølgelig om scenen der en liten gutt blir påkjørt, hvorpå vi får se at hodet hans sprenger i fillebiter. Jeg kan godt forstå hva folk hadde imot denne sekvensen, det kan jeg. Men herregud, det er bare en film, og hodet til gutten er bare en vannmelon. Om ikke annet, får denne scenen oss til å innse at denne gjengen med bøller må få betale for forbrytelsene de har begått.

   Det er dessuten en mye kulere hodeknusingsscene senere i filmen, hvor en av bøllene får loddetårnet fra et treningsapparat midt i fleisen!

4 UFORGLEMMELIGE TROMA-FILMER:

1986 - Class of Nuke 'Em High, regi: Richard W. Haines, Michael Herz & Samuel Weil

1989 - Beware! Children at Play, regi: Mik Cribben (hvis du ikke likte skallesaus-scenen i The Toxic Avenger, vent til du ser slutten av denne filmen!)

1990 - Sgt. Kabukiman N.Y.P.D., regi: Lloyd Kaufman & Michael Herz

1993 - Cannibal! The Musical, regi: Trey Parker

The Toxic Avenger har høstet tre oppfølgere, hver og en med oppfinnsomme, individuelle titler! The Toxic Avenger Part II og The Toxic Avenger Part III: The Last Temptation of Toxie er begge ganske skrantne i forhold til originalen, men jeg har hørt Citizen Toxie: The Toxic Avenger Part IV skal være kulere. Dessuten kommer den femte filmen i år, så det kan jo bli spennende! Visste dere forresten at The Toxic Avenger så sent som for et par år siden høstet en musikal også? Interessant.

   Men… Jeg har dessverre hørt rykter om en remake. Hvorfor, for guds skyld, hvorfor? Jeg har også hørt at Steve Pink, mannen bak Hot Tub Time Machine skal regissere den. Hvorfor Steve Pink, hvorfor? Jeg respekterte deg! Jeg har dessuten OGSÅ hørt at den skal bli mer som den barnevennlige serien Toxic Crusaders, så hvorfor ikke lage remake av Toxic Crusaders i stedet?

   Arg.

Sjekk i det minste ut den originale The Toxic Avenger, for den er unektelig en opplevelse verdt å unne seg. Humoren er storartet og blod og gørr flyter overalt. Fantastisk vold med fantastiske praktiske effekter. Kan man be om mer kos?

   The Toxic Avenger fortjener sin poengsum i form av 5 vaskemopper. Ha en videre god søndag alle sammen!

5 VASKEMOPPER

Gruesome ha? Have you met my mother in law? Now that's gruesome!