TOPP 10 MEST SKUFFENDE OPPFØLGERE

I kveld skal jeg presentere en svært personlig liste. Ikke en liste over dårlige oppfølgere til dårlige filmer. Ikke nødvendigvis dårlige oppfølgere til gode filmer heller, for dette handler ikke bare om kvalitet. Det handler om film som virkelig skuffer med sin dårlige aroma. Dere kjenner nok følelsen. Følelsen man får når en film setter seg godt til rette og driter over sin egen forgjenger med kjedsommelighet og umotiverende lav logisk fatning.

   For å gjøre dette enklere for meg selv har jeg utelukket prequels. Nå, prequels kan ofte sees på som oppfølgere de også. Når jeg tenker meg om kommer det faktisk en anmeldelse i kategorien Undervurderte oppfølgere i morgen, som egentlig er en undervurdert prequel! Denne lista ville jeg imidlertid føre direkte, så Star Wars episode 1, 2 og 3 kommer ikke til å dukke opp her, selv hvor mye de fortjener det. Indiana Jones & the Kingdom of the Crystal Skull kommer heller ikke til å dukke opp, dette av én enkel årsak. Jeg har ikke sett den. Nei, det stemmer, jeg har ikke sett Indiana Jones 4. Vet dere hvorfor? Fordi hvis jeg får en sjanse - EN sjanse! - til ikke å ødelegge en perfekt triologi for meg selv, så er det denne. Indiana Jones-triologien er favorittriologien min noensinne! Indiana Jones & the Temple of Doom er favorittfilmen min noensinne! Jeg klarer ikke å gjøre det. Dette er en kalkun jeg nødig vil spise. Dette er grunnen til at jeg ble vegetarianer! Så, nei, ingen Crystal Skull her.

   Det blir imidlertid andre godbiter på lista, noen som dukker opp på de fleste lister av denne sorten og andre som antagelig sjelden dukker opp i det hele tatt. La oss ta en titt!

10. BLUES BROTHERS 2000

Nå, jeg har ikke sett Blues Brothers 2000 siden… lenge! Likevel husker jeg skuffelsen som om det skulle ha vært i går, og det bør vel si alt. Den originale Blues Brothers har det meste: god humor, gode biljakter, fantastiske musikk-nummere og John Belushi.

   Denne filmen har ingen av delene. Jeg vet jeg fort kan se ut som en drittsekk fordi jeg ikke setter pris på en film som åpenbart prøver å hylle Belushis minne, men dette er ikke den riktige måten å gjøre det på! En medioker, kjip, ubalansert bæsj som denne filmen er - og ingen liker en bæsj, uansett form - overaskes jeg om Dan Aykroyd egentlig likte John Belushi i det hele tatt, eller John Candy og Cab Calloway som filmen også er dedikert til. Bluesen er fortsatt fengene, men musikken var ikke alt som gjorde den første filmen til en klassiker. 

9. THE TOXIC AVENGER PART II

The Toxic Avenger del 2 ser ut til å ha feiltolket fullstendig hvorfor den første filmen fungerte så bra. Den første filmen har tunga i kinnet og masse teit humor, så la oss gjøre det ennå mer bevisst og gjøre filmen til en udugelig parodi! Seriøst, filmen åpner med Toxie som dreper folk i et koreografert dansenummer! Dette kan kanskje høres morsomt ut, men om du fremdeles ler etter 5 minutter kan du bare glemme å komme på filmkveld hos meg!

8. ALIEN RESURRECTION

Alien Resurrection suger. Alle vet det, ingen bryr seg. Hva kan jeg si? Jo, jeg er skuffet fordi denne filmen, til tross for å være komplett unødvendig, har et potensiale. Den kunne virkelig blitt noe.

   Hele klone-opplegget, dumt som det er, er faktisk veldig creepy og den nye urovekkende personligheten til Ripley drar virkelig filmen opp fra søla til tider. Dessverre er det få pusterom mellom disse basketakene og halvtimene som tilbringes druknende i brunt, ekkelt vann.

9. ROCKY V

Jeg har ikke like mye imot Rocky V som enkelte andre. Den har sine øyeblikk som er mer enn gode nok til virkelig å kunne kalle den en sugen film. Den er likevel en skuffende opplevelse, spesielt etter Rocky III og IV. Hvordan kan jeg toppe Rocky IV, tenkte Stallone…  

 …Det endte derfor med at han valgte å gå tilbake til tonen fra de to første filmene, noe som så lettere ut. Dessverre innebar dette en rekke dumme plothull og tvang praktisk talt Rocky inn i gjeld og fattigdom sånn at han kunne flytte til et dårligere nabolag igjen. Hvorfor? Fordi Rocky tydeligvis bare fungerte som taper og fattigmann.

   Men uansett, dette er en pirkefeil. Det store problemet er at filmen er kjedelig. Den er voldsomt kjedelig! Dessuten går den ut i fra at vi liker karakteren Tommy Gunn, noe vi ikke gjør. Når Tommy viser seg å bli en slask kan vi imidlertid endelig heie på Rocky i en heidundrende gatekamp, men dette er ikke før helt mot slutten… Nettopp…

6. HALLOWEEN 5: THE REVENGE OF MICHAEL MYERS

Halloween-serien er virkelig ikke en perfekt serie på noen som helst måte. Jeg har dyp respekt for den første filmen og jeg elsker Halloween III: The Season of the Witch, som ikke egentlig har noe å gjøre med resten av mytelogien, men bortsett fra det skal jeg ikke skryte så alt for høyt om mangt og mye. Halloween 4: The Return of Michael Myers klarte likevel å underholde meg kraftig - denne har jeg sansen for!

   Dette bringer meg tilbake til poenget med lista mi, for Halloween 5: The Revenge of Michael Myers, er slett ikke den verste filmen i serien, på langt nær! Men siden Halloween 4 satte maskineriet i gang på en så fengende måte var dette filmen jeg hadde aller høyeste forhåpninger til. Den kaster alt ned i do. Det er INGENTING bra med Halloween 5! Vel, kanskje den ene scenen med Michael Myers og Jamie Lloyd på loftet, men bortsett fra det, INGENTING! Hva mer er det å si?

   Dette er virkelig en oppfølger som sløser bort en god sjanse, og sjansen kom aldri tilbake igjen, for herfra gikk det bare nedover og nedover.

5. BEVERLY HILLS COP III

Ja. Dere visste den kom. Jeg klarer aldri å bestemme meg for hvilken film jeg digger mest, Beverly Hills Cop eller Beverly Hills Cop II. Det er imidlertid jævli enkelt å bestemme seg for hvilken film jeg liker minst i hele flokken! Ja, Beverly Hills Cop er en skuffelse ut og inn. Den har kule stunts og scener, helt klart, men Eddie Murphy er ikke morsom i den! Og historien er dum! Og settingen er dum! Og den henger ikke på greip med film nummer 1 og 2! Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det bedre. Av dårlige oppfølgere John Landis har regissert er den bedre enn Blues Brothers 2000, men ennå mer skuffende.

   Beverly Hills Cop III er filmen som virkelig satt den første kula i Eddie Murphys karriere og nå er mannen skutt sønder og sammen. Skam.

4. A NIGHTMARE ON ELM STREET PART 5: THE DREAM CHILD

Dette er virkelig den verste A Nightmare on Elm Street-filmen av dem alle, ja - til og med verre enn Freddy’s Dead! Hvorfor? Freddy’s Dead er i det minste hakket mer underholdende i sin beryktede dårlighet enn denne filmen. Dessuten hadde jeg nok en gang gledet meg siden jeg så denne rett etter del 4, som jeg ikke mislikte like mye som jeg hadde trodd, selv om det helt klart begynte å gå i nedoverbakke.

   The Dream Child er bare kjedelig og meningsløs! Og DETTE er delen som ble regissert av Stephen Hopkins, mannen bak den fantastisk Predator 2? Dere kan tro jeg ble skuffet! Del 5 tar seg hemnigsløst "en Halloween 5" og kaster alt ut av vinduet, praktisk talt. Det er nok noe med nummer 5 i en filmserie som bare ikke funker. Det er derfor jeg alltid har holdt meg unna Friday the 13th Part V: A New Beginning. Kanskje det er best slik.

3. HIGHLANDER II: THE QUICKENING

Highlander II: The Quickening er sannsynligvis den mest kommersielt hatede oppfølgeren noensinne og her dukker den sannelig opp hos meg også. Jeg har vendt meg til det faktumet at Highlander II suger og nå kan jeg til nøds nyte den på et visst nivå, men jeg glemmer aldri skuffelsen.

   Jeg var bare en liten gutt på 12 år som nettopp hadde sett og elsket Highlander. Jeg føler meg fortsatt som en gutt på 12 år når jeg ser Highlander den dag i dag! Dessverre fikk Highlander II meg til å føle meg som en bitter, kynisk 23-åring uten jobb eller leilighet! Jeg var 12 år! Hva faen var det som gikk gjennom hodet på mannen som hadde den jævla gode ideen å lage Highlander II? Hvordan kunne han finne på å rote til hele plottet med romvesener fra planeten Zeist? Når det er sagt, hvordan klarte han å gjøre den KJEDELIG i tillegg? Hvem var idioten som tok Russell Mulcahy mesterlige Highlander og gjorde den om til dritt? … Ah. Det var Russell Mulcahy som regisserte Highlander II også… …HVA FAEN!!?

   Det er få gode ting jeg kan si om Highlander II: The Quickening. Michael Ironside er kul i den. Jeg har en veldig kul VHS av den, som ser bra ut i hylla mi. Nei, kommer ikke på mer, det var nok det eneste.

2. BATMAN FOREVER!

Folk flest ville puttet Batman & Robin på lista. Jeg putter Barman Forever på lista.

   Denne filmen plager nemlig dritten ut av meg! Hvorfor? Fordi Batman Returns var så bra! Batman Returns er en av de beste superhelt-filmene noensinne og i tillegg min personlige favoritt! Hvordan i svarte huleste kunne Warner Bros. gjøre Batman Forever så innigamperæva dum og barnevennlig? Jeg hadde forhåpninger! Selv om Michael Keaton var av lasset ble han byttet ut med Val Kilmer, en skuespiller jeg alltid har elsket. Kilmer kunne likevel ikke redde dette tonedøve levenet av en kjip drittfilm på speed.

   Tommy Lee Jones er god når han er over-the-top, men her får han ikke sjansen en gang, før Jim Carrey kommer og ødelegger alt, mens han raskt stjeler filmen og gjør den om til et sirkus! Hvorfor måtte det være en komedie i det hele tatt? Det er snakk om Batman her! Faen! Det er ingenting godt jeg kan si om denne filmen. La oss gå rett til Terminator Salvation nå som jeg er ordentlig sinna!

1. TERMINATOR SALVATION.

Nei og nei og nei. Dette er en drittfilm jeg har ventet lenge på å rive i stykker! La oss gå litt tilbake i tid, til mine ferske, uskyldige tenår - livet før juli 2003.

   Det fantes ingen Terminator 3: Rise of the Machines, det var bare de to første - de to strålende første - filmene, som jeg så til døde som barn! Jeg vil ikke påstå Terminator 3 er veldig bra (for å si det ærlig er den egentlig litt medioker og kjip), men den var bedre enn man noensinne ville forventet av en oppfølger som på ingen måte trengte å eksistere. Vel. Dette handler ikke Terminator 3, det handler om hva Terminator 3 ledet til. Ja, siden Rise of the Machines gikk som hakka møkk på kino kunne de likegodt lage ennå en, eller hva?

   Ideen i seg selv er ikke så dum. Terminator Salvation har ikke Arnold eller trusler fra fremtiden, men heller en voksen John Connor i fremtiden, spilt av Christian Bale. Dette var noe jeg alltid så på som et godt tegn. Det kunne se ut til at filmen prøvde noe helt nytt. Kanskje den til og med ville vise oss den store krigen og fortelle historien fra et litt annet perspektiv, for å få mer dybde og spenning i den mørke fremtiden vi har hørt så mye om i de andre filmene. Jeg håper de lager en Terminator 5, for jeg kommer til å sitte klar i kinosalen med råtne tomater.

   Terminator Salvation suger! Den suger på alle måter! Jeg HATER Terminator Salvation! Snakk om å få Terminator 3 til å se ut som et mesterverk i forhold! Christian Bale er totalt missplassert i rollen som John Connor og kommer ikke frem som en helt i det hele tatt, men heller et kjipt rasshøl som tilfeldigvis heter John Connor og kjemper i en kjedelig krig vi egentlig ikke ser noen ting av. Sam Worthington er god i filmen, men plottet hans er helt på trynet! Og Helena Bonham Carter som fjeset og stemmen til Skynet? Hva? Jeg vet Skynet liksom tok formen av Bonham Carter for å kunne forholde seg til Worthington karakter, som kjente henne en gang i tiden, men Worthington karakter er jo en robot nå! Hvorfor skal Skynet, som også er en robot, konfrontere ham med en jævla tale? En jævla tale som alle visste svaret på uansett, fra en robot til en annen, i et lukket rom!

   Terminator Salvation satte virkelig den siste spikeren i kista for Terminator-serien og siden har vi ikke hørt noe, så jeg kan umulig være den eneste som føler det på denne måten! Jeg har lenge planlagt å være litt mer generelt negativ angående denne filmen, så det kommer nok et ennå lengere klagebrev en eller annen gang i fremtiden - et som inkluderer Kyle "come with me if you want to live" Reese.

   Dette får holde for nå. Jeg er sikker på at dere alle innser hvor høyt jeg hater Terminator Salvation, selv hvor mange tær jeg må tråkke på for å kunne si det godt nok.

Jeg har ikke vanligvis et negativt syn på oppfølgere generelt. Mange av dem er svært gode og noen ganger er til og med de uventede kandidatene til filmer som ikke trenger oppfølgere fulle av gull. Det er derfor jeg har en egen spalte som setter undervurderte oppfølgere i rampelyset. Jeg vet jeg ikke har skrevet i denne spalten på en god stund, men dette skal forandre seg, for det er virkelig noe jeg setter pris på å skrive om.

   I morgen er det derfor duken for en ny anmeldelse under kategorien undervurderte oppfølgere, selv om filmen teknisk sett er en prequel. Hvilke film må dere spørre? Dere får vente og se!

The Lords of Salem Trailer

REGI: Rob Zombie

MED: Sheri Moon Zombie, Bruce Davison, 

Jeff Daniel Phillips, Ken Foree, Patricia Quinn, 

Meg Foster og Dee Wallace

PREMIERE: 19 april 2013

Uh, The Lords of Salem, en ny satanistisk sekt-film av Rob Zombie, endelig med Zombies kone Sheri Moon i hovedrollen. Jeg er interessert, men samtidig ikke. La meg forklare nærmere hvorfor.

I sin helhet er Rob Zombies filmografi alt annet enn imponerende. Siden 2002 har han servert oss halveise prosjekter som House of 1000 Corpses, samt Halloween-remakene, og dette har for all del vært filmer med høy ambisjon og kule elementer, men som dessverre bare faller pladask i sin egen felle - referanse over konsistens. House of a 1000 Corpses føles ut som The Texas Chain Saw Massacre og The Hills Have Eyes kombinert med en epileptisk death metal-musikkvideo. Jeg har imidlertid ikke så mye imot remaken av Halloween - kanskje jeg er partisk fordi den spiller Rush på soundtracket. Likevel er det ingenting spesielt med den, og den har deler i seg som både er umotiverte og totalt unødvendige. Mediokert, kjipt, uten mening. Jeg ser ikke egentlig vitsen med å lage en remake av en 70-tallsfilm hvis den bare skal være en hyllest til 70-tallet. Gjør noe nytt for faen! 

På den andre siden har Rob Zombie gitt oss The Devils Rejects, en film så god at jeg blir varm i trusa bare av å tenke på den! Og dette er ikke en hyggelig film! Å nei! Men det er en ekstremt bra en, som fungerer perfekt for akkurat hva den er. Selv om jeg like så godt kunne vært utenom de andre filmene til Rob Zombie er The Devils Rejects mesterverket som beviser at denne skjeggete regissøren kan gjøre det hele godt igjen. Dette er grunnen til at jeg ikke aner hva jeg skal tro om The Lords of Salem. Hva skal jeg forvente meg? En shabby hyllest til 70-tallets djevelfilmer med tunga i kinnet og masse svart humor, eller et referanserikt og umotivert makkverk som ikke fungerer som en helhet? Jeg vet ikke. Jeg tror jeg bare må se selv for å kunne dømme den riktig. Det samme gjelder nok for de fleste filmer, blant annet den animerte Rob Zombie-filmen The Haunted World of El Superbeasto, som jeg heller ikke har sett og som jeg ikke aner hva i hælvete jeg skal tro om. Dessuten har han også regissert en episode av CSI: Miami som jeg ikke har sett og som jeg helt sikkert ikke trenger å se. Uansett! 19. april braker det i alle fall løs med The Lords of Salem!

The House of the Devil er forresten en perfekt hyllest til 70-tallets djeveldyrkerfilmer, om noen er interessert. Den er regissert av Ti West, en ung mann som virkelig vet hva han driver med når det kommer til litt hyllest, men mest originalitet. God helg!

Hvil i fred, Roger Ebert (1942-2013)

Det er en sorgens dag for alle som liker å snakke varmt og kjærlig om film - eller kanskje bare banke dem helseløst uten nåde.

   Etter å ha kjempet mot kreften i 11 år har den beryktede amerikanske filmanmelderen Roger Ebert nå gått fra oss. Roger Ebert var en mann som visste hvordan han skulle snakke for seg, selv etter at han mistet stemmen etter en kjeveoperasjon i 2006. Han fortsatte å skrive så lenge han kunne før han tirsdag 2. april etterlot sitt siste innlegg på hjemmesiden til Chicago Sun-Times, som avsluttet med setningen:  

"So on this day of reflection I say again, thank you for going on this journey with me. I'll see you at the movies."

Han sovnet stille inn to dager etter, i går, torsdag den 4. april.

   Roger Ebert du vil alltid være husket. Jeg har fulgt en del med på deg, fra det øyeblikket jeg visste du eksisterte, og det har aldri vært kjedelig - det skal være sikkert og visst!

   Om noen er interessert i å lese Roger Eberts omtaler gjennom tykt og tynt legger jeg ved en link under, og her kan man virkelig søke på nesten hva det måtte være - og filmen vil sannsynligvis dukke opp i rasende fart. Enten om han likte filmen eller ikke, hadde han alltid noe viktig å si, og dette er jeg glad for, for det førte til noen jævli morsomme setninger! Jeg legger også ved en link til en youtube-portal med de aller fleste populære Siskel & Ebert-omtalene. Anbefales på det sterkeste til alle som elsker filmprat og detaljert hat!

Mvh. Fredrik Simensen

ROGER EBERT, SUN-TIMES BLOG:
http://rogerebert.suntimes.com/


AT THE MOVIES WITH GENE SISKEL AND ROGER EBERT:
http://siskelandebert.org/

TOPP 10 DOUBLE FEATURES

Har dere noen gang sett en fantastisk fengende film og blitt fullstendig gira? Garantert. Dere har nok alle på et eller annet punkt deretter tenkt - herregud! Jeg må se en film til nå med en gang, en som føles akkurat som denne! Jeg er i stemningen til å se Collateral igjen, men jeg så den nettopp, så hvorfor finnes det ikke en annen film som er rett opp den samme gata som jeg kan slenge inn nå med det samme? Nei, det skal ikke være lett! Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har vært i denne situasjonen, og i mange tilfeller kan man komme veldig nær.

   Disse er imidlertid ikke alltid like lette å finne. En skulle tro det lett gikk an å finne en taxi-film med samme feeling som Collateral, men Collateral er et vanskelig mesterverk å følge opp. Det er likevel mulig å oppdrive mange filmer med mye av den samme stilen, den samme handlingen og de samme skuespillerne. Noen ganger hjelper det også å lete opp tidligere filmer av den bestemte regissøren.

   I dag skal jeg hjelpe dere med noen forskjellige eksempler fra forskjellige sjangre, også skal jeg utelate oppfølgere, som ofte er den letteste ruta å gå når man ønsker seg mer av det samme. 10 eksempler for å være nøyaktig!

10. BACKDRAFT / FREQUENCY

Selv om Frequency er hakket mer overnaturlig enn Backdraft føles filmene veldig like i tone og begge filmene har brannmenn i sentrale roller, Kurt Russell og Dennis Quaid. Dette er ikke en perfekt double feature, men det er jammen ikke vanskelig å gli over fra film til film heller. Dessuten er Shawn Doyle awesome!

9. NIGHTMARE CITY / HELL OF THE LIVING DEAD

To billige zombie-filmer fra Italia, hver med sin egen uforglemmelige stil.  Nightmare City var den første italienske skrekkfilmen jeg noensinne så og Hell of the Living Dead var den første Bruno Mattei-filmen jeg kjøpte på dvd. Dette gir begge grøsserne en spesiell plass i hjertet mitt, og de er ikke så dumme å spille etter hverandre i et maraton heller! God underholdning, gode filmer, blod og gørr.

8. GHOST TOWN / 50/50

Begge filmene handler om å dø og begge tar døden med en klype humor, dog den første mer enn den andre. Ghost Town og 50/50 er to hyggelige, likevel triste, komedier om døden du ikke bør gå glipp av. Se dem gjerne etter hverandre den samme kvelden, for døden blir hverken lystigere eller mer hjertevarmende enn dette!

7. THE FRENCH CONNECTION / THE SEVEN-UPS

Hvordan skal man følge opp en klassiker som The French Connection? Jeg har alltid hørt at The Seven-Ups er veien å gå! Begge to er tidlige 70-tallsfilmer med biljakt og narkolanging. I tillegg har begge Roy Scheider i seg, noe som sjelden går galt på et heftighetsnivå mellom 1 og 10.

   Jeg har imidlertid aldri sett The Seven-Ups, når den nærmest er umulig å oppfinne her til lands, så jeg snakker ikke fra egen erfaring på akkurat dette punktet. Nå skal det sies at jeg har jævli lyst, for The Seven-Ups er en av filmene jeg ønsker meg mer enn noe annet! Hva kan jeg si? Jeg elsker The French Connection og vil ha mer. Jaja, jeg vet om French Connection II, den har sine øyeblikk. Rop ut om dere sitter på en kopi av The Seven-Ups! Hver så snill!

6. THE ENTITIY / THE CHANGELING

1983’s The Entity er en av de råeste sleazy spøkelsesfilmene noensinne! Den handler om et spøkelse litt mer perverst enn spøkelser flest, men er på ingen måte komisk i det hele tatt. En nervepirrende og fantastisk grøsser som uten tvil kommer til å få hårene på ryggen til å reise seg, og en film jeg virkelig elsker. The Entity er imidlertid en film som ikke har noen partner. Det finnes ingen film som kan føles som The Entity.

   Derfor har jeg heller valgt å dra frem en annen spøkelsesfilm fra samme periode, nemlig The Changeling fra 1980. The Changeling er ikke en perfekt makker for The Entity, men den er creepy på mange av de samme måtene og drar deg fort inn i sin overnaturlige leirbålhistorie. Når man ikke kommer nærme nok må man bare sette på noe annet som rocker for å glemme sorgene og The Changeling rocker!

5. SUPERBAD / ROLE MODELS

Jeg elsker disse filmene! Når det kommer til ungdomskomedier fra 2000-tallet blir det ikke mye bedre enn Superbad og Role Models, to filmer jeg må anbefale på det sterkeste til alle som leter etter noe som er så feel-good og komisk på en gang at ørene faller av. Superbad er helt klart den beste, morsomste og varmeste av de to, men Role Models er virkelig noe for seg selv den også, og har ikke fått minst like mye oppmerksomhet, eller i det hele tatt, oppmerksomheten den fortjener i en verden der komedier ikke egentlig er så morsomme lenger.

   Jeg anbefaler også Knocked Up som bare aldri kommer til å gå av moten for meg!

4. DREDD / THE RAID: REDEMPTION

Dredd og The Raid: Redemption har tilsynelatende ganske like plot, når begge to handler om en narko-bygning som blir infiltrert av loven og utvikler seg til at loven blir sperret inne mens hele bygningen leter etter dem. Videre går ting i vidt forskjellige retninger, men på sin egen fantastiske måte. I Dredd er Karl Urban ene og alene rompesparkende badass på alle tenkelige måter, mens The Raid funger mer som en ultimat mash-up av knuste bein og perfekt koreografert slåssing og kamp-sport.

   Konklusjon: Dredd og The Raid er knakende god underholdning hver for seg, men spesielt etter hverandre en slapp søndagskveld. Hold dere fast, for denne søndagskvelden kommer dere til å kjenne i nakken dagen derpå!

3. CONAN THE DESTROYER / RED SONJA

Ingen ser ut til å like hverken Conan the Destroyer eller Red Sonja, og nok en gang står jeg uforstående på sidelinjen.  

   Conan The Destroyer er ikke i nærheten så god som Conan the Barbarian, men hva så? Den er god på sin egen måte, som cheesy underholdning med likbare karakterer og eventyr og spenning. Ved siden av Conan er Red Sonja en av de eneste filmene jeg aldri har hørt NOEN - og da mener jeg NOEN - si noe godt om. Hva kan jeg si, jeg elsker denne filmen så jævli høyt! Ja, jeg sa det. Red Sonja er antagelig den mest undervurderte cheesy 80-tallsfilmen i hele verden og med spennende eventyr, kule spesialeffekter og en rødhåret Brigitte Nielsen som svinger sverdet er den ingenting annet enn fantastisk for akkurat det den er. Jeg oppkalte bassgitaren min etter Red Sonja!

   Nå må folk lure på hvorfor jeg rådfører to eksempler som tydeligvis ingen har lyst å se uansett. Vel, jeg oppfordrer dere! I en verden der Michael Bay faktisk klarer å opprettholde en karriere uten problemer syns jeg ikke det er for mye å be om. Man kan nok si hva man vil om alle filmer, men ingen kan si at Conan the Destroyer og Red Sonja ikke går sammen som hanske og hånd! Kanskje fordi de begge er regissert av Richard Fleischer?

2. MEMENTO / THE MACHINIST

Jeg digger Christopher Nolans Memento! Jeg kan dessverre ikke si det samme om The Machinist, selv om jeg synes filmen er hypnotisk og flyter godt. Jeg er til og med en av dem som ikke lar meg imponere av prestasjonen til Christian Bale, selv om han gikk ned 30 kilo for å se ut som om samvittigheten hadde spist ham opp. Symbolikk kan være kult og psykedelia kan være kult det også, men når det kommer til en avgjørelse mellom Memento og The Machinist er det ingen tvil om hvilken som gjør det best i sjangeren. Likevel er det en ensidig og dyster tomhet som får de to filmene til å passe riktig godt stilmessig sammen. En ting er sikkert, de føles som om de begge kunne bidratt i å skape et riktig deprimerende maraton.

1. BRAVEHEART / THE PATRIOT

I 1995 lagde Mel Gibson Braveheart, en ganske mistolket historisk film basert på William Wallace, den høylandske legenden som bidro i kampen for å frigjøre Skottland fra Englands jerngrep. Selv om William Wallace slett ikke var helten Mel Gibson fikk ham til å se ut som er filmen for det meste en solid komponert middelalder-epic fra 90-tallet - som utvilsomt var en av mine absolutte favoritter som liten gutt!

   I 2000 lagde Roland Emmerich en annen film med Mel Gibson som ligner mer enn bare veldig på Braveheart, The Patriot. The Patriot er sannsynligvis Emmerichs beste film noensinne, selv om jeg egentlig liker de fleste filmene han lagde før i tiden, men dette er ikke poenget, for jeg satt ikke filmene på første plass på grunnlag av kvalitet. Det som virkelig er morsomt, og slående, er hvor nøyaktig den følger Braveheart i både struktur og sjel. Begge er filmer der Mel Gibson blir fratatt noen han elsker og som resultat starter en rebellerende bande for å hevne seg og ta kampen i sine egne hender. Begge to er nærmere tre timer lange og selv om de er satt i to forskjellige tidsepoker er de så å si den samme filmen! Jeg kødder ikke, det er så mange små og store likheter underveis her!

   Jeg liker begge to selv om Braveheart er den mest sentimentale og nostalgiske for meg, men jeg kan ikke benekte dette faktumet: nærmere kommer du ikke! Nettopp. Med mindre du setter på oppfølgeren kommer du ikke nærmere enn Braveheart og The Patriot. De er det perfekte par, selv om det utgjør 6 lange timer foran skjermen!

Jeg håper denne listen var behjelpelig, selv om den dekker svært lite areal i et hav av forskjellige filmer. Kanskje jeg skulle laget en liste til senere for å slå ut veggene litt mer? Vi får se, vi får se.

Perfekt Triple Feature!