WILLOW, 1988

REGI: Ron Howard

MED: Warwick Davis, Val Kilmer, Joanne Whalley, Jean Marsh og Billy Barty

GENRE: Fantasy

Dette er faktisk min aller første filmanmeldelse, først publisert 3. desember 2010 på min tidligere temablogg. Jeg velger å lansere den på nytt, ikke fordi jeg er tom for ideer, men fordi jeg ikke var helt fornøyd med mitt første utkast. Desuten passer den jo midt i blinken under denne kategorien. Dette blir den samme teksten som før, men litt rundere i kantene (samt med mindre usaklighet) og med denne splitter nye innledningen såklart!

   Jeg må innrømme at jeg liker filmen hakket bedre den dag i dag enn for et par år siden, men Willow er likevel ingen favoritt. Simensen respekterer den uansett, så han nyter den gjerne for det den er. 

PS: Jeg anmelder hele filmen, også slutten!

Min første filmanmeldelse tar tilfeldigvis for seg en film jeg ikke har noe personlig forhold til, overhode. Likevel føler jeg for å gjøre det, ettersom 80-tallsfilmer liksom er min greie.

Hvor skal jeg starte? Denne merkelige storsatsingen fra 1988 kan sees fra flere vinkler, helt avhengig av tid og omstendigheter. Det er ikke så ofte det frister å sette på en pinlig fantasiflikk, en slik en som får deg til å le når det er meningen at du skal gråte. Noen ganger kan det være bånd i bøtta, men, hvis stemningen er rett kan det være tilfredsstillende å slenge inn en film som Willow.

   Bare gi katta i CGI og moderne virkemiddeler, kaste seg på sofaen uten en bekymring i verden og nyte en halvhjertet historie om en helhjertet helt.

Alt Willow Ufgood (Warwick Davis) ønsker er å være en trollmann. Dessverre er han bare en alminnelig Nelwyn, en kortvokst hobbit-lignende skapning, livnært av kyr og landbruk. Hva skal vel han kunne utrette? Willow bor med familien sin i en harmonisk nelwynlandsby, ledet av trollmannlæremesteren High Aldwin (Billy Barty), et hjelpeløst lite samfunn som bare så vidt klarer å stå imot et bakholdsangrep fra et dukkeaktig villsvin.

   Det er viktig å nevne at alle landsbyinnbyggerne spilles av kortvokste skuespillere, en fasilitet som aldri ville ha funnet sted i dagens produksjoner, der løsninger er dataanimert og skapt bak billige effekter. Satsingen gjør resultatet mer realistisk og det føles hyggeligere også, selv om Nelwynene er satt i et noe humoristisk lys.

Den sjenerte Willow finner ved et lykketreff et lite spedbarn og jenta viser seg utrolig nok å være den utvalgte. Det er nemlig spådd i århundrer at hun er frelseren som skal ta knekken på den onde heksa Bavmorda! Denne historien svelger alle rått med det samme, uten å finne saken så mye som en smule mystisk, for dette er jo en magisk verden der alt kan skje!

   I en illustrasjon som ligner utrolig på Ringens brorskap, setter Willow og en gruppe ut for å levere pikebarnet til den gode heksa Raziel, som beklageligvis er blitt forhekset om til en pung-rotte (å ja!), det hele servert på en nokså koselig og smålig spennende måte, mens komikken sitter som en løsbart. 

   Willow blir plutselig forlatt av mannskapet sitt som rett og slett ikke gidder å engasjere seg mer og han slår deretter følge med sverdmesteren Madmartigan (spilt av en glimrende Val Kilmer i en av sine første ledende roller, før storhetstiden på 1990-tallet). Sammen utvikler de et slags vennskap basert på hyppige diskusjoner og akebrettflukt.

Your leg. I'd like to break it.

Did I really say those things, last night, in your tent?

5 GODE 90-TALLSFILMER MED VAL KILMER:

1991 - Oliver Stone’s The Doors (Val Kilmer spiller Jim Morrison i dette dokudramaet!)

1993 - George P. Cosmatos og Kurt Russel’s Tombstone

1995 - Michael Mann’s Heat

1997 - Phillip Noyce’s The Saint (Denne husker jeg at jeg likte godt før, men jeg er dessverre blitt eldre, så dette kan muligens være en slem vits!)

1998 - Brenda Chapman, Simon Wells og Steve Hickner’s The Prince of Egypt (her har Kilmer stemmen til både Moses og Gud!)

På en reise spekket av nærkamp, knøttsmå skogmenn på bluescreen og transvestittforkledninger dras vi med inn i den typiske eventyrhistorien, det gode versus det onde.

   Det hele klemmes til slutt sammen i et mesterlig klimaks, troppet av et stort showdown der den gode hæren, armert med våpen og rustninger, stormer den svarte festningen i ekstase, og blir forvandlet til griser? Ja! Det blir de faktisk! Den onde heksa troller om alle sammen, og skaper et nokså patetisk utfall for det potensielt kule slaget.

   Den gode heksa i menneskelig form tryller dem imidlertid tilbake igjen og de tar borgen på senga. Det går bra til sist som alltid, og alle vender lykkelige hjem i en hvit verden av håp.

Willow har sine scener, og noen av dem er svært gode. Likevel er ingenting nok til å redde den fra den bitre undertonen og den klisjédrevne fantasien. Klisje kan fungere helt fint, men her ser det hele rimelig billig og oppgitt ut. Trist, ettersom Willow kunne blitt langt bedre med et mindre rush mot mål og en dyktigere utført redigeringsjobb.

Ron Howard's Willow kan være en allright opplevelse, men er ingen sterk anbefaling fra min side. Koselig, men til tider meningsløs. 3 og en halv krokbøyde tryllestaver!

3/5 KROKBØYDE TRYLLESTAVER

The poster of my dreams!

CHRISTINE, 1983

REGI: John Carpenter

MED: Keith Gordon, John Stockwell, Alexandra Paul, Robert Prosky, Harry Dean Stanton og Kelly Preston

GENRE: Horror, drama

“My asshole brother bought her back in September '57. That's when you got your new model year, in September. Brand-new, she was. She had the smell of a brand-new car. That's just about the finest smell in the world, 'cept maybe for pussy.”

Rekk opp hånda hvis du ikke har lyst til å se en film om en levende bil som kjører rundt og dreper 80-talls high school-bullies! Ingen hender? Tenkte meg det. Om du rakk opp hånda er det likevel forståelig. For noen kan dette plottet virke litt tøysete og rart, men er vi ikke her for å more oss?

   Det er vi jo, og John Carpenter’s Christine er en fest som holder pulsen gjennom store deler av natta. Basert på en novelle av Stephen King, er det ingen tvil om at dette er en av de bedre filmatiseringene av skrekk-kongens mange verker. Gass!

Året er 1978. Den håpløse tenåringsnerden Arnold "Arnie" Cunningham (Keith Gordon) er upopulær hos jentene og blir stadig bøllet rundt av de andre guttene, samtidig som heftig undertrykkelse pågår hjemme hos den strenge kristne familien. Den eneste vennen han har er Dennis Guilder (John Stockwell) og Dennis vanker med de kule gutta i tillegg, så han vet ikke helt hvilke side han skal backe opp mest noen ganger. Dere kjenner regla. Samtidig behandler han Arnie som en idiot, så Dennis er ikke sen med å hange ham ut når Arnie ser noe han er sikker på skal forandre livet hans.

   En gammel rusten bil står parkert i en overgrodd vissen bondehage og den er til salgs. Den tilsynelatende ubetydelige bilen viser seg å være en pensjonert 1958 Plymouth Fury! Arnie har ikke noe valg, han blir uten å nøle et sekund, pent nødt til kjøpe den gamle haugen, for under rusten ligger det en bil som er hans og bare hans. Dennis prøver å få ham fra å betale en formue for vraket, men til ingen nytte. Salget er gjort, skaden er skjedd. Einstøingen som selger bilen er en mystisk gammel mann av få ord og forteller at den forrige eieren, hans bror, dessverre gikk bort under mystiske omstendigheter. Bilens navn er Christine og broren kjørte Christine landet rundt på sine glansdager.

   Hjemme får Arnie kjeft og blir nektet å ha bilen i foreldrenes oppkjørsel, så han leier en garasjeplass på et lokalt verksted, der han akter å restaurere den. Her finner nerden ut at han er begavet når det kommer til å mekke og ikke bare fikser han opp Christine i perfekt stand, han får til og med jobbe på verkstedet noen timer i uka. Så fiksert blir han av denne bilen at personligheten hans sakte forandrer seg. Han får seg kjæreste og blir stadig mer arrogant og frekkere i kjeften foran bestevennen og foreldrene.

   Men hva er det med denne bilen som trollbinder Arnie Cunningham? Dessuten virker det som om bilen er besatt av et eller annet som ikke kan forklares, noe av en annen verden?

Jeg er glad i Steven King og jeg ELSKER John Carpenter! Så det er ikke noe sjokk at jeg liker denne filmen. Likevel klarer jeg alltid å se ting fra et visst perspektiv og rettferdiggjør hva jeg mener trekker ned en film og hva som trekker den opp. Her må jeg innrømme at dømmekraften min blir vanskelig å utfolde ordentlig. Det er mye som ødelegger og det er mye kult også, men i helheten er den en potensiell klassiker som dessverre vil bli glemt blant alle de andre store Steven King-filmene.

   Det jeg satt igjen med var en svært blandet følelse, så som den nerden jeg er hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte se den en gang til. Så skjedde det noe som aldri har skjedd før. Jeg fikk ikke noe klarhet i sinnet i det hele tatt! Filmen var like vag for meg som den var første gangen. Utrolig. Vel, men da får jeg bare legge ut svært spredte følelser.

She's like a bat out of hell!

Fordeler:

Filmen har en rekke scener som spiller på stil og disse eier hvert eneste sekund av klokketiden. Hver gang Christine skremmer deg med frontlyktene er virkningen effektiv, hver gang. Det er ikke mange regissører som er flinke på å resirkulere ideer igjen og igjen, men Carpenter klarer det utrolige og med en badass, nydelig Plymouth Fury er det umulig ikke å bli sjarmert.

   For å legge inn litt sideinformasjon ble 1958-modellen av Plymouth Fury produsert i kun 5.303 eksemplarer, noe som gjør den sjelden og selvfølgelig svært dyr. Derfor kjøpte Carpenter bare én 1958 Fury og en hel haug brukte eksemplarer av Plymouth Belvedere og Plymouth Savoy, som han forkledde som Furyen for å gjennomføre alle stuntene billigst mulig. Carpenter vraket faktisk hele 21 Plymouth Belvederer under filmatiseringen av Christine! Jeg elsker gamle biler også, så jeg håper de kjørte på sine siste sylindere i førsteomgang! Uansett, dette resulterer i noe dataeffekter aldri kan kopiere, autentiske vraksekvenser, og det er alltid råkult å se på!

   Andre positive ting som kan sies er at historien føles troverdig, i de fleste tilfeller. Det å få denne historien til å virke troverdig er vel strengt tatt en bragd i seg selv!

Ulemper:

Who am I? I don't know. I'm Arnie.

Skuespillerne blir utviklet i svært rotete retninger. Denne historien skal handle om Arnie Cunningham og det gjør den, men personligheten hans mister fokus halvveis ut i filmen. Dette er jo temmelig frustrerende. Kanskje er det på grunn av Kings bok (som jeg ikke har lest) eller kanskje manus-forfatter Bill Phillips betalte noen andre for å fullføre skriptet på midten, mens han tok seg en tjall. Ikke vet jeg, men dette roter til hele komplottet og Simensen liker ikke fruktsalat!

   Plutselig er Arnie en gutt vi ikke vet en dritt om og den, faktisk utrolig likanes, Dennis blir nå i hovedfokus. Det irriterer meg når en film ikke klarer å holde en ren retningslinje og jeg er helt sikker på at jeg ikke er den eneste, for når noe som begynner som et tema plutselig blir så anonymt som i dette tilfellet er det vanskelig å forstå hvor vi egentlig skal med dette virvaret.

   En annen ting jeg må hamre på er hvor mye mer de kunne gjort ut av denne filmen. Christine er en svært vag morder og hun kunne ha vært så mye bedre - de kunne gjort så mye mer med henne! Den første løsningen som falt meg inn var at filmen ble sluppet med 13-årsgrense, så jeg sjekket, og neida! Den ble sluppet på kino med R-rating! 

   Carpenter må ha vært en umotivert mann da han lagde Christine, for her er det lite voldsentusiasme og fantasien henger så løst at den står i fare av å bli tatt av et vindkast!

3 FILMER OM LIVSFARLIGE BESATTE FARTØYER:

1974 – Jerry London’s KILLDOZER!, med, Clint Walker og James Wainwright

1977 – Elliot Silverstein’s THE CAR, med, James Brolin og Kathleen Lloyd

1980 – George Bowers’ THE HEARSE, med Trish Van Devere og Joseph Cotten

Bare for å være litt snill mot slutten, jeg liker denne filmen. Problemet er vel heller at jeg liker den mest for det jeg skulle ønske den var, den samme grunnen som jeg liker Judd Apatows siste komedie Funny People for det jeg skulle ønske den var.

   John Carpenter’s Christine er verdt å sjekke ut, for den har utvilsomt sine øyeblikk, om ikke perfekte, alltid like fulle av potensiale. En re-make ville ha vært latterlig med dagens finansregissering, men det skulle ikke forundre meg om de prøvde. Kanskje hadde det vært positivt om de gjorde et forsøk, for selv om jeg allerede nå kan gjette det kvalitetsmessige utfallet, vil den sannsynligvis trekke folk mot 1983-versjonen! Forresten er det dét jeg også prøver å utrette her. Gå og se den!

Jeg hørte rykter om at Carpenter har lyst til å lage en Western. Dette virker temmelig intressant. Jeg jekker en kald en og håper filmen inkluderer Kurt Russell som en gammel full cowboy! Christine fortjener dessuten en poengsum bestående av 4 Plymouth-logoer, så vidt ikke en halv logo til.

4 PLYMOUTH-LOGOER

It's alive! IT'S ALIVE!

CLERKS II, 2006

REGI: Kevin Smith

MED: Brian O'Halloran, Jeff Anderson, Rosario Dawson, Trevor Fehrman, Jennifer Schwalbach, Jason Mewes og Kevin Smith

GENRE: Komedie, drama

“Because it's fucked up! And, I wanna see if a chick with a mouth full of donkey spunk swallows. Alright, here we go. Kinky Kelly and the Sexy Stud. Strait from their dirty debut in Tijuana, Kelly's taking it on the road. Taking it in the Ass, that is. You gotta give it up for Oscar Wilde-like wordplay that good.”

Har dere sett Kevin Smiths originale Clerks fra 1994? Gå og se den! Den er et mesterverk innen prestasjonskunst og fortjener så utrolig mye ros for inspirasjonen den har velsignet komediene i vår nye verden med. Lavbudsjettsfilmen har selvfølgelig fått mye av denne rosen allerede, men for guds skyld, den kan trenge ennå mer! Clerks har mange av de vitsene som kan føles utrolig dumme hvis de smeller fra feil kjeft, men riktigere kunne det altså ikke vært, for her sitter toaletthumoren som en velplassert løsbart - noe som gjør det drøye drøyere. Resultatet er slående når man innser hvor mye mer naturlig dette elementet, på en eller annen måte, klarer å fremstå i sammenheng med resten av filmen. Det er få presantasjoner som har klart å kopiere denne regla med stil, men lista er ikke akkurat kort når det kommer til alle som har prøvd å gjenskape suksessen.

   Selv om Clerks var en av de mer utenkelige kandidatene for en oppfølger lå planene klare så tidlig som i år 2000, men ting tar tid i Hollywood, så i stedet fikk vi Jay & Silent Bob Strikes Back å kose oss med! Clerks II ble imidlertid en realitet i 2006, over 10 år etter den originale. Selv om de fleste syntes den var alright kan kritikken virke litt overkjørt av motstanderens dominerende aura, derfor ser jeg Clerks II som en til tider undervurdert klassiker!

Dante Hicks jobber fremdeles som butikkmedarbeider på Quick Stop, 12 år etter vi sist forlot ham. Dessverre finner Dante jobben sin i fyr og flammer en tilsynelatende vakker morgen - det viser seg at Randal Graves har glemt å slå av kaffetrakteren igjen. Blindsporbutikken og livslysten later til å være borte for alltid. 

   Vi møter deretter Dante ett år senere, nå som kokk på Mooby’s fast food restaurant, sammen med bestekameraten Randal, prikk lik seg selv som om det aldri har gått noe tid i det hele tatt. Denne dagen er tilfeldigvis Dantes siste i den lusne burgerjobben før han flytter til Florida med den nye forloveden sin Jennifer, der han endelig skal gifte seg og arbeide i svigerfarens bilvaskeri. Men er det virkelig dette Dante vil?

   Det kan bli vanskelig å forlate Randal og den kvinnelige sjefen Becky, som han har hatt et forhold til tidligere på året. Det er noe med denne jenta som bare føles så riktig, men er det virkelig lurt å ofre billetten til et nytt liv for å finne ut hva?

   Vi følger Dante, Randal, Becky, Trevor, Jennifer, Jay og Silent Bob gjennom hele denne uforglemmelige dagen i klassisk Clerks-stil, som inkluderer Star Wars-diskusjoner, dansetimer og dyreporno.

Man kan si mye rart om Kevin Smith, men mannen vet hvordan å skrive et manus, det kan ingen nekte for. Dialogen flyter som alltid helt fantastisk, og gjør Clerks II til en av de mest godhjertede komediene jeg har sett på lenge - spesielt varm for de som elsker den første. Filmen er helt klart mer storslått, men beretter det samme naturlige budskapet, tro mot sin trofaste fanbase.

   I Kevin Smiths Viewer-Asker-univers (det smålig fictionelle universet der komediene og karakterene hans ofte finner sted og går igjen) er alt som det pleier å være og universet inkluderer selvsagt Jay and Silent Bob som alltid, der de henger utenfor den aktuelle butikken med boomblaster og snakker i fraser som ikke er hentet fra bibelen. Jay har et opplysende øyeblikk der han gjenskaper transe-dansen fra Silence of the Lambs. Dette er latterlige godsaker!

   Like viktig å nevne er det at filmen rekonstruerer hustakscenen fra den første filmen, denne gangen under et dansenummer til Jackon 5 som faktisk tar av helt. Allsangen og koreografien er litt ute av sin plass, men vi kan lage rom til å godta dette! Hvorfor ikke?

3 MOROSAMME FILMER AV KEVIN SMITH:

1995 – Mallrats, med: Shannen Doherty og Jermy London

2001 – Jay & Silent Bob Strikes Back, med: Jason Mewes, Kevin Smith og masse kjentfolk

2008 – Zack & Miri Make a Porno, med: Seth Rogen og Elizabeth Banks

Clerks II har dessverre ikke den samme sjarmen som forgjengeren, og denne skylden kan selvfølgelig legges på tidens kam. Den første Clerks hadde et budsjett på 27,575 amerikanske dollar og Clerks II har et budsjett på over 5 millioner amerikanske dollar! Kanskje mange av tingene som lønnet seg med dårlig-råd-fantasien trakk helheten opp til et nivå en film med denne betydelig større summen aldri kan nå. Mange vil påstå at jeg har rett når jeg sier dette, for som alle vet er det utrolig hva en kan oppnå under press.

   Dessuten er det ikke lett og male det perfekte bildet to ganger. I blant er det jo nært sagt umulig å overgå seg selv, spesielt om man titter tilbake på et velreflektert mesterverk!

Men alt i alt fungerer det meste. Mest av alt slutten, som nesten kan sette en Clerks-fanatiker på gråten. For sjelden har jeg følt at en historie har snørt seg så godt sammen til sist, og ikke bare slutten på Clerks, men hele Kevin Smiths Viewer-Asker-univers, i alle fall til dags dato - måtte han vende tilbake hit.

   Det gode i alle mennesker vekkes til live og verden er nok en gang et daglig leven av omstendigheter og karakterene som omringes av dem. En popkornfest, men også et personlig skuespill fult av kjærlighet, både klisjerik og original.

Har dere ikke sett Clerks så se Clerks, deretter se Clerks II! Jeg tror ikke jeg kan anbefale noe så sterkt på denne tiden av året som disse filmene, eller hva som helst av Kevin Smith (unntatt Cop Out!). Ha en strålende uke!

Karakter: 5- 

I'd fuck me.

The Bourne Legacy Trailer

REGI: Tony Gilroy

GENRE: Action

Strålende! Nok en film om Jason Bourne, og selv uten Matt Damon virker denne oppfølgeren lovende. Når det kommer til nummer 1, The Bourne Identity, er den min soneklare favoritt blant de tre første. Den er bedre lappet sammen enn de to andre og har ikke like gærne kameramenn som hopper rundt i alle vinkler og aldri står stille. Med andre ord, shaky-cam. Dette gjorde The Bourne Supremacy og The Bourne Ultimatium nesten umulig for meg å nyte til tider. Heldigvis ser denne nye Bourne-filmen bedre plastret ut!

Med Jeremy Renner i hovedrollen, ikke som Jason Bourne, men som en spesialagenten Kenneth Gidson, og tidligere karakterer som Joan Allen og David Strathairn tilbake på skjermen later dette til å bli en fin rekke drittsekker på samme sted. Da ønsker jeg også nykommer Edward Norton hjertelig velkommen!

Traileren ser igjen ut som om den prøver å være Inception! Musikken er buldrende og det visuelle i fokus. Men The Bourne Legacy ser likevel utrolig hengivende ut, noe som trekker i forventningsbåndene mine!

God helg!

THE HITCHER, 1986

REGI: Robert Harmon

MED: C. Thomas Howell, Rutger Hauer, Jennifer Jason Leigh, Jeffrey DeMunn, John M. Jackson og Armin Shimerman

GENRE: Thriller

“You wanna know what happens to an eyeball when it gets punctured? Do you got any idea how much blood jets out of a guy's neck when his throat's been slit?”

Hva er det kjipeste som kan skje hvis du plukker opp en haiker? At han har planer om å kutte av deg armer, ben og hode så klart! Da The Hitcher premierte i 1986 skremte den mange med sin dystre, ofte nådeløse brutalitet og det intense isolerte plottet. Rutger Hauer var på toppen av sin skuespillerkarriere og John Ryder var en av hans skumlere personligheter, med en psyke som ikke eide grenser.

   The Hitcher var regissør Robert Harmons første kinofilm og vi kan vel alle være enige om at den også er det beste han noensinne gjorde. Den har noen nedturer, men kompenserer med en mengde oppturer også. Man kan glatt komme unna med å kalle The Hitcher et berg og dalbane-monument av en thriller.   

Jim Halsey (C. Thomas Howell) er en ung mann på landeveien, bak rattet gjennom ødemarka fra Chicago til San Diego der han skal levere bilen han reiser med. Dette er drømmejobben! Han begår imidlertid sin livs feil når han gjør noe moren hans har bedt ham om og aldri gjøre, plukke opp en haiker.

   Regnet hagler ned og gjesten i bilen er ukomfortabel fra første stund. Han ber om en røyk, mens han stadig unngår spørsmålet om hvor han skal. Rutger Hauer gliser og sier at han heter John Ryder, før han putter springkniven oppunder kjaken på stakkars Jimmy.

  Halsey klarer heldigvis å få kastet ham ut av bilen i fart, ettersom fartøyet har en automatisk døråpner og Ryder, som den rebellen han er, ikke har på seg setebeltet sitt. Når Halsey tror alt er over blir det bare verre og verre. For Ryder følger etter. Han ser ut til å være overalt og alltid et skritt foran. Den gale haikeren vil ha sin hevn servert og spiller et dødelig spill med den unge sjåføren, et spill der han har alt å tape.

   Ryder, som den slue djevelen han er, setter deretter politiet etter Halsey, som går rett i fella. De tror han er den beryktede landeveismorderen, ei suppe den uskyldige guttungen blir rørt dypere og dypere ned i. Heldigvis får han hjelp av den søte servitrisen Nash (Jennifer Jason Leigh), som blir hans Bonnie i denne vanvittige situasjonen. Sammen må de kjempe for å holde maska gjennom uværet av ubeleiligheter de blir satt ovenfor. 

 

Ørkenkjøtt!

Jeg har sagt dette mange ganger, men for en film! De lager dem ikke sånn her lenger! The Hitcher spiller det mystiske med det horrible og uventede på en nesten feilfri måte! Dessuten, til å være en film som viser alt, viser den ikke særlig mye, og dette er den faktoren i en som ofte betyr så utrolig mye. Ting er som regel mye skumlere i hodene våre enn de blir fremstilt på film! The Hitcher viser ikke mange blodige eller kvalmende dødsscener, men disse scenene er der, og det faktumet at filmen ikke trenger å vise dem til oss, trøkke gørra oppi fjesene våre, gjør den så mye mer suspensfull.

   La meg nå beskrive poenget mitt på en bedre måte. Ta en nyere skrekkfilm, en av de som spiller mye på det bisarre vi får se av slakt og skrømt, og så tar du ut scenene med slakt og skrømt. Det er ikke noe igjen av filmen som er verdt å nyte! Bare en jævla blodorgie! For det som er mest skremmende med en skrekkfilm er når den begynner å føles virkelig, og det gjør denne.

   The Hitcher har helt klart dumme scener, der Rutger Hauer teknisk sett er gud og klarer å være overalt til en hver tid uten et snev av sporkunst, men frykten han bringer med seg setter dette ut av spill øyeblikkelig, for denne frykten er reell, troverdig!

3 SPENNINGSFILMER PÅ LANDEVEIEN:

1971 – Steven Spielberg’s Duel, med: Dennis Weaver og Jacqueline Scott

1981 – George Miller’s Mad Max II: The Road Warrior, med: Mel Gibson og Michael Preston

2001 – John Dahl’s Joy Ride, med: Paul Walker og Steve Zahn

Noen ganger kan filmen gå over for mange hauger om gangen, spesielt i starten. John Ryder er som sagt overalt og dette kan føles litt merkelig. Hadde vi gitt tidslinja flere pustehull kunne besøkene hans virket langt mer påtenkte og mindre overdrevne. De første 20 minuttene er dessverre filmens svakeste, men derifra går det bare oppover.

 

C. Thomas Howell er en god helt for denne filmen. Hvordan haikeren river denne snille, men bestemte gutten om til en paranoid og hardbarka villmann er like vanvittig underholdene å oppleve hver eneste gang! Han drives til vanvidd over ørkenslettene med pistolen i hånden og hånden på hjertet. Søla han renner i blir til en skitten vannsklie han må holde fast ved for harde livet og attraksjonen er ikke av den korte typen.

   Rutger Hauer er selvfølgelig utrolig dominerende. Han spiller en rollefigur ingen ville hatt hengene etter seg, og det som kanskje gjør han mest urovekkende er det faktumet at han ikke bryr seg om han kommer til å leve eller død. Hele tilværelsene er blitt en lek for ham, noe som leder til uforutsigbare, men svært personlige overraskelser. Når John Ryder føler seg snytt, kan vi forstå hvorfor, selv hvor forvridd realitetsbildet hans er!

Denne filmen anbefales på det sterkeste, ikke bare for 80’s-fans, men for alle som nyter en god thriller. Tiden har vært snill mot The Hitcher, og få ting føles utdatert. 5 tomler opp!

5 TOMLER OPP!

You're a smart kid, you'll figure this out.