TALES OF AN ANCIENT EMPIRE, 2010

REGI: Albert Pyun

MED: Kevin Sorbo, Melissa Ordway, Sarah Ann Schultz, 

Inbar Lavi, Michael Paré, Whitney Able, Janelle Giumarra, 

Jennifer Siebel Newsom, Ralf Moeller og Matthew Willig

GENRE: Action, eventyr

SPILLETID: "85 minutter"

"A princess is on a quest to unite the five greatest warriors to save her kingdom from a demon sorceress."

Ok, jeg skal prøve å ikke rive denne filmen et nytt rasshøl, for jeg ble virkelig ikke så veldig sur… men fy faen jeg kan ikke lyve, Tales of an Ancient Empire suger! Når jeg bestemte meg for å sette på denne filmen gikk jeg ut ifra at den kom til å se ut som Black Death, men den ser ærlig talt ut som en vag blanding av en dårlig overnaturlig tv-serie, en pornofilm og et skoleprosjekt laget på Windows Movie Maker. Nå, jeg har ingenting imot Windows Movie Maker, faktisk synes jeg det er et finfint program å bruke når det kommer til egne redigeringsjobber. Men jeg ville ikke laget oppfølgeren til The Sword and the Sorcerer på Windows Movie Maker! Spesielt ikke hvis jeg var den opprinnelige regissøren!

   Det er bare trist. Hvorfor lage den i det hele tatt på denne måten? Ifølge det jeg har lest har Pyuns filmer blitt laget på denne måten en stund allerede, men hvorfor? Hvem er denne filmen laget for? Den har jo ingenting å gjøre med The Sword and the Sorcerer. Hovedkarakterene er tilfeldigvis sønnene og døtrene til Lee Horsleys karakter Talon, men Talon er bare med i 1 minutt av filmen og helt ute av kontekst, i en scene der han faktisk kysser sin egen datter fordi ingen av dem kjenner hverandres identitet. Dessuten har de lagt på ham en falsk bar overkropp for å prøve å skjule faktumet av Lee Horsley har blitt feit. Det er flaut. Uansett, det at de er sønner og døtre av Talon har ikke en dritt å gjøre med historien. De sier ikke navnet hans engang, vi bare antar det på grunn av beskrivelsen de kommer med!

   1 million pleide å dekke mye en gang i tiden, når man visste hvordan man skulle utnytte den. Det er nesten umulig å tro at en film som Halloween ble laget for bare 320 tusen i 1978. Langt mer utrolig er det at en moderne film som den Indonesiske The Raid: Redemption er laget for 1 million amerikanske dollar! The Raid: Redemption har alt, kule stunts, kampscener, effekter og suspens og gode karakterer og gjennomført skuespill. Tales of an Ancient Empire har ingen av disse tingene, og den er fremdeles laget for 1 million!? Den er til og med filmet på digitalfilm, så hva var det pengene gikk på? Kokain? Jeg nekter å tro at denne filmen ble laget for 1 million dollar, jeg nekter det. Budsjettet ser tre ganger lavere ut enn en vanlig episode av Babylon 5, som gikk for sånn rundt 800.000, og Babylon 5 ser som regel alltid bra ut når den ikke viser utsiden av romstasjonen! 

   Det som gjør det hele ennå mer mistenkelig er hvor kort Tales of an Ancient Empire er. Filmens spilletid er satt til 85 minutter, men dette er lurendreieri! Rulleteksten varer i nesten 15 minutter og filmen åpner faktisk med sin egen 4 minutter lange trailer - på filmsporet! Ja, dere leste riktig! Traileren til filmen er integrert på samme spor som selve filmen for å få den til å se lenger ut! Dette har de prøvd å skjule ved å åpne den ordentlige filmen med tittelkortet 3 uker tidligere, men det er jo åpenbart traileren! Den har til og med de samme produksjonsselskapene og skuespillernavnene som den originale åpningssekvensen før selve filmen! Nei, Tales of an Ancient Empire er bare så vidt over en time lang, den har ingen effekter som overstiger et Sega CD-spill, den har ingen ordentlige kampscener eller stunts og den har ingen suspens. Et eller annet må pengene ha gått til, for denne filmen har ingen tredje akt, den bare slutter like før noe faktisk skal skje. Med andre ord, det skjer ingenting i denne filmen. Karakterene bare planlegger hva som skal skje i neste film, Red Moon, som selvfølgelig aldri kommer til å skje, og det er det hele.

Ingenting skriker kvalitet som Sound Logic Studios, som høres mer ut som et redigeringsprogram en et filmstudio og allerede fra stund én viser Tales of an Ancient Empire hvor langt nede på rangstigen den ligger.

   Etter traileren (som røper slutten fullstendig) åpner vi med rulletekst til moderne generisk heavy metal-musikk, for de kule kidsa, før vi deretter går til en scene som tydelig hyller The Sword and the Sorcerer. I denne scenen har noen tilfeldige mennesker snublet over graven til en vampyr, og vekker henne til live. Ja, denne filmen har vampyrer, masse vampyrer! Kista er ikke halvparten så kul som Xusias kiste i den forrige filmen og det er heller ikke den horrible dataeffekten som maner frem vampyrdronningen Xia. Den første vampyrscenen er imidlertid filmet ganske dyktig, når den ikke er ødelagt med grovt misbruk av slow motion, med god lyssetting og til god effekt. Den er ikke så verst å se på heller! Med en gang hun åpner kjeften faller imidlertid hele scenen sammen. Det gjør det hele ekstra morsomt er at de ikke har spilt inn stemmene på nytt, så Xia snakker skikkelig slurvete, siden hun har løs-tenner i kjeften.

   Vi forflytter oss så til kongeriket Alabar, som har det mest moderne slottet jeg har sett i en middelalder-film noensinne. Seriøst, jeg tror det egentlig er en fabrikk ved vannet som de har prøvd å dekke over med et mørkt filter i post-produksjon, og man ser fortsatt pipene! Alabar er under angrep, av vampyrene går jeg ut ifra, og prinsesse Tanis blir sendt for å finne hjelp. Kunne de ikke sendt noen som var mindre viktig? Ok, jeg må slutte å pirke så mye. Hun får også tildelt et guano-kjede som skal føre henne til hjelpen hun trenger. Hun må finne folkene som har de samme kjedene, for de er de utvalgte som skal ende krigen.

   Til slutt finner Tanis mannen, som viser seg å være hennes egen bror Aedan og deretter finner hun de andre to søstrene sine via ham. Nå er krigerne endelig samlet og det er bare å komme seg i gang med å angripe fienden, gud vet hvor mange DE er. Og her slutter filmen. Stemmer. Får bare håpe Red Moon noensinne kommer, slik at vi får vite hvordan dette går… Jeg vet JEG kommer til å sitte på første rad…

Tales of an Ancient Empire er faktisk oppdelt i kapiteler, som Excalibur. Dette hadde vært strålende om kapitlene ikke hadde vært så jævli regelmessige og samtidig ikke egentlig hopper frem i tid i det hele tatt! De kommer faktisk hvert andre minutt, i form av et tittelkort! Finnes det ingen mellomting? Kanskje dette også var et triks for å gjøre filmen et par minutter lenger. Jeg hadde ikke blitt sjokkert.

   Noe av det som gjør Tales of an Ancient Empire vanskelig å følge med på er alle de kvinnelige karakterene. Unnskyld at jeg sier det, men når alle kvinnene er brunhårede modeller og går med sjal og har merkelige navn som rimer på kroppsdeler, så blir det vanskelig for meg å se forskjell på dem i blant. Dette er mest i den første halvtimen og blir lettere etter hvert som vi manuelt blir kjent med karakterene litt og litt, siden de ikke kunne sette av tid til å fortelle oss bak-historier.

   Selv om Tales of an Ancient Empire er full av kjente mannlige c-film-skuespillere fra 80- og 90-tallet er de aller fleste av dem totalt bortkastet. Jeg vet ikke om det er dette budsjettet kan ha gått til, men i så fall var det ingen god investering. Michael Paré, Sasha Mitchell, Olivier Gruner, Scott Paulin, Matthew Willig, Ralf Moeller, Lee Horsley. De er alle bortkastet. Det er ingen av dem som egentlig gjør noe som helst eller i det hele tatt synes, for den saks skyld! Man må bare være flink til å se dem i bakgrunnen mesteparten av tiden (Christopher Lambert er dessverre ikke med, selv om det ser sånn ut på filmplakaten øverst)! Den eneste store b-skuespilleren som ikke er bortkastet er den ene skuespilleren som også redder filmen fra total grusomhet, Kevin Sorbo. Kev Sorbo er så karismatisk at hele den umotiverte, billige tilværelsen rundt ham suges opp i en tornado av awsomeness. Hadde Sorbo kommet inn med en gang kunne hele filmen vært reddet. Det ville fremdeles vært en kjip film med dårlige effekter, men det hadde gått bra, for det hadde vært en kjip film der Kev Sorbo lyste opp hele veien og gjorde det koselig. Han kommer imidlertid ikke inn før 40-minuttersmerket har passert. Det vil si at Kevin Sorbo bare så vidt er med i 1/3 av filmen, noe som suger hardt når han kunne vært i hele. 

Tilbake til økonomi og budsjett. Hva går egentlig et filmbudsjett til? Vel, skuespillere må betales, produksjons-teamet må betales. Effekt-teamet må betales. Effekter, kostymer, konstruksjon av scener, reklame. Jeg har til og med glemt mange viktige ting! Det er ikke egentlig så vanskelig å se hvordan et budsjett kan gå høyt til værs med tanke på dette. Men, vent litt? Hvor mange av disse tingene har egentlig Tales of an Ancient Empire?

   Effekt-teamet i denne filmen er enten amatører, eller profesjonelle som ikke har fått godt nok betalt til å gjøre det bedre. Jeg stemmer for det siste. Dessuten er ikke effektene ferdige, det mangler til og med biter av bakgrunner til tider. Det er kostymer i filmen, men ingen av dem er spesialdesignet. Det er for det meste bare tilfeldige, sexy kvinneklær som ikke egentlig er datert til noen spesiell tidsalder (for det meste), og kapper og sort tøy, noen ganger litt mer kongelig i designet. Nei, det er ikke her pengene kan ha gått heller. Konstruksjoner av scenedesign og atmosfære? Nei, dette er ikke mye. Filmen er enten filmet på location i gamle hus med litt høy på gulvet, eller i noen scener foran en green-screen-effekt eller ved havet. Skuespillere og produksjonsteam er altså det pengene hovedsakelig må ha gått til her, og ingen av dem fikk godt nok betalt til å gjøre jobben ferdig.

   Det viktigste å påstå er uansett at Albert Pyun kunne gjort dette så mye bedre. Albert Pyun kunne brukt budsjettet bedre. Hvorfor ansatte han et team han ikke hadde råd til å betale og hvorfor ansatte han en håndfull kjente muskelmenn for små cameo-roller? Jeg innser at noen av dem antagelig er vennene hans siden de har jobbet med ham flere ganger før, men jeg gjetter at de uansett ville ha betalt! Jeg antar det endelige spørsmålet er: hvorfor lagde han den i det hele tatt når han hverken hadde råd eller noen ba om det?

Det er latterlig hvordan en billig film i dag ser ut mot en billig film fra før den digitale verdenen. På grunn av

dette er det ikke lenger lett å lage et produkt som ser bra ut for lite penger. Kan dette forsvare filmen? Ikke egentlig. Denne filmen suger ikke bare for hvordan den ser ut, men hvor tøysete, merkelig og totalt ufullstendig og direkte kjip den er. Hvis denne filmen hadde blitt laget på 70 tallet hadde den vært Don’t Ring the Doorbell. Eller, vent, Don’t Ring the Doorbell holder seg i alle fall i sitt eget ess hele veien, så jeg ville ikke sagt det engang. Denne filmen er Highlander the Sorce uten en siste akt! Det er ingenting her som burde inspirerer noen til å se den igjen, noensinne! Tales of an Ancient Empire er ene og alene den ene filmen i hele verden INGEN ville hatt motivasjon til å sette på igjen.

   Hvem er karakterene? Hvor kommer de fra? Hvorfor skal vi bry oss om alle disse menneskene som ikke engang har noen tilknytning til The Sword and the Sorcerer? The Sword and the Sorcerer var tross alt grunnen til at noen noensinne ville jaktet ned denne filmen. Det var grunnen til at jeg jaktet den ned. Vel, kanskje det var hensikten hele tiden, å tjene store penger på noe latterlig og urelatert. Kanskje jeg er naiv for å ikke ha hoppet til den konklusjonen med en gang. Vel, ingen vant - denne planen feilet uansett - for ingen så Tales of an Ancient Empire, bortsett fra meg.

Ingen terningkast, ingen prosentrangering, bare dette ene desperate rådet: ikke se Tales of an Ancient Empire! Se gjerne andre Pyun-filmer, som Cyborg og Kickboxer 2 og selvfølgelig The Sword and the Sorcerer, men ikke denne! Ikke se Tales of an Ancient Empire. Takk.

Yes, it's my real chest AND my real mustache!

THE SWORD AND THE SORCERER, 1982

REGI: Albert Pyun

MED: Lee Horsley, Kathleen Beller, Richard Lynch, 
Simon MacCorkindale, George Maharis, Shelley Taylor Morgan, 
Anthony De Longis, Anna Björnsdóttir og Richard Moll

GENRE: Fantasy, eventyr

"A kingdom ruled by evil. A princess enslaved by passion. A warrior driven by justice."

Fantasy-filmer i sjangeren sword and sorcery gjorde det ikke så alt for bra på starten av 80-tallet. Klassiske kandidater som Dragonslayer tjente så vidt til sitt daglige brød og ble slaktet av kritikerne, noe som betydde langt mer for en films rykte på den tiden enn det gjør i dag. Dette skulle forandre seg i 1982 med braksuksessen Conan the Barbarian, som jo selvfølgelig er en av de jeveste fantasy-filmene noensinne! Stormen som fulgte var et virvar av stubbete middelalder-komposisjoner med sverd og trollmenn og barbarer og krigere. Denne perioden avlet mange av de koseligste eventyrfilmene med lavt budsjett noensinne, som for eksempel The Beastmaster- og Deathstalker-filmene og selvfølgelig Ronja Røverdatter her i Norden!

   En av disse filmene var The Sword and the Sorcerer, som åpnet i april 1982 og tjente over 8 ganger sitt eget budsjett! - noe som derfor gjorde den til årets mest profitable selvstendige film. Som flere andre sjangerfilmer fra denne perioden har The Sword and the Sorcerer blitt en kult-favoritt i de senere år og har den dag i dag en svært dedikert fanbase bak seg - som holder den i livet i havet av obskure sverdfilmer fra 80-tallet. The Sword and the Sorcerer er elsket av god grunn og dere skal ikke bli overasket om jeg finner svært hyggelige ting å si om denne!

Den utspekulerte kongen Cromwell (Richard Lynch) ønsker seg bare mer og mer makt og har lenge siklet over det rike og fruktbare landet Ehdan, styrt av godeste Kong Richard. Ved hjelp av en sjelemaner reiser han til den onde trollmannen Xusias grav og vekker trollmannen til live. Han klarer å få trollmannen på sin side ved å bruke den såkalte «hjelper du det ikke er du en pyse-teknikken» og snart har han lagt Ehdans krigere under seg i sort magi og vunnet vei gjennom landet.

   Cromwell knivstikker deretter Xusia (Richard Moll) i paranoid frykt for at trollmannen skal vende seg mot ham, men Xusia klarer å stikke av ved å hoppe ned en bratt fjellside og rømme i sikkerhet! Nå står bare kongens by igjen og Kromwell har allerede vunnet slaget. Han dreper kongen og dronningen, men kong Richards sønn, prins Talon, klarer han ikke å få tak i. I sitt testamente til Talon etterlater Richard sønnen med et kjempestort tre-dobbelt missil-sverd og et ønske om at Talon skal hevne hans død.

   11 år senere vender Talon (Lee Horsley) tilbake til Ehdan som kriger, akkompagnert av sin egen personlige bande med leiemordere, og han kunne ikke ha valgt et bedre tidspunkt - for byen er på randen til opprør mot kongen, ledet av rebellen Mikah (Simon MacCorkindale). Å ja! Manimal er med i denne filmen! Ting blir dessverre ikke mindre komplisert når Mikah slenges i arresten for forræderi før han kan sette planene til verks. Nå er det opp til den tapte prinsen å ta over revolusjonen og innfri sin fars siste ønske! Han krever ingen belønning annet enn en natt med Mikahs søster Alana (Kathleen Beller). Kommer Talon til å få belønningen sin? Gjett 12 ganger.

Lee Horsley er awesome i rollen som Talon! Han drikker og har seg med hvem han vil - når han vil, sloss uten stopp og setter pris på et godt lårbein med kjøtt. Det er faktisk en scene i denne filmen der Lee Horsley banker tre voldtektsmenn med et kubein, og nei, jeg mener ikke verktøyet som kalles kubein, jeg mener lårbeinet til en ku! Og gjett hvem som får jenta etterpå! Horsely så klart.

   Når det er sagt er ikke Talon egentlig spesielt flink til å sloss, det er bare alle han sloss mot som er stokk dumme og snubler over hverandre, noen ganger i cheesy slapstick. Dette gjør ham likevel til mester i sitt eget domene og denne rollen kler han veldig godt. Dessuten er det en leken frihet over karakteren Talon, som Horsley får frem så godt. Når alt kommer til alt vil ikke Talon være konge i det hele tatt, han sier ikke engang til noen at han er kongens sønn! Talon vil på eventyr og ha det mer gøy. Han har fått hevnen han stredet etter og det er mer enn nok for ham. Denne filmen er imidlertid stappfull av kule skuespillere, inkludert tre sekunder Reb Brown, så jeg er ikke ferdig med å snakke awsome riktig ennå.

   Når det kommer til langtekkelighet og messende flyt skulle jeg ønske The Sword and the Sorcerer var mer som Excalibur, for jeg tror flere forskjellige narrativer ville kledd historien bedre. Ikke at man ikke kan lage en rettfram sverdfilm, men The Sword and the Sorcerer prøver å være begge deler. Resultatet er noe rotete og forfjamset. Den baserer seg på en sagalignende Excalibur-esk historie som hopper mye frem i tid og mellom flere separate karakterhistorier, men gjør det på en langt mer forvirrende måte, slik at flyten rett og slett føles merkelig når alt kommer til alt. Likevel vil jeg ikke si at filmen feiler å fungere som en helhet, jeg skulle kanskje bare ønske den var lenger, bedre redigert og mer direkte. Til tider følger vi ikke Talon i det hele tatt, men heller banden hans som bryter seg inn i kongens borg på den merkeligste og mest uforståelige måten noensinne. Filmen slutter også litt for brått. Jeg ville gjerne sett en time til at dette eventyret, som sørgelig nok ender i tre store konfrontasjoner på 10 minutter og heltinner som blir kvalt av slanger i siste liten, pluss litt til. 

  

The Sword and the Sorcerer har kule spesialeffekter, selv om de ikke er like regelmessige som i enkelte andre filmer av denne sorten. Det kreative høydepunktet kommer allerede i starten av filmen, i form av en diger kiste konstruert av animatroniske, skrikende ansikter som smelter og blør! Det er fantastisk! Dette er dessuten kisten som rommer det nest kuleste effektverket i filmen: trollmannen Xusia!

   I stedet for å gjøre Xusia til en typisk skjeggete, gammel trollmann har de gjort ham til et råttent monster. Han er jo tross alt vekket opp fra de døde! Dette monsteret har to former. Den vanlige formen som lar Xusia vandre rundt som en Ork og den mer demoniske formen, der Xusia ser ut som en djevel med lange krokete fingre som lyser rødt i tuppene! Hva mer kan man be om? En trollmann har aldri hatt kulere fingre!

   Når vi snakker om Xusia. Noe som absolutt må nevnes er stuntmannen Jack Tyrees død i sammenheng med The Sword and the Sorcerer. Tyree døde i full rustning og make-up under et fallstunt på 23 meter, når han bommet med 60 cm på midtpunktet av madrassene han etter beregningen skulle ha lande på. Dette er et sørgelig faktum. Et litt mer myteoppspinnet faktum er at denne scenen faktisk er med i filmen, men er den virkelig det? Vel, scenen der Xusia hopper utfor en klippe er helt klart med i filmen, men er det den samme scenen som ble filmet i forbindelse med Tyrees tragiske død? Jeg har ikke funnet beviser noe sted, men jeg har funnet kommentarer og innlegg som påstår at fallet som er med i filmen er fallet som drepte Jack Tyree. Nærmere sannheten kommer jeg neppe etter så mange år. Hvem vet, de kan ha filmet flere tagninger.

Yeah

4 TIDLIGE CONAN-KLONER FRA 80-TALLET

1983 - FIRE AND ICE (animert), regi: Ralph Bakshi

1983 - CONQUEST, regi: Lucio Fulci!

1984 - THE WARRIOR AND THE SORCERESS, regi: John C. Broderick

1985 - RED SONJA <3, regi: Richard Fleischer

Simon MacCorkindale eier så jævli! Det er synd han ikke er med i mer av filmen, siden han holdes i fangenskap under store deler av den. Likevel stjeler han hver eneste scene han er i. Simon MacCorkindale klarer faktisk å bli torturert på en karismatisk måte! Det er det ikke mange som kan. Det ser dessuten veldig vondt ut også, men dette stopper ikke MacCorkindale fra å være 80-tallets svar på Richard Harris. MacCorkindale er dessuten fortellerstemme i de første minuttene av filmen, så gleden starter tidlig med The Sword and the Sorcerer!

   Dette kommer til å bli langtekkelig, så jeg må nok begynne å snakke om Richard Lynch før jeg har brukt opp alt for mye plass på andre ting! Richard Lynch er konge i denne filmen, praktisk talt, og han kler det falske bukkeskjegget de har gitt ham. Mange i denne filmen har buskete bukkeskjegg uten bart, jeg vet ikke hvorfor - kanskje det var trenden på den tiden!

   Richard Lynch er alltid awesome, uansett hvor. Dessuten er det godt å se Richard Lynch og Simon MacCorkindale i samme film. Det minner meg om en av favorittepisodene mine av Manimal!  Uansett, en god karakterskuespiller som Lynch vet alltid hvilke strenger han skal spille på og han spiller ikke en halvnote feil i denne 100 minutter lange gullgruven av fantastisk skinkedialog.

Å se The Sword and the Sorcerer skader ingen, bortsett fra scenen der Robert Tessier lar seg selv dø med hode først på en fortløpende slipeskive! Men seriøst, dette er definisjonen på en hyggelig film med høye ambisjoner som setter ut for å være noe storslått på et lavt budsjett! The Sword and the Sorcerer kan ha startet som en Conan-klone (i kjølevannet av Conans egen produksjon), men den ble noe helt eget. Denne filmen minner ikke egentlig om Conan i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Selvfølgelig har den enkelte likheter, men ingenting å rope høyt for! Så, denne filmen er absolutt ingen Clonan….. hah…

   Det The Sword and the Sorcerer sannsynligvis HAR stjålet fra Conan er avslutningen med et tittelkort som annonserer oppfølgeren til Talons eventyr, Tales of an Ancient Empire. Tales of an Ancient Empire ble dessverre aldri laget… før i år 2010! Ja, det stemmer, filmen har endelig blitt laget, av regissør Albert Pyun og med Lee Horsley i rollen som Talon! Jøss, dette hadde jeg ikke trodd! Hvorfor kan ikke dette skje med Buckaroo Banzai? Nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig sjekke ut denne filmen, og hvordan holder den seg oppe? Følg med i morgen, på selveste 17 mai!