DIE HARD 2: DIE HARDER, 1990

REGI: Renny Harlin
MED: Bruce Willis, William Sadler, Bonnie Bedelia, William Atherton, John Amos og Franco Nero
GENRE: Action

 


“Just once, I'd like a regular, normal Christmas. Eggnog, a fuckin' Christmas tree, a little turkey. But, no. I gotta crawl around in this motherfuckin' tin can.”



 
Undervurdert aura treffer begge 90-tallsoppfølgerene til Die Hard, i motsetning til den fjerde som høstet høy popularitet i 2007.
   Selv om jeg liker alle etterkommerne av den originale Die Hard, er det noe med film nummer to som alltid har tiltrukket seg min oppmerksomhet. Film nummer tre, Die Hard with a Vengance var min store favoritt under oppveksten, mest fordi den hadde Samuel L. Jackson, men nå i de senere år har jeg utviklet en høy kjærlighet for det fantastiske mellomledd. Jeg liker hvordan hver av disse tilsynelatende like oppfølgerne har sine vidt forskjellige sider – for eksempel at Die Hard with a Vengance har den beste åpningen og Die Harder den beste slutten - noe som for meg tilsier at hver film er noe for seg selv.
   Som regissert av Renny Harlin får Die Harder en mer klisjebasert action-tone, og det kler den så til de grader!



Nok en gang er det julaften og nok en gang er John McClane på feil sted til feil tid. Eller kanskje ikke? McClane skal møte kona, Holly, som kommer med et fly fra Los Angeles og alt virker tilsynelatende som en vanlig dag i Washington D.C. helt til John streifer borti et kjent fjes - den tidligere fengslede militærskurken Colonel Stuart (William Sadler).
   Mens han observerer mistenksomme ting rundt seg, tenner McClane seg en røyk og som alltid er det den aller siste sneipen i pakka. Den beinharde supersnuten rekker bare å ta et par dampløse trekk før han hiver fra seg kreftpinnen og kaster seg etter en uggen situasjon. To væpnede menn sniker seg inn i en forbudt sone med mål å tukle til hovedstrømmen.
   En heftig skuddkamp senere blir McClane forståelig nok svært opprørt over at flyplasspolitiet dysser ned den alvorlige situasjonen, som inkluderer et uoppklart motiv og en likpose. Selv ikke etter John har funnet ut at mannen ble erklært død noen år tidligere tar de ham seriøst og det er først når terroristene selv ringer sentralen de må bite i det sure eple og innrømme at det er noe fishy på gang.
   Terrorbanden har mørklagt alle flystripene og organisasjonen setter ikke på strømmen igjen før de får utlevert den arresterte diktatoren Ramon Esperanza (spilt av selveste Franco Nero!). Flyene som sirkulerer der oppe i natten står i fare for å bli tørre på tanken og saken er mer enn personlig for John McClane!

Die Harder mangler mange av elementene som får Die Hard til å fungere så bra som den gjør. Denne gangen er territoriet helten får jobbe på langt større enn en skyskraper, noe som resulterer i at filmen taper den solide helheten og virker mer klossete og kolossal enn den strengt tatt bør være. Dessuten er enkelte av karakterene alt for parodiske, noe som helt klart trekker ned seriøsiteten, selv rett etter en svært dramatisk scene, som dessverre konkluderer med absurditet.
   Spenningen lyser realismen i bann på en urovekkende måte, men nå får jeg dette til å virke som et langt større problem enn det kanskje er.

Som sluppet på kino i USA 4. juli, er Die Hard 2: Die Harder et høylytt, eksplosivt bidrag til amerikansk Blockbuster-kino, men har kanskje tapt seg litt med tiden som en dum og banal actionfilm, nesten for stor for seg selv.

3 EKSPLOSIVE SOMMERFILMER FRA 90-TALLET:

-Juni 1990, Walter Hills’: ANOTHER 48 HRS, med: Nick Nolte og Eddie Murphy
-Juli 1992, Roland Emmerich’s: UNIVERSAL SOLDIER, med: Jean-Claude Van Damme og Dolph Lundgren
-August 1993, Andrew Davis’: THE FUGITIVE, med: Harrison Ford og Tommy Lee Jones










Grunnen til at ingen snakker om denne filmen lenger er fordi de heller ønsker å snakke om den første. Dog dét er forståelig vil jeg gjerne forsvare Renny Harlins bidrag til å dø med stil. Denne filmen bør vel strengt tatt ikke sammenlignes med sin forgjenger, ettersom den fint kan stå på egne ben.
   For det som virker, virker veldig bra. Man kan rett og slett ikke mislike John McClane i julestriden og det helvete han må gjennom, denne gangen med sko, gjør ham til en mer utviklet karakter enn han var i Nakatomi-bygningen to år tidligere. Action-sekvensene er fantastiske, selv om noen av dem drar det litt langt, men i helheten fungerer de riktig godt. Bruce Willis med skarpladd maskingevær over isen på snøskuter er selvfølgelig en fryd for øyet på alle tenkelige måter og mer helsprø moro skal du leter lenge etter!
   Etter et koselig 2-minutters gjensyn med politimannen Al Powell og en artig, men litt i overkant for tilfeldig, gjenforening av Holly og reporter Richard Thornburg gjør filmen sitt med å minne om at dette er det samme universet som det var i 1988. Die Hard 2: Die Harder er oppfølgermateriale som er verdt pengene.


Slett ikke så god som Die Hard, men absolutt en verdig julefeiring med John og Holly McClane i nysnøen.





Karakter: 4+

Yippy-Kay-Yaaaaaaaaaaay!

ALIEN³, 1992

REGI: David Fincher
MED: Sigourney Weaver, Charles S. Dutton, Pete Postlethwaite, Charles Dance, Ralph Brown og Lance Henriksen
GENRE: Science-fiction, horror



Alien 3, oppfølgeren til Alien og Aliens, er min første film i kategorien Undervurderte oppfølgere. Denne serien kommer til å løpe hyppigere enn Norsk filmfeber og På kino med Simensen, men på lik lengde med Fantastiske dårlige filmer fra 80-tallet!



Jeg har aldri hørt noen si et godt ord om Alien 3. Dette kan ikke gå uhørt! For å si det som sant er, er Alien 3 en riktig bra film. Den markerer pent den opprinnelige konklusjonen av Alien-serien og tjener dessuten som David Finchers film-debut.
   Det er allment kjent at produksjonen av Alien 3 var en av de mest plundrete og unødvendig omfangsrike i Hollywoods historie. Filmen hadde altfor mange forfattere med hver sin mening og kulisser til flere millioner ble bygget til investeringer det aldri ble noe av. Det endte med et helvetes spetakkel og Renny Harlin trakk seg som regissør, samtidig som Michael Biehns karakter fra Aliens ble droppet fra manuset, uten at han selv visste det!
   Da David Fincher ble hentet inn for regien var enden på visa at han ikke hadde noe manus og over halvparten av budsjettet hans var sløst bort. På toppen av det hele ble mange av Finchers scener klippet bort og redigert rundt etter den endelige innspillingen, fordi studioprodusentene ikke hadde troen på noen av de personlige ideene hans. Presset for den unge nykomlingen må ha vært enormt og til dags dato har Alien 3 vært tema Fincher unngår å snakke om under intervjuer. Fincher fikk sin fortjente anerkjennelse tre år etter med seriemorderthrilleren Seven.



Uansett. Filmen starter med at Ellen Ripley krasjlander på Fiorina Fury 161, en bekmørk, isolert fengselsplanet. Den er reservert for eks-kriminelle skallede menn som lever i sølibat og tjener gud som de hevder fant dem der ute i enden av universet. Det kommer kun to vareskip i året og kvinner som sprader rundt er et sjeldent syn for disse munkeaktige herremennene. Ripley blir derfor straks et kontroversielt tema for diskusjon på Fiorina Fury.
   Når heltinnen får høre at de andre på skipet hennes er omkommet blir hun straks paranoid og svetten hagler som varmt vann ut fra sprekken av en lukket potetkjele. Hun har sine bange anelser om hva som egentlig har skjedd. Etter en, nokså usmakelig, obduksjon på Newt (den lille jenta fra Aliens) må hun slå seg til ro med at jentungen druknet i krasjet, selv om intuisjonen forteller henne noe annet.
   Som det tøffe kvinnfolket hun er legger hun seg klar og venter på byttet med nybarbert hode.
   Tro det eller ei, det er ikke lenge før en liten rakker løper rundt i mørket av fengselet.

De største vesentlige problemene filmen høstet klager på er svært forståelige.
   Filmen åpner med at to av hovedrolleinnhaverne fra Aliens dør off-screen, Michael Biehns karakter og Carrie Henns karakter, og Ripley blir etterlatt med et foster i brystet, selv om det ble gjort tydelig i Aliens at ingen romvesener ble med på romfergen Sulaco. Man kan argumentere at dronning-Alienen la igjen et egg i skipet før de kastet henne ut, men det er egentlig en ganske dum ting å anta når man tenker på hvordan situasjonen utarter seg i filmen.
   Det andre problemet mange har er karakterene på Fiorina Fury. De er alle skallede menn i like klær med britisk talespråk og er fra stund 1 svært vanskelige å skille fra hverandre. Mange misliker også filmens mer dramabaserte handling, i kontrast til den action-rike predatoren Aliens.
   Her vil jeg likevel påstå at filmen er på sitt sterkeste. Å ta Alien 3 i denne retningen var et klokt valg og får filmen til å stå mer på sine egne ben i egne omgivelser, i stedet for å kopiere den samme formelen om igjen.

3 GODE GLEMTE ALIEN-FILMER

1982 - Liquid Sky, Slava Tsukerman
1985 - Cocoon, Ron Howard
1987 - The Hidden, Jack Sholder







Alien 3 er et mesterverk på sin egen måte og jo lettere en klarer å legge av seg overgangen fra Aliens jo lettere blir det å nyte denne filmen for hva den er. Den er langt fra perfekt, men på ingen måte den kolossale floppen alle skal ha det til at den er. Men for guds skyld! Hvor lett er det å følge opp unike filmer som Alien og Aliens? Hvem kunne forvente seg noe i nærheten av det Ridley Scott og James Cameron fikk til? Skaperne av klodens desidert beste monsterfilmer.
   Denne dystre kloakkrotta av en produksjon har det der det trengs. Hos hovedkarakteren. For uansett hva en måtte føle om Alien 3 kan man ikke annet enn å elske Ripley. Med sin stålsterke vilje og faste beslutninger er hun blitt en av historiens råeste heltinner og Sigourney Weaver er som født for denne rollen! Hun ER Ellen Ripley, i all sin sjarm. For ikke å røpe for mye er avsluttingen karakterens beste øyeblikk noensinne!
   En annen nevneverdige rolle er Charles S. Dutton som Dillon, den religiøse lederen for flokken. Dillon har all den vis-mentor-kunnskapen han trenger for å sveive inn denne rollen og med en fin balanse mellom godhet og badassness, blir han en prest man virkelig vil be for i ringen!



Jeg liker effektene, jeg liker stemningen, jeg liker menneskene (med et par unntak) og jeg liker store deler av handlingen, som dessuten har et par helt sinnsyke frekvenser som har deg med beina i fanget!
   Som sakt, filmen har sine ulemper, for all del, men den fortjener virkelig en ny sjanse hos mange.
   Undervurderte oppfølgere får karakter i stedet for terningkast. Grunnen er egentlig bare at jeg liker å variere min fryd for film!




Karakter: 4+

Your ass is already on the line. The only question is, what're you gonna do about it?

RED HEAT, 1988

REGI: Walter Hill
MED: Arnold Schwarzenegger, James Belushi, Ed O’Ross, Peter Boyle, Gina Gershon, Brion James og Laurence Fishburne
GENRE: Action





"Moscow's toughest detective. Chicago's craziest cop."







Red Heat ble sluppet sommeren 1988 for fulle kinosaler. Arnold Schwarzenegger OG James Belushi, den klatrende morromannen som faktisk var kjent for å parodiere ham! Dette måtte da bli forferdelig morsomt tenkte folk! En buddy-cop komedie med sprell og moro. De tok feil. Ikke at det er en dum ting, for all del, men denne filmen ble solgt under helt gale premisser.
   Folk kjøpte billetter til en nesten drømmeaktig oppsatt actionkomedie og det de fikk, var, vel, en nok så normal klisjerik actionfilm, uten noe spesielt fokus på komedie.



Arnold Schwarzenegger spiller Ivan Danko (som ikke må forveksles med Ivan Drago!), en offiser av det russiske sivilpolitiet med et klart oppdrag: å spore opp den georgianske narkokongen Viktor Rostavili (Ed O’Ross). Dette har han endelig klart og fella er satt, men dessverre går alt galt og Rostavili kommer seg unna med sine medhjelpere hakk i hel. Dankos partner ligger igjen død i snøen og politifilmklisje nummer 1 faller inn.
   Når Rostavili blir arrestert i Chicago noen måneder senere reiser Danko personlig til statene for å hente fangen hjem til Sovjetunionen, der han skal sone dommen sin på russisk jord, under russiske lover. Der møter han James Belushis karakter, kriminaletterforskeren Art Ridžić, en noe mer lurvete politimann ved siden av Ivan Danko som ser ut som en militærleder.
   Det ender dessverre med at sniken Rostavili stikker av fra varetekten ved å drepe Ridžićs politipartner. Hva?? Politifilmklisje nummer 1 igjen??
   Vel, det kommer ikke som noe sjokk på noen hvem som må pare seg opp for å fakke denne forbryteren en gang for alle.

3 POLITIFILMER JEG NYTER:

1988 – Colors, med: Sean Penn og Robert Duvall
1995 – Die Hard with a Vengance, med: Bruce Willis og Samuel L. Jackson
2007 – Hot Fuzz, med: Simon Pegg og Nick Frost

 Who's Dirty Harry?




Red Heat mottok splittet til negativ kritikk. For å være en uoriginal historie og for ikke å leve opp til premissene den ble satt.
   For min del er det helt greit at filmen ikke er en dum komedie, men her kommer ulempene. Noen ganger er humoren der, men som regel til helt feil tidspunkt! Noen av vitsene passer godt, mens andre bare distraherer fokuset. De passer rett og slett for dårlig inn!
   Hvorfor er de der i det hele tatt? Antagelig ble de bare plassert der for å selge filmen som en sommerkomedie! Jeg skulle ha likt å se et tettere resultat, men man må ta det man får og her er hva jeg liker med den.
   Red Heat er virkelig en god stemningsfilm, som man nesten må forvente av den fantastiske Walter Hill. Den setter humøret sitt på en veldig rolig og diskre måte, selvfølgelig med saksofonmusikk til. Karakterene er til å like, den har en troverdig skurk og den etterlater deg med en god følelse, spesielt når det kommer til vennskapet mellom Danko og Ridžić.
   Hyggelige typer med et personlig motiv, krusende langs 80-tallets mørke gater.



En hel del klisjeer og en ganske løs historie, men Red Heat gjør det for meg. Inneholder dessuten en svært tynn Laurence Fishburne, her kreditert som Larry Fishburne.




Resultat.. hm, jeg gir den fire og et halvt hammer og sigd-kors!

TOMMYS INFERNO, 2005

REGI: Ove Raymond Gyldenås
MED: Eirik Evjen, Mehran Iqbal, Anine Eckhoff, Ahn Vu og Linn Skåber
GENRE: Drama, komedie














En norsk film jeg faktisk så på kino det året den kom!
   I salen likte jeg den ikke så godt, men Tommys inferno har vokst litt på meg med tiden. Med et skyhøyt potensiale blander den ungdomsfilm med det psykedeliske på en forbløffende god måte og toner seg til tider ganske strengt i symbolikken. 
   Denne gangen har jeg brukt en hel del plass på filmens mange goder og ulemper, ettersom jeg syns det er passende å beskrive hva slags følelse jeg satt igjen med etter å ha sett den.



Tommy (Eirik Evjen) er en høykristen prestesønn som klamrer seg til sin døde fars ydmykhet som om det gjald liv eller død. Som den altergutten han er tror han ikke på sex før ekteskapet, men kjæresten Maria (Anine Eckhoff) har et litt annet syn på saken. Det ender selvfølgelig som det må. Maria stikker av og åler seg etter en slimete teaterkjekkas, mens Tommy står igjen i regnet med gråten i halsen. The humanity!
   Tommy prøver alt for å få henne tilbake, samtidig som han må hanskes med den gale, anarkistiske, muslimske bestevennen, den mannsglade moren, lillesøsteren og den døde fuglen hennes. Det hele blir et kappløp med tiden for Tommy, og sakte faller han inn i en syre av en transe som holder på å sluke ham levende.

Tommys inferno er et finfint eksempel på en sterk norsk ungdomsfilm. Den handler om å finne seg selv og den handler om betydningen av ordet frihet. Hvem er det som egentlig er fri, og hva definerer vi som frihet? Er friheten et valg, er den en følelse, er den noe vi kan rømme fra?
  Den blander dette budskapet med en nok så vill LSD-trip av symbolisme som faktisk er langt mer skremmende og virkningsfull enn man tror når man bare leser om den. Norske filmer har det støtt med å trekke inn det sære og overnaturlige, men Tommys inferno gjør det med stil!
   Dessverre står dét som ikke fungerer så bra som et langt vondt år og Tommys infernos nederlag. Til å være en film som handler om frihet sliter den veldig med å slippe seg løs og er ofte preget av klisjeer som strengt tatt ikke har noe å gjøre i historien. Dette er faktorer som trekker ned identiteten filmen har å by på.
   Fo når en film går rett fra en alvorlig og sterk scene til en annen scene som er som hentet ut av Disney Chanel, skal man ikke legge skjul på at strukturen rakner litt i kantene. Man kan derfor undre seg over om regissør Ove Raymond Gyldenås virkelig så grensene i det universet han forsøkte å skape. Selvfølgelig, det kan for så vidt spøke for at en hel del studie-innblanding kan ha skylden her, men uansett hvem feilen faller på blir ikke saken stort lettere å akseptere.

Rollebesetningen gjør som regel en ganske halvhjertet jobb (ja, jeg vet de er unge!), men reddes av den entusiastiske og skruppelløse Ahmed (Mehran Iqbal), som stjeler hver eneste scene han er i, uansett hva slags ablegøyer han driver med. Han er teit, han er cheesy, men han gjør den jobben så gjennomført at det er helt greit. Når alt kommer til alt, hvem kan ikke elske Ahmed?! Scenene der han bygger opp en anarkistisk ungdomsbevegelse med skolens utkast er kostbare og hjertevarme. En annen morsom liten rolle er Atle Antonsen som den merksnodige dyrebutikkarbeideren! 
   Når det kommer til bibelgutten Tommy holder han seg beklagelig nok best med munnen igjen, men fungerer likevel riktig bra hele veien, ettersom han i grunn ikke sier så mye mesteparten av tiden. Utseendemessig kler han rollen sin svært godt og han spiller den gjennomført på en fysisk måte. Vi føler med Tommy og vi kan virkelig se at han går igjennom et personlig helvete for å holde ved like sine etiske regler og sitt eget sinn på én gang.


Det er så mye jeg skulle ønske Tommys inferno kunne ha vært. Den har et godt utgangspunkt, noen flotte scener og et fantastisk klimaks, men likevel er det så mange stener som tynger den ned (steinerskolehumor).
   Nok en gang en terning med fire øyne for norsk film.

Modent jordbær.  

HODEJEGERNE, 2011

REGI: Morten Tyldum
MED: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund og Eivind Sander
GENRE: Action, thriller











Hodejegerne. Jeg har aldri hørt så mye snakk om en norsk film siden Max Manus, men når sant skal sies er ikke det så lenge siden i vårt lille land.
   Jeg rakk ikke å se den på kino, men det tok ikke lang tid før den allerede var ute på dvd, så for en ukes tid siden satte jeg meg endelig ned for å se dette såkalte mesterverket – og som de alle fortalte meg – den var ikke så aller verst. Det første som slo meg var at denne filmen trekker i trådene til de amerikanske spion- og kjeltring-filmene på en måte jeg aldri har sett før fra dette landet og det er ikke rart folk er gira og engasjerte når vi endelig får vår egen rappkjefta skurkefilm.
  


Aksel Hennie spiller nordmannen med det utenlandske navnet Roger Brown og han er hodejeger i et større selskap midt i Oslo. Dessuten er han kunsttyv for alle penga! Sammen med Ove (Eivind Sander), en sammensvoren fra Securitas, tar han seg usett inn i rike menneskers leiligheter og bytter om bildene deres med billige kopier før Ove kjører bildene til Sverige og selger dem. Alt dette Ove for latterlige 20 %, så Roger er jammen heldig!
   Stjeler Roger Brown fordi han har elsker penger og rikdom? Ikke akkurat. Roger er en liten kar med rødt hår som alltid har blitt tråkket på og alt han vil, er å gi sin kone alt en kvinne vil ha for å føle seg vel, slik at hun ikke forlater ham. Vel, nesten alt. Han nekter å sette barn på henne, så derfor blir han ille til mote når den danske kjekkasen Claes Greve begynner å klå på kona hans, mens han samtidig prøver å kjøpe seg inn i Browns selskap. Så får han vite at Claes har et verdifullt maleri i sin nye leilighet og bestemmer seg for å flå Mr. Melk for de godene han kan.
   Men dette er bare starten på et sinnsvakt eventyr spekket av mord, blodbikkjer og identitetstyveri. Hoho!

Hodejegerne holder deg på kanten av stolen fra stund én og sparer ikke på kruttet. På rømmen med science fiction i håret må Aksel Hennie lure halve verden for å oppnå noe som til slutt handler om alt annet enn pengemaleriet, for Nikolaj Coster-Waldau spiller en ganske skummel danske du ikke vil gjøre forretninger med!
   Hennie kler rollen som Roger Brown godt og viser nok en gang hvorfor han er en av Norges fremste skuespillere. Til en drittsekk av en tjuvrad å være kan en ikke unngå å like Brown ganske godt, slik man liker George Clooney i Oceans 11.


Det som knekker sammen i Hodejegerne er ofte det samme som i Den siste revejakta. Alt for lite tid og alt for mange korte scener. Her funker stilen imidlertid litt bedre, ettersom filmen forgår i traktorjakt og spenning, men likevel er dette et virkemiddel som gir helhetsbildet en ganske tynn ramme. Man kan også lettere her enn i Den siste revejakta merke at filmen mangler et ordentlig klimaks, samtidig som den kanskje burde ha vært 20 minutter lenger på langviseren for å flyte bedre.
   Et par uoppklarte hull i historien og en nokså Cop-Out-avslutting er også noe som trekker ned en ellers ganske bra film.


Bortsett fra dette kan man ikke annet enn å klistre øynene til skjermen og nyte det vi får på fanget. Hodejegerne er en norsk thriller man umulig kan fortrenge på en god stund! Terningkast 4.

Scary Danish people: You never know what they are thinking about!

Kino: THE GIRL WITH THE DRAGON TATTOO

REGI: David Fincher

MED: Daniel Craig, Rooney Mara, Christopher Plummer, Stellan Skarsgård og Robin Wright

GENRE: Thriller, mystery-suspense

 

Det har vært mye snakk om den amerikaniserte filmatiseringen av Stig Larssons roman Menn som hater kvinner, eller lettere sakt, en relansering av den svenske spillefilmen med samme navn. For hadde det ikke vært for Niels Arden Oplevs storsuksess ville neppe den amerikanske filmen ha vært aktuell.

   Mange publikummere har hatt blandede følelser for dette prosjektet, antagelig fordi en remake av en film fra 2009 er unødvendig på de fleste måter og kan komme til å overskygge et mesterverk den strengt tatt ikke behøvde å representere. Likevel, dette betyr ikke at det er en dårlig film, bare mer at den ikke trenger å eksistere. Jeg har ikke noe imot det, selv om jeg godt kan forstå de som måtte mene noe annet.

   David Fincher er en strålende regissør og det kan antas at han tok på som oppgaven å lage denne filmen for å gjøre en god jobb med den. Hadde han takket nei, kunne en hvilken som helst annen tulling, la oss si Paul W.S. Anderson, tatt utfordringen og tørket seg i stumpen med Larssons roman. Fincher har gjort det på sin egen måte som alltid og som så ofte før lager han en film som er mer enn 80 % perfekt, for å gjenta meg selv etter å ha kommet ut av kinosalen.

Mikael Blomkvist (Daniel Craig) har fått livet sitt revet etter røttene av presse og nyhets-Sverige etter å ha tapt en omfattende rettsak med knust familie og minus 600,000 svenske kroner som resultat. Han henger tynt i stillingen sin som med-eier og journalist i Millenium Magasinet og frykter at ryktet kan ha drept karrieren hans. Helt uventet får Blomkvist en telefon fra en advokat på selveste juleaften.

   Den gamle bussinessmannen, Henrik Vanger, går på livets siste landevei og vil ansette Blomkvist som forfatter av en familiebiografi, samt et memoar som skal stå til minne om hans myrdede niese Harriet, som forsvant sporløst 40 år tidligere. Nevnte jeg at Henrik bor i herskapshus på en skummel øy og at han spilles av Christopher Plummer? Jeg tror neppe jeg kunne ha tenkt meg en større fryd i en dyster Fincher-film!

   Henrik utstyrer forfatteren med et lite hus på tomten sin og en hel del informasjon – men spørsmålet som står igjen – hvordan fant Henrik på å bruke skandalebomben Blomkvist til denne oppgaven? Dette er viktig, for her kommer vår andre hovedkarakter inn i bildet! Til tross for Blomkvists fall er han kjent som en usedvanlig skarp kar, så Vangers advokat har latt en ung gotisk datahacker grave i gjørma etter snusk på pc-en hans og hun har rapportert ham som ren. Jenta er Lisbeth Salander (spilt av Rooney Mara).

   Filmens andre hovedkarakter har levd et røft liv. På tross sine 23 år er Lisbeth Salander fortsatt under statens verge, med grunnlag av å være mentalt ute av stand til å ta vare på seg selv. Med en mørk fortid og et mørkt sinn prøver hun så godt hun kan å leve på de små pengene hun har.

   Etter en voldsomt visuell serie ubeleiligheter, bestemmer hun seg for å hjelpe Mikael Blomkvist og med sine gode hackerkunskaper som fordel kommer hun ham til utsetning. Øya er imidlertid full av bitre familiemedlemmer med svarte hemmeligheter og snart er de dratt ned i et spennende mordmysterium. Hvordan slapp Harriet vekk fra øya?

3 DAVID FINCER FILMER INGEN SNAKKER OM, MEN SOM ALLE BØR SE

     1. Alien 3 – Med: Sigourney Weaver, Charles S. Dutton og Pete Postlethwaite 

       2. The Game – Med: Michael Douglas, Sean Penn og Deborah Kara Unger

       3. Panic Room – Med: Jodie Foster, Kristen Stewart og Forest Whitaker

The Girl With The Dragon Tattoo åpner helt fantastisk, med en fire minutter lang bekmørk frekvens som minner om verdens svarteste James Bond-film! En Nine Inch Nails-eks cover av Led Zeppelins ¨Immigrant Song¨ står for stemningsmusikken og frekvensen er animert av Blur Studios, som blant annet sto for noen av animasjonene i Avatar. Det blir ikke mindre morsomt av at Daniel Craigs navn står først på rollebesettingen.

   Og når vi er inne på Craig, spiller han rollen sin med glans og som en veltrent middelaldrende protagonist, gjør han en god David Fincher-debut!  Etter ryktet skulle rollen opprinnelig gå til Sean Penn, som takket nei halvveis ute i produksjonen, muligens på grunn av eks-konas nærvær i filmen.

   Jeg har nylig sett den svenske filmatiseringen og har bestemt meg for å sammenligne de to tolkningene så lite som mulig med hverandre – men én ting må sies. De vanskeligste skoene å fylle var Lisbeth Salanders. Noomi Rapace fra Menn som hater kvinner har blitt allment hyllet for innsatsen, etter en svært sterk og vanskelig rolle i en historie der riktig slemme ting hender henne.

   Likevel har Rooney Mara gjort en helt fantastisk jobb! Jeg var mildt sakt imponert over hvor godt hun levde seg inn i den herjede Lisbeth Salander, gjennom grusomme voldsberettelser og en verden som har slengt ytterdøra i fjeset hennes og etterlatt henne ute i snøen. Jeg er ikke den første som sier at Rooney Mara fortjener en Oscar for denne rollen!

Mine nærmeste planer for fremtiden er å lese romanen, som jeg tilfeldigvis har liggende hjemme. Det kommer til å bli interessant å se dette universet gjennom Larssons ord, så Menn som hater kvinner ligger som nestemann på den ikke så altfor lange leselisten min!

   Og hva denne filmen angår? Jeg likte den veldig, veldig godt. Visuelt perfekt og med et tungt dragsug som tar deg under sløret går 2 timer og 40 minutter mye raskere enn noen sinne!

   Er den bedre enn den svenske 2009-versjonen? Nå som jeg har sett begge versjonene begynner jeg å innse at det er umulig å velge. De er begge storslagene på hver sin måte, jevne i svingene.

   Fascinerende karakterer, fascinerende spenning og en fascinerende konklusjon som bør oppleves på kino, noe jeg anbefaler alle å gjøre. Terningkastet havner på 5, men vipper nesten over til en 6’er.

DEN SISTE REVEJAKTA, 2008

REGI: Ulrik Imtiaz Rolfsen

MED: Kristoffer Joner, Nicolai Cleve Broch, Kåre Conradi, Bjørn Sundqvist og Linn Skåber

GENRE: Drama, komedie

Filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens hasjroman Den Siste Revejakta er et prosjekt som kostet selskapet Maipo mye tid og penger, men i 2008 lå filmen klar for visning på norske kinoer og på filmfestivaler rundt om Europa. Den har høstet i overkant gode kritikker og er en av de nye norske filmene som har tatt sjangeren i en mer solid retning.

   Med Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i spissen, tenner vi jazztobakken og trykker play!

Carl (Joner) og Robert (Cleve Broch) er to fortapte sjeler som vandrer de siste månedene av 70-tallet med langt hår og bagger fulle av sjæsj. Planen er å selge unna den siste dosen før de skal pensjonere seg med penger i banken.

   Dessverre er hasjens tid nesten omme og det er heroin og LSD som gjelder, noe Carl og Robert er strengt imot. De to følgesvennene blir paffe og målløse når de finner Roberts kjæreste død i badekaret med en sprøyte i armen. Mildere blir ikke sjokket når heroinen spores til dem.

   Det hele leder inn i et tåkelagt mysterium med begge beina planta til bakken og sneipen i kjeften.

Den Siste Revejakta er et sterkt bidrag til norsk film, men sliter med alle de problemene norsk film har det med å dra seg på. Med en spilletid på 1 time og 17 minutter går filmen sakte forbi i raske bilder. Scenene er altfor korte og tar seg ikke tid til å slappe av mer enn ved et par tilfeller – i det ene tilfellet med et svært korttenkt grunnlag – og med dette blir filmen mer som et klippshow enn en spillefilm.

   Det er ikke å si at film ikke kan bestå av korte scener, men i overkant for mange av dem gjør det veldig vanskelig ikke henge seg opp i.

   Dessuten trenger vi ikke å høre låter fra 70-tallet hvert femte minutt for å huske at dette er en hippyfilm.

Det gode jeg kan si om Ambjørnsenfilmatiseringen er at hovedrollene gjør en strålende innsats. Jeg tror aldri jeg har sett ett mer realistisk team i en norsk film enn Joner og Cleve Broch. De holder sammen gjennom mølja og spiller hverandre opp til dans på en troverdig og gladsinnet måte. Karakterer som holder mål og gir oss en grunn til å heie på dem er tross alt noe av det viktigste en film kan ha.

   Bjørn Sundqvist gjør som alltid en god rolleinnsats, denne gangen som den hardbarka politisjefråtassen Stalin-Knudsen, og den hjemmevante prestasjonen sjokkerer nok ingen. Bjørn Sundquist har kommet til det nivået av karrieren sin at han kan gjøre hva faen han vil og fremdeles være dritbra.

Sterk i helheten, men noe rotete og med en smålig antiklimatisk slutt, faller terningkastet på 4. Den Siste Revejakta er en god film og det er mye godt å hente herifra.

PRINCE OF DARKNESS, 1987

REGI: John Carpenter

MED: Donald Pleasence, Jameson Parker, Victor Wong, Lisa Blount, Dennis Dun og Alice Cooper

GENRE: Horror, fantasy

"The outside world doesn't want to hear this kind of bullshit. Just keep it locked away. You've already managed that for two thousand years."

John Carpenter har regissert noen av tidenes råeste kultklassikere, elsket av utkastet og husket av alt krypende som noensinne har latt seg fascinere. Etter mesterverk som Halloween, The Thing og Escape From New York var Carpenter en treffsikker figur av filmruller som eide kinosalen med sin kalde virkelighet og tusen skremmende bilder, gang på gang i diverse settinger.

   Prince of Darkness kommer ikke i nærheten av stålsterke klassikere som The Thing og Escape From New York, men potensiale flyter som grønn gugge i et rør med glassvegger. Dessverre slipper ikke denne guggen ordentlig ut før filmens siste minutter.

En prest dør i sengen sin med nøkkelen til en urgammel hemmelighet i hånden. Denne nøkkelen fører til en kjeller under en gammel kirke som for lengst er blitt nedlagt, men som fremdeles fungerte som hjem for den gamle presten og andre religiøse brødre.

   En kirkeherde, spilt av den fabelaktige Donald Pleasence, avdekker den mystiske hemmeligheten i kjelleren, som viser seg å være et alter av stein, med en stor glasstank i sentrum. I denne tanken ligger satan, men alt som er igjen av ham er grønn gugge. Ja, dette stemmer og er ikke en vits, et faktum seerne bare må akseptere hvis de skal prøve å nyte resten av filmen.

   Donald Pleasence kontakter en gammel venn, universitetsprofessoren Howard Birack (Victor Wong, kjent fra Carpenters klassiker "Big Trouble In Little China"). Birack kjøper det hele på flekken og sender hele klassen sin ut til kirken på overnattingstur for å forske på dette særegne fenomenet. I mellomtiden samler det seg en hærskare av uteliggere og hjemløse rundt kirken, besatte som zombier, for å holde menneskene innesperret i for et kommende rituale. Lederen deres, portrettert av selveste Alice Cooper, spiller et dødelig spill mot alle som prøver å unnslippe den kristne eiendommen og snart må den skoleklassen bare innse det er best å holde seg hos Jesus.

   Insekter kryper i hytt og pine og satans fødsel har så vidt begynt. Mørkets prins har imidlertid et annet kort i ermet, et grusomt hemmelig våpen.

Yes, I am your anti-god!

Visuelt sterk og høy på stil, er Prince of Darkness likevel et rot uten endestykke. Man forstår aldri helt hva som egentlig foregår, for ikke å snakke om hva som feiler hovedpersonene. Det legges aldri vekt på hvorfor studentene kjøper denne ideen så billig som de gjør. Dette er ikke egentlig et stort problem for meg i de fleste skrekkfilmer. Folk tror elengant på en rekke merkelige ting i slike filmer, men her i Prince of Darkness føles det rett og slett litt unaturlig. 

   Dette elementet av filmen gjør det strengt tatt umulig for publikum å suspendere sin vantro. Det er vanskelig å ta en film seriøst når ingenting gir deg motstand til å kaste deg inn i nyoppdaget magi. Da vet hjernen din fra starten av at dette er et umulig scenario og at disse menneskene er skuespillere i en overtroisk Satan-grøsser.

Donald Pleasence (1919-1995)

3 BORTGLEMTE PERLER AV JOHN CARPENTER:

Assault on Precinct 13 – 1976 (Kan aldri få nok skryt!)

Elvis – 1979 (Kurt Russell spiller Elvis!!!)

Body Bags – 1993 (Carpenter kollaborerer med John Howard Davies!)

 

  

Nå som negativt ladet energi er ute av bildet - jeg har tross alt inkludert denne filmen av en grunn og grunnen kommer med helheten, for når sant skal sies har denne filmen noen utrolige scener. Effektene er herlige, stilen inspirerende og et par av frekvensene gir meg gåsehud og ærefrykt. Grøssere kan ofte drives egenhendig av denne typen stil, uansett hvor tynn historien er. John Carpenter klarer som regel å få til begge deler på en gang, men litt Carpenter er bedre enn ikke noe Carpenter i det hele tatt.

   Ja, dette er absolutt Carpenter, selv om han kanskje blomstrer i en litt annen inkarnasjon enn han for sin tid var kjent for. Regissøren kan unnskyldes for ikke å ha skrevet manuset, men filmografien, scenografien og musikken har han stått for, og det kan slett ikke unnskyldes! Her har han levert som alltid.

Alt i alt, ikke en film jeg kan anbefale til hvem som helst, men en film som alle store fanatikere som meg selv bør ha sett en eller annen gang i livet. En rotet røre med en fascinerende slutt.
   Nevnte jeg at kvinnen som skal gi fødsel til the antichrist får et merke på armen som ser ut som logoen til Blue Öyster Cult? Helt sikkert ikke! Det får bli rangeringen for denne gang.

3/5 BLUE ÖYSTER CULT-LOGOER

You don't fuck with Alice Cooper and the billion dollar babies!

ROCKY IV, 1985

REGI: Sylvester Stallone

MED: Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Carl Weathers, Burt Young og Talia Shire

GENRE: Action

Differansen mellom Rocky og Rocky IV er kolossal.

John G. Avildsens Rocky - fra 1976 - er en nydelig film om en fattig og nedstemt hobbybokser (Sylvester Stallone) som kravler seg ut av grøftekanten og inn i alles hjerter. Med hard realisme og kjærlighet som hovedmotiver har den funnet seg en plass i historien som en av de beste underdog-filmene i Hollywoods mangesidede katalogbok, en plass vel fortjent. Etter den kommersielle suksessen virket en andre film svært appellerende.

   Rocky II (regissert av Stallone selv) nøster opp alle tråder og starter akkurat der den første slutter. Selv om Rocky hadde en ganske slående konklusjon klarte likevel oppfølgeren å vekke tårene med en like dramafylt og fantastisk opplevelse. Realismen begynner å forlate bildet, men sjelen og hjertet i hovedpersonen er like sterkt som før.

   Så sterkt at en tredje film sto på bordet. Denne gangen med langt større fokus på action og 80-tallsfaktor. Realismen er som smeltet bort når Rocky bryter med et monster av en wresler spilt av Hulk Hogan før 10 minutter av filmen er gått.

   Med Mr. T, seiersdans i lavvann og Eye of the Tiger, var en ny epoke Rocky født. En epoke med like mye sjarm som den første, men for all del en epoke for seg selv.

Derfor var det ikke til å se bort ifra at Rocky IV skulle bli et ennå høyere, ennå mer actionfylt forvirrende spetakkel av en film. Hvis dette var kriteriene verden stilte, skuffet ikke Stallone denne gangen heller.

Rocky IV stopper ikke for å puste. Som de andre to oppfølgerne starter den med en oppsummering av forrige films avslutting, bare for å vise publikum nøyaktig hvor de står i historien. Dette er også en Rocky-tradisjon som har holdt seg hele veien, med unntak fra Rocky Balboa i 2006.

   En nyhetssending viser superrusseren Ivan Drago (Dolph Lundgren) som har ankommet Amerika, på tross den kalde krigen, for å gjøre det han liker aller best - å dra til folk med boksehansker.

   Ting tar imidlertid nye vendinger når den russiske stålmannen dreper Rockys tidligere kollega (Apollo Creed) i ringen, med helten i siktet som sin endelige motstander. Drago blir utvist fra den Amerikanske bokseligaen og ferden settes til Sovjetunionen. Nå står mer enn ære og verdensmesterskap på spill. Med et brennende hjerte over en meter kald snø går Rocky Balboa i hardtrening under de Russiske fjellkjedene der han gror seg et heftig skjegg og krever hevn - retribusjon.

   Det hele lader opp til en kamp over alle hauger med nasjonene klistret til tribunerekker og tv-skjermer i hjertet av Sovjet. It’s showtime!

  

Stallone er fantastisk som alltid, men på langt nær den samme karakteren som han var for et par filmer siden. Dette er likevel etter lenger tid og mer penger i karakterens univers og, selvfølgelig, mennesker forandrer seg når de blir eldre - og rikere. Rocky er en kjernekar man bare må være glad i uansett omgivelser og beslutninger.

   Mens Dolph Lundgren underspiller rollen sin som en gud, er Carl Weathers en sann fryd som Apollo Creed. Med så mange remakes som er ute og går for tiden skulle jeg ønske de satset på en film om Apollos liv med Apollos perspektiv, i stedet for å fortelle den samme mølja om igjen og om igjen.

   Filmografien går helt til 11 og utspiller seg mer som en tegnefilm enn en realismeberettelse. Med herlig 80-tallsmusikk og kule, kule gutter er dette en visuell drøm som aldri slutter å underholde.  Jeg har seriøse problemer med å si noe negativt om Rocky IV. Jeg kjenner bare glede og ingen anger.

3 HYGGELIGE LÅTER FRA ROCKY IV:

Heart’s On Fire – John Cafferty

Double Or Nothing – Gladys Knight

No Easy Way Out – Robert Tepper

Denne filmen har alt fra snakkende roboter til James Brown. Hvert femte minutt er en treningsmontasj og hvert eneste minutt mer underholdende enn det forrige, hvor umulig den enn måtte virke.

   Rocky IV kan ikke på noen måte sammenlignes med Rocky I - den står alene på en klippe over all forstand helt uten den realismen som serien en gang var kjent for, men der står den virkelig stødig. For den er utvilsom noe for seg selv og fortjener en plass på min liste over fantastiske dårlige filmer fra 80-tallet.

5 BOKSEHANSKER

Dragoooooooooooooo!