tirsdag 28. februar 2012

DVD-raid: Drive / L.A. Takedown






DRIVE, 2011



REGI: Nicolas Winding Refn
MED: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Bryan Cranston, Albert Brooks, Oscar Isaac, Christina Hendricks, Ron Perlman og Kaden Leos
GENRE: Drama, thriller
SPILLETID: 98 minutter




Endelig fikk jeg oppleve Drive, filmen jeg har lengtet etter å se siden jeg hørte om dens gylne nærvær. Og var den verdt det? Den var verdt det på så ufattelig mange nivåer - den var verdt alle pengene den tjente inn inkludert mye mer også. Det er viktig å nevne at filmen er regissert, perfekt, av danske Nicolas Winding Refn, som tidligere har gjort Pusher filmene, Valhalla Rising og den dokudramatiske Tom Hardy-innspillingen Bronson! Det blir nok mer Hollywood-suksess på Refn etter dette, for filmen Drive har allerede en voksende kultstatus, ung som den er.
   Drive er et fantastisk eksempel på en dedikert film! Ryan Gosling spiller en sinnsrolig sjåfør uten navn, som mekker bil og gjør film-stunts på dagtid, samt bedriver snuskete kjørejobber på nattestid, dette på en utrolig elegant og smidig måte, ikke som i en vanlig action-film. Hjerne er puttet inn i denne produksjonen, og den tenker også. Ikke verst!


Sjåføren Gosling viser en mer menneskelig side av sitt indre harske vesen når han faller for nabojenta Irene (Carey Mulligan) som han tar under sin vinge, sammen med hennes sønn Benicio.
   Dessverre slipper Irenes ektemann ut av fengsel og tar sitt vonde rykte med seg tilbake til familien. Det tar ikke lang tid før han blir banket opp av noen gamle venner som vil ha igjen grunkene sine. Hvis han ikke gir dem noe tilbake, blir det Irene og Benicio neste!
   Ryan Gosling finner dermed en løsning på problemet. Han hjelper fengselsfuglen under et ran, sammen med en kvinnelig sammensvoren og seg selv som fluktsjåfør. Dessverre går alt forferdelig galt, og det tilsynelatende tilfeldige oppdraget viser seg tilfeldigvis å tilknyttes svært mektige mennesker, som ikke er så sjeleglade for å ha øyevitner gående rundt med kjeften på klapp. Gosling blir offer for etterfølgelse av en mektig heavy, spilt av en svært truende og ikke særlig morsom ALBERT BROOKS, som ikke vil annet enn å se ham død. 
   Nå må sjåføren komme seg til sakens kjerne før han brutalt mister livet i forsøket!






Drive er nydelig utført og slår spikeren på hodet, nesten så perfekt at det ikke er 1 ting jeg kan si negativt om den. Om det skulle ha vært noe måtte det vært at jeg kunne ønsket meg litt mer balanse mellom leddene av filmen, dog dette virkelig ikke er noe problem, bare litt småpirk.
   Filmen går fra kunstnerisk, men simpel, 80-talls glamstil (med herlig synth-pop) til mørkt og grimt skyggespill der volden ikke legges under en eneste sensur. Dette er en film som aldri snakker ned til deg! Det er heller ikke tatt i bruk noen data-manipulering, noe som selvfølgelig får Drive til å se ut som en realistisk film og ikke et tv-spill fra midten av 2000-tallet. Drive inkluderer ekte biler som kjører veldig, veldig fort, og omfattende blods-scener, som ikke er blitt til ved et flåsete tastetrykk. Praktisk og nydelig.

Drive er en av de få filmene som fortjener terningkast 6 på et teknisk nivå, og som kan nytes så optimalt at jeg nesten må gå for en så høy rangering. Selv om den ikke hadde fått mer enn 5 på et favorittnivå, snakker vi opplevelse her! Den får selvsagt prosentrangering, siden det er poengteringen her i DVD-raid. Stay tuned for L.A. Takedown.





92%










L.A. TAKEDOWN, 1989



REGI: Michael Mann
MED: Scott Plank, Alex McArthur, Ely Pouget, Vincent Guastaferro, Laura Harrington og Michael Rooker
GENRE: Drama, action
SPILLETID: 92 minutter



Denne TV-filmen har en interessant historie. Regissert av Michael Mann har L.A. Takedown spenningsladde kvaliteter ved seg som TV-filmer sjelden oppnår. Alt fra den deilige midnattsintroen over Los Angeles, med Billy Idols cover av The Doors L.A. Woman, til det intrigerike skytedramaet skriker god stil. Men det er ikke derfor denne filmen har en kultstatus.
   Den er kjent av én eneste grunn, og det er å være basen for Michael Manns Heat. Heat er rett og slett, når alt kommer til alt, en remake av L.A. Takedown, med høyere budsjett, lenger spilletid (kanskje litt for lang) og kjente skuespillere. Heat har imidlertid ikke Scott Plank og Alex McArthur!


Filmen åpner med det vellykkede, men ikke feilfrie ranet av en pengetransport, ledet av Alex McArthurs karakter Patrick McLaren. Den ene raneren begynner beklageligvis å skyte transportvaktene i panikk og plutselig har et skytedrama utviklet seg til uønsket oppmerksomhet. De kommer seg av sted med pengene, men skaden er for stor til og ikke få alvorlige konsekvenser.
   Samtidig er etterforskeren Vincent Hanna på sporet, en hard jævel som vet hvordan han skal banke dritten ut av mistenkte uten å trå i salaten, dette med å innfiltrere seg i deres miljø som undercover cop, selv om han bare er på jobb som en vanlig politimann. Han innser dessverre at McArthur er hakket kvassere og stadig et skritt foran ham. Det hele topper seg når Hanna og teamet blir rundlurt av banden og får blottet identiteten sin i en bakgate. McArthur har overtaket nå, men kan Vincent Hanna fremdeles komme seg til kjernen før det neste store kuppet skal finne sted? Det lades opp til heftig skuddkamp i L.A.






L.A. Takedown er langtekkelig og inkluderer en god del dumme øyeblikk, men utbrer seg helt klart med sjarm. Selv om Heat utvilsomt er den beste filmen, kan jeg ikke unngå å innrømme jeg mye heller ville ha satt meg ned med denne i stedet. Ikke bare er den simplere og kortere (takk gud), men den gir meg i tillegg stemningsleiet jeg ofte søker i en natteravn av en politifilm.
   Litt dårlig skuespill her og der, samt dårlig redigering og lyd-q’s, bidrar til å skape en sleazy følelse, som sjelden oppstår i en ordentlig gjennomtenkt budsjettfilm. Likevel, L.A. Takedown er ikke filmen som går raskest i svingene og kan ofte bli en kjedelig messe om du ikke involverer deg godt nok under den til dels intrigerike skjermdansen. Nå babler jeg frem og tilbake, så la meg høflig avslutte.


Min versjon av L.A. Takedown ser ut til å hete Made In L.A. (i åpningsfrekvensen, ikke på coveret) og jeg aner ikke om dette er en annen tittel eller om jeg bare har fått et tidlig eksemplar av dvd-trykket, for jeg finner ikke tittelen noe annet sted på nettet. Uansett, om dere liker TV-filmer er denne absolutt verdt en visitt! Sett ned på av de fleste, men ikke av meg. 


PS: Nyt en Billy Idol-cover helt nederst!





68%




BILLY IDOLS VERSJON AV L.A. WOMAN

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar