SHAKEDOWN, 1988

REGI: James Glickenhaus

MED: Peter Weller, Sam Elliott, Patricia Charbonneau, Richard Brooks og Blanche Baker

REGI: Action, drama

“An overworked lawyer. An Undercover cop. In a city where everyone is for sale… They’re the best money can’t buy.”

James Glickenhaus. Mannen var et sagnomsust geni som dessverre forsvant sporløst fra søkelyset på midten av 90-tallet og dette er synd, så synd, for Glickenhaus er teknikker for alt det er verdt og er det noe han vet, så er det hvordan en god politifilm skal lages. Med sin kommersielle braksuksess The Exterminator i 1980 bygget han seg tidlig opp et rykte som en av de mer visuelt geniale filmregissørene i vår livstid, noe som vondt kan fornektes ser man det fantastiske resultatet.  Nå for dagen jobber eks-regissøren med å bygge seg opp en garasjesamling med stilrike, svindyre biler, men han bygger også stadig opp en større fanbase i en kultverden som vokser mer og mer for hver dag som går. Jim, enten du vet det eller ikke, du er savnet!

   Når det kommer til James Glickenhaus’ Shakedown, er den en av de mest sleazy, utspekulerte korrupte 80-tallsperlene du finner og for alle som lengter etter noe originalt i det klisjerike politifilmstøvet, se hitover!

Roland Dalton sitter på sitt endelige juridiske oppdrag som advokat, før han skal trekke seg tilbake til Jimmy Hendrix og hjemmelaget appelsinjuice. Den afroamerikanske narkolangeren Michael Jones er tiltalt for det brutale mordet på en sivil politimann, men alt sikter til at det er ugler i mosen, så Dalton har neppe planer om å gi seg før han står igjen med sin siste seier, uansett hva det måtte koste ham.

   Hjemme er Dalton en misforstått og ulykkelig mann med stadig voksende samlivsproblemer, som forloveden ikke engang enser, og saken blir ikke noe bedre når advokatens gamle flamme, Susan Cantrell (Patricia Charbonneau), dukker opp i domstolen som representant for den andre siden av saken. Spontan og eventyrlysten låser han seg inn i dommens maniske mønster, i en egen verden der han slipper å tenke på noe av det dystre der hjemme. Han lever dette livet til sitt fulle.

   Samtidig følger vi den avdankede politimannen Richie Marks, som så godt som bor på en nattåpen grindhouse-kino der han sover noen timer hver kveld og bruker det offentlig toalettet til å stelle seg på verdens minst engasjerte måte. Marks er en hardbanka råtass som kaster seg over hver eneste luguber oppgave og slår seg til slutt sammen med den gamle vennen Roland Dalton når det korrupte politiet begynner å vise åpenbare tegn til uhengivelse. Partnerne må ta saken i egne hender for å få fingrene i beviset Daltons trenger for å vinne rettsaken.

   Som et team gjør de sitt med å komme til råtens kjerne, med action, action og litt action på samvittigheten!

Shakedown fortjener tre bilder på rad!

Shakedown, også kjent under produksjonstittelen Blue Jean Cop her i Europa, er det perfekte eksempelet på hva et filmbudsjett burde brukes til. Det visuelle sitter så optimalt i denne filmen at det nesten forbløffer meg hvordan Glickenhaus fikk det til, men det gjorde han så sannelig. Spenningssekvensene er mildt sagt fantastiske, spekket med revolverpenetrering og biljakter, der hver eneste mann er dødeligere enn den forrige.

   Det skal også nevnes at det aldri legges skjul på det harske og brutale i Shakedown. Grusomme ting hender med mennesker i denne filmen, og Glickenhaus gjennomfører disse scenene på en brilliant måte, der publikum sjelden får se noe som helst, men situasjonen brenner seg traumatisk inn i forståelsen på en måte få filmer klarer å gjenspeile. Jeg skulle ønske det var flere filmer som denne!

3 SLEAZY, NARKOTISKE OG KORUPTE POLITIFILMER:

1982 - Richard T. Heffron’s I, the Jury, med: Armand Assante og Barbara Carrera

1988 - William Lustig’s Maniac Cop, med: Bruce Campbell, Tom Atkins og Richard Roundtree

1991 - Gary Sherman’s Murderous Vision, med: Bruce Boxleitner og Laura Johnson

Peter Weller (som noen kanskje kjenner fra RoboCop-filmene) spiller advokaten Roland Dalton på en skremmende inspirasjonsrik måte. Han er en slu jævel, som ikke alltid helt vet hvor han vil, men likevel går frem på en måte som velvillig trekker oss mot en aura av utspekulert glede. Han er en kvinnebedrager med stil og kronisk arbeidsnarkoman, akkurat slik vil at de skal fremstilles!

   Sam Elliott gjør også hjemmeleksa si, i rollen som den utbrente narkopurken Richie Marks. En skitten mann med bred grå bart trenger ikke alltid å si så mye i en seig politifilm, så når han først åpner brødsaksa kommer salmene ut med maksimal styrke. Elliott er som støpt for rollekarakteren som, på tross noen spesielt fremhevet personlighet, vinner en plass i hjerterommet til en hver action-frelst filmjunkie.

   Det som ikke fungerer. Hm, det eneste som ikke fungerer så bra er noen av sceneklippene. Enkelte scener er for korte, mens andre ikke trenger å eksistere i det hele tatt. Dette er selvfølgelig ikke noe stort problem, bare småpirk for å finne noe negativt å veie opp med. Med en urealistisk og smålig latterlig tredje akt tar den seg likevel opp kraftig til en tilfredsstillende og nok så åpen slutt.

Har du ikke allerede sett Shakedown, eller Blue Jean Cop – om det er dét versjonen du finner heter – så for all del, plukk den opp. James Glickenhaus viste verden hvor man sikter pistolen i 1980, og her i 1988, lærer han oss å skyte blink! Rangeringen blir i… hm… infiserte sprøytespisser!

5 INFISERTE SRPØYTESPISSER

You drive, I shoot!