DØD SNØ, 2009

REGI: Tommy Wirkola

MED: Charlotte Frogner, Stig Frode Henriksen, Jenny Skavlan, Vegar Hoel, Jeppe Beck Laursen, Lasse Valdal, Bjørn Sundquist og Ane Dahl Torp

GENRE: Horror, komedie

"E regne med at dokker, småe, bortskjemte snørrvalpe ikke ha gidda å lese litt lokalhistorie om området her før dokka komme valsanes inn på den hælvettes snetraktoren deres."

Alright, en vassekte norsk zombiefilm! Dette er ikke et dagligdags syn her til lands.

   Selv om alle jeg kjente pratet om denne produksjonen tok det meg en god stund før jeg faktisk så den, og det er i grunn litt rart, ettersom zombiekomedier er noe av det beste jeg vet. Return of the Living Dead, Shaun of the Dead, Zombieland, you name it.

   Dessverre er Død Snø solgt på gal måte. Parodinivået blir ikke introdusert før over halvveis inn i filmen og når komifaktoren først annkommer går det over alle hauger, noe jeg følte kunne virke litt presset. Det kan her virke som at regissør Tommy Wirkola mener zombiegenren i seg selv er humoristisk, men vi vet alle at det ikke bestandig er sant, med Resident Evil-serien som unntak. Komedie og parodi kan være to vidt forskjellige sjangre.

  

En gjeng medisinstudenter drar, med fest og moro i tankene, opp til en hytte på det norske påskefjellet. Med i gruppen er det opptil flere stereotypiske karakterer. Blant dem, en soss, en filmnerd, et skolelys, en feminist og to erketypiske ungdomsjenter, med sex, fyll og fanteri på hjernen. Kjæresten til kjekkasen Vegard (Lasse Valdal) skulle også bli med på turen, men hun skulle gå en litt mer treningsnarkoman rute og ankomme på ski senere på kvelden. Hun dukker aldri opp.

   I stedet banker det på døra deres og det er Bjørn Sundqvist som kommer på besøk. Hei for en hyggelig overraskelse! Den fremmede setter seg ned med sneipen i kjeften og en kopp kaffe i lanken før han begynner å legge ut om de gamle tyskerne som gjemte gull på fjellet. Det sies at de fremdeles spøker her oppe sier han, at de beskytter hulene sine mot gulltyver. Så går han igjen, like fort som han kom, og ikke lenge etter opptager gjengen en kasse gull under en luke i gulvet. For et artig sammentreff!

   Mens de andre glemmer situasjonen og drikker seg snydens stikker Vegard ut på snøskuteren sin for å lete etter kjæresten Sara. De andre får imidlertid snart besøk igjen, denne gangen av noen langt grettenere gamle gubber enn Sundqvist!

Død snø imponerte meg fint lite, så etter alt buzzet rundt den hadde jeg kanskje bygget meg opp for høye forventninger. Traileren ser jo helt fantastisk ut, så jeg regnet nesten med å få en god norsk perle, som Kommandør Treholt. Men hva skal egentlig til for at en zombiefilm skal fungere?

   For det første trenger den ikke nødvendigvis å være en satire, slik som de fleste klisjéene har inspirert det til å bli. Dette er både kjedelig og ensformig. Dessuten må det menneskelige ligge i fokus for å skremme publikum på en realistisk måte, dermed: gode karakterer. Det er nettopp her Død Snø faller flatest. Ingen av karakterene er interessante, samtidig som de er en gjeng drittunger vi ikke kunne ha brydd oss mindre om. Dette er egenhendig Wes Cravens feil, hvis dere skjønner hvor jeg vil.

   For hvordan er det meningen at vi skal føle sympati for en gjeng veslevoksne ungdommer, som uten noen form for personlig sjarm gir oss lyst til heie på nazi-zombiene? Når 5 minutter med Bjørn Sunqvist og den uinspirerte skuterkjekkasen går ut med de eneste gode rollene i filmen er det helt klart flere ledd av bendelormen som mangler.

   Død Snø har suspens, helt klart, men suspensen er på ingen måte tydeliggjort godt nok.

Likevel er Død Snø vittig til tider. Når vi kommer inn i filmens tredje akt begynner den virkelig å ta seg opp, for her skjer det faktisk generelt spennende saker og ting på skjermen. Karakterene prater mindre, noe som er et sterkt pluss, og vi får mer spilletid dedikert til nazi-zombies i strid.

   Filmen skal få masse gullstjerner av meg for å trekke inn praktiske effekter på måten den gjør. Spesielt når det kommer til dødsscenen til en av ungdommene, der hodet hans blir revet i to, ironisk nok mens han har på seg Brain Dead t-skjorte. Det er vel en gyllen regel som sier at man aldri bør nevne en bedre film enn sin egen i selve filmen, men pyttpytt.

Mot slutten klarer Død Snø å bygge opp akkurat nok av seg selv til at det funker, men ikke godt nok til å få en strålende terning slik som Kommandør Treholt og Ninjatroppen forrige uke. Terningkast 3.

 

Hælvette.