DE GALES HUS, 2008

REGI: Eva Isaksen

MED: Ingrid Bolsø Berdal, Thorbjørn Harr, Fridtjof Såheim, Andrea Bræin Hovig, Rolf Kristian Larsen og Rolf Lassgård

GENRE: Drama

"Å gå på tivoli, det er jo for.. friske sosialt veltilpassa pølsespisere."

Den dristige stasingen De gales hus sammenlignes med klassikere som One Flew Over the Cuckoo’s Nest og ble promotert og sluppet på kino i 2008.

   Da jeg kjøpte denne filmen gledet jeg meg virkelig til å se den. Alt fra Karin Fossum boka til det blå coveret og de ellers fargerike karakterene virket appellerende. Psykiske lidelser er ikke noe å spøke med og det vet denne filmen. Det kan likevel føles som den sette de "gale" i et galt lys, så dette blir en av mine mer oppgitte anmeldelser, som består av meg på et mildt sakt oppgitt og irritert nivå, men likevel prøver jeg å luke ut litt rettferdighet.

Aina (Ingrid Bolsø Berdal) vandrer hvileløst en kveld, ensom i natten og tomhetsfølelsen og depresjonen blir omsider for mye for henne. Hun kaster seg så hardt hun kan gjennom et butikkvindu og glasset omringer henne som stjerner. Når Aina våkner opp er hun på Varden, et mentalsykehus utenfor Oslo der mennesker med forskjellige diagnoser, men alle med selvmord på tankene, er samlet i avdeling for terapi og for å overkomme lidelsene. Der får hun dele rom med den sjenerte Maria og må delta i gruppemøter, husmøter og til og med ha kjøkkentjeneste. Dette minner meg jammen om å gå på internatskole!

   Dessverre liker ikke Aina oppholdet på Varden i det hele tatt og føler en aggresjon uten like mot de ansatte som prøver å fortelle henne at hun ikke er frisk. Dagen etter forsøker hun igjen å ta livet av seg, men mislykkes igjen. Den som oftest stabile Odin (Fridtjof Såheim) kommer henne til hjelp med å fortelle at hun aldri må gi opp og motiverer henne til å sulte seg sakte i hjel. Kremt, han er vel kanskje ikke like stabil som jeg kan ha påpekt tidligere.

   Lang tid tar det likevel å sulte seg i hjel, og på denne tiden lærer kanskje Aina et og annet om å akseptere livet på institusjonen.

De gales hus er som norske filmer flest. Alt later til at den prøver, men likevel ser den ikke ut til å prøve i det hele tatt. Venner har fortalt meg at jeg ikke burde sammenligne norsk film med amerikansk film og jeg svarer: hvorfor ikke? Er det umulig for en norsk film nå til dags å ligge på likt nivå som alle andre land? Det ser visst slik ut.

   Franske og italienske filmer blir hyllet av publikum dag ut og dag inn, bare av det faktum at de ser ut og føles som godt produserte indie-filmer, men er de egentlig så bra? Jeg tror mye av vår forståelse for talentet forsvinner med språket og de kulturelle forskjellene, men norsk film er rett opp min gate og ligger dessuten midt i grøten av min kultur - derfor har jeg ikke tenkt til å forskjellsbehandle noe som helst. Helt sant er det at enkelte filmsjangre ikke kan dømmes på likt hold, men moderne norsk film er ikke lenger en av dem. Vi har kommet såpass langt nå.

Fossum-filmatiseringen snubler rundt overalt hvor den går. Den fremstiller ofte de innlagte på en måte som får dette stedet til å se ut som en merkelig drøm. Mennesker med diverse typer lidelser og vrangforestillinger er puttet inn i samme bås for vår underholdning og sikkerheten er helt elendig, noe som inkluderer flere drukningsforsøk i tjernet noen minutter unna. Vi har mange artige karakterer å nyte, men det er iblant vanskelig å se realismen i dem. Jeg vet poenget er å skape en frodig gjeng av forskjellige individer, men er ikke også poenget å sette et bilde på virkeligheten?

   Den store feilen, dén norsk film alltid gjør, er selvfølgelig til stede her den også. For enhver norsk film føler trangen til å ha et psykedelisk stilbilde, noe som resulterer i at den aldri kommer seg over filmfestivalstadiet. Dataanimerte biter av glass som faller over skjermen skaper surrealistiske og upassende frekvenser som slett ikke passer i hop med helheten, samt ser ut til å være lagt på helt til sist, bare for å være tvinge på produktet et kunstnerisk og sært aspekt. Kjære norsk film, syre passer ikke ALLTID inn! Selv ikke når vi er på mentalsykehus MÅ syre inkludere i billettprisen! Slutt å gjøre dette med hver jævla film! Det er hverken sjarmerende eller stilig.

   Dessuten er det en sprø fyr på institusjonen som kan åpne og lukke dører med tankekraft. Igjen, dette passer ikke inn her! Gah…

Hovedpersonen Aina er nok så vanskelig å like. Dette er hovedsakelig fordi hun oppfører seg som en liten drittunge mesteparten av tiden. Klart kan slik oppførsel forsvares i dette tilfellet, men hun påstår hun aldri har følt seg syk, og hvordan kan hun og alle rundt henne ha gått glipp av dette når hun oppfører seg på denne måten? Ville det ikke ha vært åpenbart?

   Aina prøver konstant og ta livet av seg fordi hun føler en tomhet, men likevel hevder hun at hun ikke forstår hvorfor hun er innlagt. Det hele er til å bli sprø av, kanskje jeg bare burde søke meg en plass med det samme.

   Staben som jobber ved institusjonen er også vanskelig å like, men her tror jeg det har vært meningen å bruke dette som en symbolsk faktor. Den ene er periodedranker, den andre er en alvorlig dårlig skuespiller og den siste en ungkar med cowboyhatt som allerede har lagt an på to av pasientene. Spesielt denne karakteren går meg på nervene, for et sleipt rasshøl.

De beste rolletolkningene kommer imidlertid fra noen av de andre innlagte. Fridtjof Såheim spiller den glupe, men aggressive Odin, som med psykiaterbakgrunn prøver å helbrede de andre gjennom kalde kommentarer og ironi. Han er en skitten hårete mann som har gitt opp livet, men likevel utnytter seg av å hjelpe andre, og dette er ganske vakkert.

   Det er også romvenninnen Maria og Maria er desidert den beste delen av De gales hus, i alle fall frem til karakteren hennes helt plutselig omskrives totalt midt i filmen. Kanskje er det fordi Maria minner meg utrolig om ei jente jeg kjenner, eller kanskje det er fordi hun reflekterer en sjenerthet som alle kan kjenne seg igjen i, men det som er helt sikkert er at hun er den mest troverdige karakteren jeg har sett i en norsk film på mange år (frem til manusforfatter Åse Vikene forandrer henne helt selvfølgelig). Maria er en sosialt tilbakeværende dame, som hater sitt eget vesen i et hav av dårlig selvtillit og usikkerhet bak et ansikt fult av utslett og med nesa mot bakken.

   Det som plutselig slo meg var at De gales hus virkelig burde ha handlet om henne, ikke Aina. Maria skulle ha vært hovedpersonen. Da hadde historien etterlatt et mye sterkere inntrykk og samtidig gitt oss en unik hovedrolleinntager. Aina er kanskje en slik rolle i boka til Karin Fossum, men beklageligvis har dette i så fall gått regissør Eva Isaksen hus forbi.

For å komme med noen positive ord mot slutten. De gales hus har enkelte utrolig fine scener. Noen av dem hjertevarmende og andre svært dype og realistiske.

   Den beste må sies å være scenen de innlagte drar på Bagatell i Oslo og spiser en herskapelig middag sammen. Dette er et av de øyeblikkene som får en til å smile og kan til og med lure frem en tåre i et og annet øye. Nok en gang, er det utrolig trist at De gales hus aldri ble noe mer, med flere scener som denne. Med 1 time og 33 minutter på klokka finner filmen en nok så tilfeldig avslutting, uten å ha noen spesiell grunn for det. Den kunne sluttet tusen andre steder og det ville ikke ha gjort noen forskjell.

   Rulleteksten inneholder forresten en helt nydelig låt fremført av tidligere Briskeby-vokalist Lise Karlsnes. Låta heter Come With Me Into The Furnace og den finner du rett over her! Hadde resten av filmen vært like fin hadde jeg nok favorisert den.

De gales hus går av med terningkast 3. Jeg vet jeg ga Død snø 3 og at Død snø er i en kategori som ikke burde stilles samme krav som et drama, men i dette tilfellet har De gales hus fortjent 3 i sin egen sjanger, uten tvil, så det er et fett!

   Les boka i stedet, for den er helt sikkert, i motsetning til filmen, verdt det.

Snork.