ROAD HOUSE, 1989

REGI: Rowdy Herrington

MED: Patrick Swayze, Kelly Lynch, Sam Elliott, Ben Gazzara, Red West og Marshall Teague

GENRE: Action, drama

“All you have to do is follow three simple rules. One, never underestimate your opponent. Expect the unexpected. Two, take it outside. Never start anything inside the bar unless it's absolutely necessary. And three, be nice.”

Road House! Denne filmen ble selvfølgelig slaktet av kritikerne da den kom, uthengt for sitt usannsynlige synopsis og fokus på vold. Men akkurat som Footlose har Road House en klar dypsittende 80-tallsstil, noe som gjør den så eiendommelig at den kunne ha handlet om hva som helst. Forresten har jeg ikke noe imot handlingen uansett.

   Kanskje dette er ment å være faction? For de som ikke er kjent med begrepet - faction er som fiction, bare at faction er noe som faktisk kunne ha forekommet under de verst tenkelige omstendigheter i vår verden.

   Med The Doors fremdragende Roadhouse Blues på samvittigheten ruller vi film!

James Dalton (Patrick Swayze) er en profesjonell dørvakt av den typen du ikke kødder med, og har bygget seg opp et mesterlig rykte oppgjennom årene, noe som nærmest har gjort ham til en levende legende i sitt fag. Han føler seg imidlertid smålei av den samme baren og de samme folkene dag ut og dag inn, så når Dalton får utforingen å jobbe på den beryktede The Double Deuce i Jasper, Missouri, er han ikke snar med å takke ja. Baren er kjent for sine jevnlige fyllekamper og dominerende rasshøl som hverken eier folkeskikk eller vet hva regler er.

   Dalton blir dessverre dårlig mottatt av de andre utkasterne. De liker bedre å bølle med fyllikene og kose seg med de kvinnelige kundene enn å gjøre en redelig jobb, og dette slår Dalton sterkt ned på, noe som rotter utkasterne sammen sporenstreks. Populariteten når i det minste ut til det mer edru landsbyfolket, som vet at byen har fått en ny leder, en som kanskje kan få tatt kverken på Brad Wesley (Ben Gazzara) en gang for alle, den gamle tampen som dominerer bystyret, politiet og utestedene fra sin egen bukselomme.  

   Dalton kjenner et stikk av sinne mot den uforskammede mannen og sammen med sin nye flamme Dr. Elisabeth Clay (Kelly Lynch) og sin gamle utkasterkompis Wade Garrett (Sam Elliott) føler han behovet for å ta saken i egne hender og sparke litt rompe.

Jeg kan ikke forstå hva det ikke er å elske med denne filmen. Ja, den er cheesy, den er korni og plottet er i bunn og grunn ganske latterlig, men herregud - Road House lar deg ikke kjede deg et eneste sekund! Alltid er det noe som skjer, og bestandig er det enten sjarmerende eller badass.

   Med unntak av et par karakter, inkludert hovedskurken Brad Wesley, er det ingen karakterer som ikke gjennomfører rollene sine fortreffelig. Dette er faktisk et faktum i de fleste filmene til Rowdy Herrington, som er en langt mer undervurdert regissør enn han burde være.

3 UNDERVURDERTE FILMER AV ROAD HOUSE’S ROWDY "THE HERRING" HERRINGTON:

1987, Jack’s Back, med: James Spader og Cynthia Gibb

1993, Striking Distance, med: Bruce Willis og Sarah Jessica Parker

2003, I Witness, med: Jeff Daniels og James Spader

Road House har til og med Jeff Healey inkludert band, spillende på vei-baren The Double Deuce hver eneste kveld, og det er bare rått!

   For de som ikke vet hvem Jeff Healey er, sjekk ham ut! Han var en blind jazzgitarist fra Canada som alltid spilte med gitaren på fanget og var godt kjent for sine utrolige gitarsoloer. Undergrunnslegenden gikk dessverre fra oss etter et langt basketak mot kreften i 2008. Healey, jeg hyller deg med et minutts stillhet.

Jeff Healey, 1989

Healey er sørgelig nok ikke det eneste spøkelse i Road House (no pun intended).

   Patrick Swayze er heller ikke blant oss lenger, men for en fyr! Han har karisma, han har sjel, han har never av stål! Og det er faktisk forbløffende hvordan en mann som ser så lite ut som en dørvakt klarer å spille rollen sin så overbevisende! Dalton er en hyggelig fyr, men dessverre litt for tøff i trynet, noe som fører til at han kanskje går litt for dypt ned i sakens kjerne, spesielt mot slutten. Dette gjør at karakteren mister noe troverdighet, men det kan han alltids tilgies.

   Sam Elliott dukket opp her forrige gang også. I Road House gjør nok en prestasjon, som den hardbarka Wade Garrett, en vietnamveteran med en grå manke og verdens tetteste 3-dagersskygge. Han sparker nesten like mye rompe som Swayze i denne filmen, men jeg skulle likt om han hadde fått litt mer scenetid.

Alt i alt en kultklassiker med stil. Road House har vært offer for parodi og latterliggjøring, men ikke her på Torsdagsfilmen, der filmer som fortjener det blir behandlet med respekt! Road House blir derfor sponset med 5 flasker Jack, finansiert av Simensen selv! 

5 FLASKER JACK

Road House, bitch!