SOUL MAN, 1986

REGI: Steve Miner

MED: C. Thomas Howell, Rae Dawn Chong, Arye Gross, James Earl Jones, James B. Sikking, Julia Louis-Dreyfus og Leslie Nielsen

GENRE: Komedie, drama

"A black Negro? He never told me he was a black Negro. Thank you. Boy, just when you think you get to know somebody. I'm gonna go confront him with this information right now!"

C. Thomas Howell viklet seg dypt i kontroversielle ulemper med Soul Man i 1986 og for de som ikke har sett filmen og lurer på hvorfor, vent og se!

   Er det noen vits i å dra det ut? I Soul Man spiller C. Thomas Howell en svart mann. Ja, det gjør han faktisk! Howells karakter gir seg ut for å være svart i denne filmen, med andre ord, Howell går blackface, noe som slett ikke ble tatt godt imot av kritikere og afroamerikanske forsamlinger. Det er ikke så rart folk hang seg opp i dette ved første øyenkast, men ser man filmen i sin helhet finner man snart ut at det hele har en litt dypere mening, på den perfekte cheesy 80-tallsmåten selvfølgelig! La oss dykke under huden på denne moralske komedien fra 1986, med solbriller!

Mark Watson (C. Thomas Howell) er en bortskjemt drittunge som alltid har fått alt han peker på av de styrtrike foreldrene sine, men nå som han etter flere års hardt arbeid endelig har kommet inn på advokatskolen Harvard har imidlertid faren fått en ny filosofi. Han og moren har ikke tenkt å betale stipendet for sønnen!

   Mark blir selvfølgelig rasende nå som faren lar hans livs sjanse glipper mellom fingrene, men så får han en svært slem, øyensynlig dårlig idé. Et stipend skal bli gitt ut til en av de dyktigere elvene i byen og elven må være av afroamerikansk opprinnelse. Mark krøller dermed håret, tar en overdose på selvbruningspiller - et eksisterende alternativ til solarium - og utgir seg for å være svart for komiteen som gir ham stipendet på dagen når de ser det imponerende karakterkortet. Så kommer den mer tidskrevende delen av planen. Mark må spille svart i alle tre årene på Harvard og passe på at ingen venner og bekjente fra hjembyen finner ut hva han utgir seg for å være. Den eneste som kjenner hemmeligheten er bestevennen og romkameraten Gordon (Arye Gross fra House II).

   Mark går faget under det strenge, disiplinerte, svarte geniet professor Banks (James Earl Jones) og forelsker seg dessverre i den svarte jenta Sarah (Rae Dawn Chong), som dessverre forelsker seg tilbake, til tross for Marks frekke, barnslige natur. Sarah har et barn å forsørge og er eleven som ville fått Marks stipend hadde ikke han tatt det først. Dette er derfor en god grunn til å få ennå dårligere samvittighet, nå som han ser hvor dårlig råd Sarah har og hvor mye hun sliter for å få hjulene til å gå rundt. Kan Mark noensinne gjøre dette marerittet godt igjen?

I am not a humorous man, but if you insist on taking up my class time making jokes, please see to it that they are funny.

Soul Man er en koselig, varm og ikke minst morsom, liten klassiker som av de fleste øyne er blitt oversett og glemt, tygget til smuler ved tidens skarpe tann. Denne filmen kan fort forveksles for å være rasistisk og det er nok derfor mange mennesker har misforstått og bare har hørt konseptet C. Thomas Howell i blackface før de setter ned foten og sier nei. Soul Man handler jo tross alt om at vi alle er like på innsiden og at vi blir behandlet annerledes på tross av dette, selv hva kritikerne måtte føle om det. Howells karakter må lære dette på den harde måten og det er ikke alt som er like morsomt for unggutten som endelig må lære seg å vokse opp.

   Selv om make-up-jobben er åpenbar og selv om Howell ikke på noen måte oppfører seg troverdig som svart i rollen er det selvfølgelig ingen tvil om hvorfor de andre tror ham. Hvorfor skulle de ikke? Dette er en av de største kritikkene filmen har fått og dog forståelig, er det ikke noe jeg føler jeg kan henge meg for mye opp i. Dessuten - trodde virkelig mennesker dette var et knep i filmen for å vise den svarte kulturen fra en naiv side? Det er kontroversielt, det er ondt, det er på kanten tåpelig, men det var vel uansett poenget? Jeg er glad Soul Man er som den er og jeg er glad Steve Miner hadde ballene til å lage den!

   Han har til og med slengt på en scene der Howell spiser middag med familien til en hvit jente, med Leslie Nielsen som familieoverhode. I denne scenen ser vi hvordan hvert medlem i familien ser Howells karakter som en forskjellig svart stereotype og det hele er servert på en morsom, men kontekstrik måte. Dette er godt stoff, kontroversielt eller ikke!

4 KONTROVERSIELLE KOMEDIER:

1972 - PINK FLAMINGOS, regi: John Waters

1979 - MONTY PYTHON’S LIFE OF BRIAN, regi: Terry Jones

1999 - DOGMA, regi: Kevin Smith

2006 - BORAT, regi: Larry Charles

Soul Man har sine problemer her og der. Den er litt for lang, det er en ting. Med nesten 2 timers spilletid føles den dratt ut i noen scener og flere sekvenser kunne ha blitt klippet ut for å gjøre filmen mer flytende. Dessuten er linjen mellom komedie og drama til tider svært vag og det hele føles veldig rotete i lange trekk.

   Etterhvert som Howells karakter forstår hvor vanskelig den afroamerikanske forsamlingen har det i samfunnet får vi aldri egentlig følelsen av at dette var poenget med filmen, det er mer som en lekse som brått kommer og går. Vi har lært at Howell er ignorant, men ikke at han er rasistisk eller mangler forståelse for den svarte kulturen. Mark prøvde bare å snike til seg en skoleplass, ikke å spille et pek med de svarte. Nå blir plutselig komikken omgjort til drama fordi Howell mot slutten får en åpenbaring, åpenbar for publikum hele veien. Det føles litt rart å måtte vente på ham hele denne tiden når dette egentlig ikke er i filmens fokus. Det som ble behandlet som en undertone ble plutselig alt av betydning, litt for plutselig. Håper ikke dette kom forvirrende ut.

   C. Thomas Howell gjør en god jobb i hovedpersonen og det samme må sies om Rae Dawn Shong som virkelig reflekterer en realisme vi alle har bevitnet i virkeligheten og som noen av oss har opplevd selv også. Mannen som derimot virkelig stjeler showet er selvfølgelig geniet James Earl Jones, som portretterer den mest beherskede, truende universitetslæreren noensinne - og ikke på en usaklig måte. Han er streng mot alle og en hver, men er så strukturert og vis at man bare må respektere dritten ut av ham! Alt fra den klassiske Earl Jones-stemmen til det fryktinngytende, alvorlige utseendet gjør denne professor-karakteren perfekt og er det noe alle filmer trenger er det mer James Earl Jones!

This is the Cosby decade. America loves black people.

3 uker uten internett er lenge, lenger enn det kan høres ut! Nå er de 3 ukene med isolasjon endelig over og jeg kan igjen surfe og taste og lese og føle jeg er en del av verden slik som alle andre kan fordi de har uendelig vindu i en maskin. Neste måned blir forhåpentligvis mer utfylt enn denne!

   Soul Man er en gladfilm verdt å unne seg, og den spiller litt på moll-akkorder også. Den er ikke like bra som andre coming-of-age-filmer fra 80-tallet, som Wierd Science og St. Elmo’s Fire, men holder et høyt nivå og vil etterlate deg med godfølelsen i boks. James Earl Jones er verdt filmen alene og C. Thomas Howell er ganske likenes han også! Trakt dere en kopp kaffe og sjekk ut Soul Man som jeg rangerer med 4 bokser selvbruningspiller!

4 BOKSER SELVBRUNINGSPILLER

They told me they have support for people whose parents are poor, but not for those whose parents are assholes.

Hvil i fred, Tony Scott

I dag var en trist dag. Jeg fikk endelig internett i den nye leiligheten min og Tony Scotts bortgang den 19. august hadde gått meg hus forbi. 

   Tony Scott var en visjonær og en underholdningsviten mann, med hjerte og sjel for god action og spenning, intrigerende romanse og kald, brutal virkelighet. Filmer som The Hunger, Days of Thunder, Top Gun og The Last Boyscout viser Scott fra sin beste side og denne siden vil han bli husket for i mange, mange år fremover. True Romance er selvfølgelig toppen av kransekaka og ingen kan benekte det perfekte med dette episke mesterverket av en spillefilm, som har fått en plass i hjertene til utallige mennesker og inspirert så mange unge entusiaster. 

   Tony Scott var yngre bror av regissør Ridley Scott, hyllet over alle hauger, så talent for film er helt klart noe som lå i familien, men spesielt en ting klarte Tony aller best. Han leverte karismatisk action på en naturlig, menneskelig måte, uansett hvor over-the-top det måtte være, tok budskapet sitt med perfekt balansert alvorlighet og hadde det moro med film, på en måte alle kunne nyte denne gøyale kunstformen for. Tony Scott, hvil i fred.

I make a movie because it's something that inspires me (Tony Scott 1944-2012)

HorrorShow: THE AWAKENING

PRODUKSJONSÅR: 2011

REGI: Nick Murphy

MED: Rebecca Hall, Dominic West, Imelda Staunton, 

Lucy Cohu, John Shrapnel, Shaun Dooley, 

Diana Kent, Richard Durden, 

Alfie Field og Isaac Hempstead-Wright

GENRE: Grøsser

                                           SPILLETID: 107 minutter                                          

Uhu, en skummel spøkelsesfilm!  The Awakenig er heldigvis ikke en re-make av kultklassikeren med samme navn fra 1980 og følger i stedet en original historie pennet av manusforfatter Stephen Volk, samt regissør Nick Murphy.

   Denne britiske skrekk-thrilleren premierer i USA nå på fredag, men ble faktisk sluppet i Europa allerede i fjor høst. Er den bra? Vel, ikke så bra som jeg skulle ønske, for den lider dessverre av en rekke irriterende feilsteg. På grunn av skuffelsen jeg satt igjen med etterpå vil dere snart merke jeg er veldig splittet når det kommer til The Awakening, selv om jeg nøt den gjennom store deler av spilletiden. En ting er i det minste sikkert - designet og produksjonsstilen er strålende og skrekken er ofte ganske hardbarka den også, dog til tider litt billig, men det kommer jeg tilbake til.

   Handlingen først.

Florence Cathcart tror ikke på spøkelser. Hun jobber faktisk med å avsløre spøkelsesrelaterte svindler gjennom politiet i 1920-tallets London, når hun ikke jobber som forfatter så klart. Den unge kvinnen har vært arbeidsnarkoman helt siden mannen hennes døde under første verdenskrig og jobben har til slutt blitt alt hun bruker tid og krefter på. Hun har til og med offisielt mistet troen på gud, mest for å forsterke effekten av kampen mot det overnaturlige for leserne, noe som til slutt har gitt henne et svært bittert syn på livet og lite forståelse utenifra.

   En dag blir Florence konfrontert av den meget alvorlige Robert Malory (Dominic West). Kostskolen Robert driver ute på landet består for det meste av foreldreløse barn og har nylig blitt rammet av et mystisk dødsfall på en av de mer sjenerte elevene. Mistanken ligger på en mystisk skikkelse som har blitt observert endeløst i det gamle godset av elvene og som har sneket seg med på utallige skolebilder. Gjenferdet av et lite barn. Selv om de benekter faktumet for barna er de ansatte på kostskolen bombesikre på at de alle har sett spøkelset de også, og det er i sammenheng med dette Florence Cathcart er blitt tilkalt - for å finne svaret.

   Florence flytter inn på skolen for å sette opp utstyret sitt og avsløre narrespillet, men finner selvfølgelig snart ut at dette slett ikke er noen spøk. Den mistroende kvinnen trekkes nå inn i en verden hun har benektet hele sitt voksne liv og den eneste veien ut av gåten er å knekke den en gang for alle, selv hvor kraftig det strider mot bøkene hennes. Løsningen har dessverre en mengde uforutsigbarheter som gjør det hele vanskeligere. Kanskje den mystiske, gamle hushjelpen Maud Hill (Imelda Staunton) vet noe?

Filmens problemer kommer med rotete manus, litt for tilfeldige tilfeldigheter og en noe påtvungen tvist helt på slutten.

   Uten å røpe for mye føles The Awakening som to separate filmer morfet inn til én, med et stygt utfall som drar deg ut av opplevelsen. Det er kjipt å føle seg lurt av en billig tvist når man har nytt en historie i både første og andre akt. Noen aspekter blir uten mening og andre blir bare tull og nonsens, forgjeves. Når alt kommer til alt vet man ikke helt hvordan man skal reagere på hvordan historien utarter seg, overhode ikke med alle de dumme, ofte store, feilene som oppstår underveis når en ser tilbake på dem.

   Reisen er likevel helt klart av den psykologiske sorten, som på mange måter får den til å føles som Martin Scorseses Shutter Island, dog ikke like fantastisk som Shutter Island. Det som virkelig er kult med The Awakening er at den ofte kan minne om skrekkfilmer fra 70- og 80-tallet - fra den simple tittelen til den klassiske handlingen - og med ekte grim leverer den de aller fleste skrekk-sekvensene over svært inntrykksrike øyeblikk, med visse moderne virkemidler selvfølgelig - ofte i form av småbillige skvettescener, noe jeg ikke alltid er en like stor tilhenger av.

   Til tross for dette, The Awakening er til for å nytes og det finnes en hel del nytelse her ved siden av de svakere aspektene. De psykologiske scenene er godt gjennomført og det er kult hvordan Rebecca Hall blir fanget mer og mer i et fengsel av sin egen tvil, som til slutt grenser til det sinnsyke.

   Rebecca Hall viser en fantastisk ny side av seg selv som skuespiller i The Awakening og lever seg skummelt godt inn i rollen som Florence Cathcart, en karakter hun portretterer rett fra beinmargen. I akkompagnement av den mannlige lederfronten Dominic West redder hun denne filmen fra nederlag og viser oss hva tvil er, for selv hvor mye vi som publikum mistenker har vi lite til ingen anelse om hvilke vei historien vil gå, der det ligger hint til mange forskjellige løsninger på mysteriet. Tvil er med andre ord en sterk faktor i denne filmen. Vi kan tro, men kan vi vite?

Jeg må bare nevne en ting, og ikke fordi jeg er en mannegris, men fordi jeg ikke forsto logikken bak presentasjonen av denne scenen. Rebecca Hall har nemlig den mest tafatte nakenscenen jeg har sett på lenge i The Awakening. I denne scenen tar hun et bad, hele tiden fullstendig tildekket for publikum og tildekket er hun til og med når hun reiser seg opp fra vannet etterpå. Så fornemmer hun at noen spionerer på henne gjennom nøkkelhullet og vi får historiens korteste glimt av et nakent bryst, når kameraet raskt zoomer ned på kroppen hennes, mens hun så og si «poser» mot døra. Ok. Her kommer det. Hvis de brukte så mye tid og krefter på å dekke henne til i nakenscenen, hvorfor la de da til dette bittelille fokuserte glimtet, som om det bare var for å utnytte sjansen i siste liten? Så jeg en halvferdig sensurert versjon av filmen eller står det i Rebecca Halls kontrakt at hun gjerne kaster klærne, men bare i et halvt sekund? Unnskyld meg dere, dette virker bare litt merkelig og når man ser scenen i sin helhet føles det egentlig skikkelig tilgjort og rart - spesielt når vi finner ut at det faktisk er spøkelsesgutten som spionerer på henne! Er avtrykket av døde barn interessert i nakne kvinner som bader? 

   Jeg fant ingen bilder av selve spøkelset på google, men det er like greit for dette er det teiteste, dummeste spøkelset jeg har sett på lenge! Den lille gutten svever rundt med et fordreid uttrykk i ansiktet, men det ser ikke ut som han lager en grimase, han ser mer ut som et brettet stykke papir som flyter rundt til skummel musikk med tv-flimmer og alt. Effekten er slett ikke god og grenser i blant til det latterlige. Det er en spesielt komisk scene der gjenferdet skremmer livet av en av de ansatte og i denne scenen kommer bare fjeset til spøkelse inn fra siden, som om det var Looney Tunes vi så på, i tidenes mest åpenbare dataeffekt. Alle jeg så filmen med lo her, og det kan vel ikke ha vært meningen?

   Når tvisten kommer på slutten blir gjenferdet i tillegg ennå tåpeligere, men dette må dere bare se selv så jeg ikke trenger å legge ut om hvorfor og røpe hvordan filmen ender. Nå har jeg vel ikke skapt noe annet enn dårlig blest for The Awakening så ikke hør på hva jeg sier. Vel, jeg sa jo masse positivt over her. Arg, jeg er så forvirret! Hva syns jeg egentlig om denne filmen? Det er faktisk jævli vanskelig å si!

Hvis du er interessert i en grøssen filmkveld med noen venner så kanskje The Awakening er noe for deg, for den er faktisk veldig skummel og Rebecca Hall og Dominic West gjør begge kule rolleprestasjoner. Imelda Stauntons karakter som hushjelpen Maud Hill blir litt for vag for meg, men hun er mer som en bakgrunnskarakter uansett så hun er ikke så mye å sippe over i lange trekk, jeg bare føler for å pirke på dette punktet av kvelden.

   Prosent-rangeringen blir ikke på sitt høyeste denne gangen. Likevel, jeg er så utrolig splittet når det kommer til om jeg likte The Awakening eller ikke. Jeg må nesten dømme litt kvalitet over nytelse denne mandagskvelden.  

60% 

5 more minutes you guys!

The Expendables 2 Trailer

REGI: Simon West

MED: Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Dolph Lundgren, Chuck Norris, Terry Crews, Randy Couture, Liam Hemsworth, Jean-Claude Van Damme, Bruce Willis og Arnold Schwarzenegger

GENRE: Action

SPILLETID: 103 minutter

Jeg så aldri The Expendables, men for å si det mildt - mildt sagt mildt - ser The Expendables 2 helt fantastisk rå ut! Ikke bare holder gode rollenavn som Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li og Dolph Lundgren seg på lista - vi får i tillegg Jean-Claude Van Damme, Chuck Norris og trolig en god del Arnold Schwarzenegger med på kjøpet! Den eneste som mangler i denne høy-macho pølsefesten er Steven Seagal! Seriøst, hvorfor sa du nei til å være med på dette Steven? Jeg er helt sikker på at de spurte deg. Jaja, håper i det minste Seagal takker ja til å våkne opp fra de døde i Machete Kills! Det hadde vært å foretrekke.

Some people just age more evil than others.

Denne filmen ser ut til å ha det meste en kan forvente seg av et flashback til 80- og 90-talls action-gull. Eksplosjoner, barske mannemenn, kule bad-guys og våpen nok til å fylle opp en hel logo av awesome badass-ness! Etter det jeg har hørt resulterte den første Expendables i en del splittede meninger, men jeg tviler ikke i det hele tatt på at dette kommer til å bli strålende underholdning!

The Expendables 2 premierer i USA den 17. august, men kommer helt sikkert ikke til Norge før mye, mye senere på høsten. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, så la oss håpe den er god som faen! 

Yeah!

THE JEWEL OF THE NILE, 1985

REGI: Lewis Teague

MED: Michael Douglas, Kathleen Turner, Danny DeVito, Spiros Focás, Avner Eisenberg, Hamid Fillali, Holland Taylor og Guy Cuevas

GENRE: Romantisk action-eventyr, komedie

“You're all I thought about for six months. They threw me in a jail filled with rejects from the communicable disease ward. Every wacko, drippy, open-sored low-life was in that joint, all of them wanting to hire on as my proctologist.”

The Jewel of the Nile. Filmen er en direkte oppfølger til den romantiske Indiana Jones-spiren Romancing the Stone fra 1984 og har fått med seg alle tre hovedrolleinntagerne fra forgjengeren, Michael Douglas, Katheleen Turner og Danny DeVito som anti-komisk avbrekk. Robert Zemeckis står ikke for regien denne gangen, men Douglas er fremdeles oppført som produsent, noe han ikke tjente så godt på.

   Denne er slett ikke like bra som Romancing the Stone - en koselig liten storfilm, med sjarm på opptil flere nivåer. The Jewel of the Nile deler ikke disse godene og er i likhet med Rocky IV en oppfølger jeg har inkludert i Cheese’n’Sleaze-spalten fordi den ikke er undervurdert. Rocky IV fordi den har god status og The Jewel of the Nile fordi den er undervurdert av rettmessige årsaker. La oss se hva denne 80-talls-flausen handler om - hvis jeg ikke sovner først…

Et halvt år etter hendelsene i Romancing the Stone har Jack Colton (Michael Douglas) og Joan Wilder (Kathleen Turner) tilbragt en eviglang sommerferie på Coltons yacht, Angelina, utenfor sørkysten av Frankrike. Dessverre har de allerede begynt å gå dritt lei av hverandre i den ensformige hverdagen på havet. Kanskje var det farten, spenningen og eventyret som holdt dem yre? Jack lovet Joan å ta henne med jorden rundt, men det ble visst ikke kjærlighetsfasaden hun hadde planlagt. Uffamei, stakkars jente!

   Joan blir til slutt så rastløs at hun hiver seg med den første og beste styrtrike sheiken, Omar (Spiros Focás), til Midtøsten der hun skal få leve som prinsesse i slottet hans. Hun blir imidlertid bortført på veien og vikles brått inn i jakten på en mystisk juvel, The Jewel of the Nile. Jack hører nyhetene og bestemmer seg for å redde Joan, med kompani av den lurvete, kortvokste sinnataggen Ralph (spilt av Danny DeVito og kreditert som Ralph The Comical Swindler… arg).

   Ferden går til en fiksjonell ørken der Jack redder Joan og krangler seg gjennom en bunke eventyr og romantiske tilfeldigheter med henne. Heltene våre finner dessuten ut av juvelen slett ikke er en edelsten slik de trodde. The Jewel of the Nile er en åndelig leder for en afrikansk stamme, spilt av den obskure festival-magikeren Avner Eisenberg!

   Forresten, Omar viser seg å være en skikkelig luring. Det var vel ingen som så den komme?

Just keep smiling. Maybe they'll think we're with National Geographic.

Uff, denne filmen er utrolig kjedelig! Så dere teksten over? Jeg husket nesten ingenting av dette, jeg måtte lese alt på wikipedia.

   The Jewel of the Nile har selvfølgelig chessy verdi over seg, hvis ikke hadde jeg ikke inkludert den, men slett ikke nok til å redde seg selv som god underholdning, nei, nei, nei og atter nei - overhode ikke! Den eneste grunnen til at jeg inkluderer den i biblioteket i første omgang er fordi det er lenge siden jeg har anmeldt noe cheesy fra 80-tallet jeg ikke digger.

   Til tross for den ellevilt stilige posteren og faktumet at den ikke heter Romancing the Stone Again (eller noe i den duren), men heller har en smakfull og eventyr-lysten ny tittel, lever ikke denne filmen opp til noe av det jeg håpet på. Jeg håpet selvfølgelig dette var en bortgjemt «juvel» som ikke overlevde tidens tann i kommersielt lys. I stedet fikk jeg bevitne resultatet som velfortjent satte spikeren i kista for Joan Wilder-filmserien, akkompagnert av The Willesden Dodgers og den grusomme rappe-trioen Whodini. Noen ting er glemt av god grunn og jeg må igjen innrømme, jeg husker ikke mye. Ikke gidder jeg å se filmen på nytt igjen heller.  

   Den belager seg på forgjengeren Romancing the Stone i både struktur og historie og føles bare som en blek kopi med dårligere humor, et kjedeligere klimaks og meningsløst, klissete romanse-drama der action hadde betalt mye, mye bedre for seg. Noen scener, som for eksempel når Jack Colton slåss mot en innfødt afrikaner om Joan Wilders hånd i giftemål, fungerer som god underholdning - dog, dette er ingen grunn til å sette på filmen. Jeg finner ingen grunn til å anbefale The Jewel of the Nile i det hele tatt! Beklager.

   Det kjipeste faktumet med denne typen drittfilm, er at det egentlig ikke er så mye å klage på eller hisse seg opp over, bare kjedsomhet på kjedsomhet i flere høyder enn en kransekake i et bryllup. Nilens juvel er en ensformig messe av et voldtatt manus uten noen verdens ting å tilføye historien. Det er ingenting her verdt å lage noe nummer ut av eller gjøre narr av. Bare bortkastet tid og døsen stemning i 107 minutter, med litt Billy Ocean helt til slutt for å gi oss en smule nytelse under rulleteksten. Rulleteksten uten lyd er nytelse alene.

Resuce me? I was doing fine without you!

The Jewel of the Nile er sterkest når det kommer til scene-paret Michael Douglas og Katheleen Turner. De to skuespillerne har så god kjemi sammen at de redder det som kan reddes av denne dølle gjenfortellingen og man føler virkelig for disse to karakterene og følelsene deres for hverandre. Colton er en drittsekk av natur og Wilder en bortskjemt, prippen forfatter, men de passer så utrolig godt sammen at man bare må heie på dem. Dette er filmens store pluss og bare på grunn av dette ser jeg smått hyggelig tilbake på The Jewel of the Nile. Som sagt kommer jeg nok aldri til å se den igjen om jeg ikke tilfeldigvis finner den på tv en kveld det ikke er noe annet som går. Douglas og Turner er i det minste gode, så det er vel noe jeg kan komplimentere.

   Tufsen som virkelig trekker kvaliteten ned til den offentlige toalett-sonen er Danny DeVito. Han var ikke spesielt morsom i Romancing the Stone og gjett hva! - han er ikke morsom her heller. Hvorfor stoler Douglas på den kriminelle, plagsomme tullingen i første omgang? Ralph er bare et irriterende lite skadedyr man har lyst til å spraye ned med rottegift og se livløs på kjellergulvet! Ok, jeg overdriver vel kanskje litt nå. Danny DeVito kan være god som gull han, bare ikke her i The Jewel of the Nile hvor han er brun som et bremsespor i stedet.  

4 ROMANTISKE ACTION-KOMEDIER FRA TILFELDIGE TI-ÅR:

1951 - THE AFRICAN QUEEN, av John Huston

1959 - NORTH BY NORTHWEST, av Alfred Hitchcock

1984 - ROMANCING THE STONE, av Robert Zemeckis (Ja, jeg inkluderer den på lista!)

1994 - TRUE ROMANCE, av Tony Scott

Hvorfor se denne filmen i det hele tatt? Ikke vet jeg. Jeg kjenner én person som liker den, så den er vel fin for noen, bare ikke for meg. 

   Dette må være den mest tafatte og unødvendige anmeldelsen jeg noensinne har skrevet, så det må jeg bare beklage. Kanskje den blir morsom å lese gjennom i ettertid, i alle fall morsommere enn å se The Jewel of the Nile. Jeg skal holde meg kortfattet, for det er ikke stort mer å si.

   Mitt råd, sett på noe annet! Gode romantiske action-komedier, det er et par på lista her oppe. Ha det litt gøy dere! Jeg kommer muligens til å bli uten internett et par uker, så det spøker nok en gang for lite pågang, ingen unnskyldning, bare sannheten. Kanskje jeg gjør klar noen anmeldelser for å fylle ut august fremover, så blir det spennende å se hvor livlig det kan bli. Forhåpentligvis mer livlig enn dette skriveriet.

   Den laveste rangeringen i denne spalten noensinne, 2 og en halv juvel. Det er en grunn til at The Jewel of the Nile høres ut som The Jewel of Denial når man sier det fort.

2 OG EN HALV JUVEL

Hvis du ser nøye etter kan du se haka til Michael Douglas!