BATMAN RETURNS, 1992

REGI: Tim Burton
MED: Michael Keaton, Michelle Pfeiffer, Danny DeVito, Christopher Walken og Michael Gough
GENRE: Action, fantasy







“You gotta admit I played this stinkin' city like a harp from hell.”





Om du synes Tim Burtons Batman fra 1989 er et mørkt eventyr, er den ingenting i forhold til Batman Returns – for denne filmen er faktisk mørkere enn Seven! Ja, tenk på det i noen sekunder.
   Denne oppfølgeren fra 1992 er en allment glemt perle og fortjener helt klart mye mer enn den dystre oppmerksomheten som har omringet den i alle disse årene. Batman Returns kroniske dysterhet tvang dessverre Warner Bros til å kaste Tim Burton av lasset, slik at Joel Schumacher kunne overta og gjøre Batman-serien mer familievennlig. 
   Vi vet alle hvordan det gikk…



Filmen åpner med et bekmørkt flashback, til et gammelt grått hus i Gotham City 33 år før filmens respektive handling. Her får vi se den fengselsaktige sprinkelsengen til en veldig annerledes liten gutt, så annerledes at foreldrene kastet han på elven som Moses i en kurv og håper på det beste. Gutten vokser opp til å bli den beryktede Pingvinen (spilt av Danny DeVito).
   Etter å ha turnert med et reisende sirkus i flere år lever Pingvinen nå under en gammel forlatt dyrehage, sammen med sine sammensvorne kriminelle sirkusakrobater og en flokk morosamme pingviner. Sammen kidnapper de den korrupte mangemilliardæren Max Schreck (Christopher Walken) og presser ham med avslørende materialistiske beviser. Det Pingvinen vil kjøpe seg i gjengjeld er å få muligheten til å komme urørt opp til overflaten, der han allerede har bygget seg et vondt rykte, og finne ut mer om sine foreldre.
   Max Schreck, som den sleipe fisken han er, finner ut at han kan utnytte denne merkelige skapningens potensiale. Ikke bare hjelper han Pingvinen med å finne ut hvem som forlot ham i krybben, han setter opp et heltescenario og vil ha vanskapningen uten sosiale antenner som borgemester av Gotham City! Folket elsker ham, og som den merksnodige, med øyensynlig godsinnede skikkelsen han er, høster han popularitet under valget. I et mørkt rom i byens utkant sitter Bruce Wayne (Michael Keaton) med bange anelser. Batman lukter stanken på lang vei.
   I mellomtiden begynner også en annen karakter å bevege seg ut av skyggende. Selina Kyle (Michelle Pfeiffer) er Max Schrecks sekretær og etter å ha snoket i de snuskete papirene hans kaster sjefen henne bokstavelig talt ut av vinduet! Et hardt fall senere samles alle kattene i nabolaget rundt henne og en etter en gir de henne 9 nye liv. Catwomen er født.

Batman Returns har en viktig ting til felles med Batman. Helten har like mye tid på skjermen som sine fiender! Dette er et svært godt filmtriks som fungerer like bra her som i forgjengeren, og effekten er: publikum kjenner ikke superhelten noe bedre enn de kjenner superskurken. Denne lille detaljen setter et helt annet perspektiv på historien og gjør i tillegg Batman selv til en svært mystisk karakter som ingen egentlig vet så mye om.
   Michael Keaton spiller rollen sin perfekt og er sannsynligvis den beste Batman noensinne portrettert på sølvskjermen. Han er stilfull, intelligent og godhjertet samtidig som han er så anonym som overhodet mulig. Man lærer mer om helten i forgjengeren Batman, men selv om han kanskje var en bedre utviklet rollefigur i 1989, er han like interessant her - spesiellt for de som har sett film nummer 1.
   Både Catwoman og Pingvinen er utmerkede for rollene sine. Catwoman slående snasen og Pingvinen mistenkelig og ekkel. Med sine fantastiske make-up-effekter og kostymer må man rett og slett elske begge to, og som så godt utviklede karakterer som de er, kan det til tider være vanskelig å ikke heie på fienden.

3 GODE FILMER MED MICHAEL KEATON:


Tim Burton’s Beetlejuice, 1988
Ron Howard’s The Paper, 1994
Quentin Tarantino’s Jackie Brown, 1997






Det som ikke fungerer er dessverre det sorte teppe som ligger som en kappe rundt halsen på filmens stemning. Jeg nevnte tidligere at jeg finner denne filmen mørkere enn Seven, og det er mest fordi Batman Returns er langt tyngre nordlandsvinter å sitte gjennom.
   Det er akkurat som om et svart hull trekker deg inn i seg og demper alle gleder du måtte ha i livet. Så går det over igjen, og så går det litt opp og ned. Dette er en merkelig ting å si om en film, men det er også den beste måten å si det på. Tim Burtons Gotham er som en svart komedie, med mindre vekt på det komiske enn man hadde håper på.



Likevel, Batman Returns har alt en forventer av en Tim Burton film. Smålig rare, men kule, karakterer, en uforglemmelig stil og ikke minst et helt kongebra soundtrack av Danny Elfman.
   Jeg liker den aller best av de gamle Batman-filmene og karakteren havner på 5 blank!






Karakter: 5

Chicks dig the car!