THE THING, 2011

REGI: Matthijs van Heijningen Jr.

MED: Mary Elizabeth Winstead, Joel Edgerton, Ulrich Thomsen, Adewale Akinnuoye-Agbaje og Trond Espen Seim

GENRE: Horror, science fiction

Da jeg hørte om denne filmen gikk jeg gjennom 5 stadier. Sjokk, tvil, bitterhet, sorg og sinne. Ikke bare er John Carpenter’s The Thing fra 1982 en av de desidert mest perfekte skrekkfilmene noensinne, den er også en av mine ultimate favorittfilmer, helt oppe på topp 5 lista.

   Frustrasjonen som tok meg lot til å være noe ingen kunne forstå seg på og at dette kunne være en så personlig sak for meg ga nok ikke mening - men det var det uten tvil. Nå er jeg etterlatt med en helt annen følelse enn jeg hadde regnet med den ville gi meg. For jeg har endelig sett den, selv om jeg ikke ville. The Thing (2011).

   På et punkt følte jeg rett og slett at jeg ikke kunne fornekte det lenger, nå som den tross alt var blitt sluppet på dvd. Men jeg kjøpte den ikke, å nei! Jeg så den på nettet, for denne filmen er ikke noe jeg har lyst til å eie og ha stående i hylla mi.

   

Jeg ble sittende igjen med en tomhet etter å ha sett denne nye The Thing. Den var dårlig regissert, hadde vasne karakterer og effektene var helt grusomme. Den rake motsetningen til The Thing (1982). Det var tydelig at Matthijs van Heijningen Jr. hadde sett John Carpenter’s The Thing. Det var også tydelig at han likte den. Det som dessverre var tydeligst av alt, var at Heijningen ikke hadde noen forståelse om hvorfor den virket så godt som den gjorde.

   På tross alle disse ulempene fikk jeg meg ikke til å vise hat, det hatet jeg hadde bygget opp så lenge. Kanskje jeg brukte opp alt på forhånd. Det eneste jeg følte var en tristhet og at jeg skulle ønske jeg bare kunne glemme det jeg nettopp hadde sett, men dessverre er ikke denne drittladde CG-haugen av en film noe jeg kommer til å glemme så lett. Den har spilt en alt for stor rolle, uinvitert, i et univers jeg elsker.

   Jeg var ikke til stedet som sint tilskuer da The Phantom Menace ble sluppet på kino, men nå vet jeg akkurat hvordan de hundre tusen håpefulle må ha følt seg.

For å legge av meg dativen og fortelle litt om filmen, er den er prequel til John Carpenter’s The Thing og tar for seg alienfundet og terroren på den norske basen man ser ruinene av i originalen.

   Etter å ha funnet et forlist romskip under isen av Antarktis og en fremmed skapning i isen like ved, kontakter den dansktalende vitenskapsmannen Dr. Sander Halvorson (Ulrich Thomsen) den amerikanske paleontologen Kate Lloyd (Mary Elizabeth Winstead) for å få gravet ut vesenet. Hvorfor han velger å søke hjelp hos amerikanerne med dette helt unike funnet, i stedet for å holde konferanser med sitt eget land kan du ikke spørre meg om, for jeg har ikke noe logisk svar. Disse dumme skandinavene. De vil da vel ikke beholde noen vitenskapelig historisk ære for seg selv. Pøh!

  Kate tar derfor med seg et lite forskningsteam og blir med til ingenmannsland for å meisle ut romvesenet av isen, noe som vil ta en halv dag med riktig utstyr. Når skapningen omsider er inne i den norske leieren blir det fyrt opp til fest, og nordmennene spiller stereotypisk samemusikk til øl og tyrkershots. Dessverre er husrommet like varmt som hjerterommet og tingen bryter ut av den smeltende isblokken som en rakett mot taket, mens tentakler og tenner farer veggimellom. Alt som er igjen er et perfekt rektangulært hull og en heseblesende fare som snart skal ødelegge alt som en gang var trivelig (no pun intended).

Vel, det var ikke så vanskelig. Jeg klarte å utelukke så mye usaklighet som mulig mens jeg beskrev plottet.

   Er det noe i denne filmen som funker? Vel, til en viss grad, men bare for oss som kan norsk. For ettersom halve rollebesettingen spilles av vassekte dialektsrike nordmenn, er det moro for oss å være de eneste som skjønner hva de sier (vel, det kommer an på dialekten), og ikke minst å se noen kjente norske fjes i en amerikansk film. Dette kan selvfølgelig aldri ved sine fulle fem trekke opp kvaliteten på filmen. Kanskje hvis du er full og høy samtidig.

   Selv når man ikke sammenligner den med John Carpenter’s The Thing faller filmen motbydelig flatt, og de eneste den måtte appellere til er stemningsløse tenåringer som får et godt kick ut av en hver billig skvettescene. Jeg har spilt PlayStation1-spill mer skremmende enn dette kvalitetsløse skvipet.

Dessverre lever vi i en verden der det er langt billigere å ikke prøve like hardt.

   Som den ærlige og redelige surpompen jeg er, innrømmer jeg lett at mange av filmene jeg liker ikke eier intelligente rammer. Jeg nyter en mengde filmer som spiller på billige poenger og dårlige historier og jeg liker dem fordi de prøver så godt de kan med det de har. Når det kommer til John Carpenter’s The Thing derimot, er den en av de smarteste og tett skrevede filmene som noensinne har slått lerretet. For science fiction fans har den ingenting som bommer på målskiva. Jeg kan med ærlige ord si at den er god, ikke bare fordi jeg liker den, men fordi den virkelig er det!

   Carpenter hadde aldri et stort budsjett og lekte med lyset for å skjule effekter som ville sett falske ut hvis det skulle bli vist i full klarhet. Med milde røykskyer og mørke rom beviste han en gang for alle at det skumleste du kan tenke deg i en skrekkfilm er det du ikke ser, det hjernen din materialiserer seg frem til helt av seg selv. Han spilte også en hel del på den klaustrofobiske ensomheten og isolasjonen i den iskalde ødemarka. Filmen ble til og med innspilt i Nord-Canada og det synes virkelig hvor kaldt det faktisk er på settet. The Thing (2011) er spilt inn foran en grønn skjerm og mangler umiskjennelig virkelighetsfaktorene som drar deg inn i historien.

Hah!

 

Med det lille pengetilskuddet og den fantasien han hadde, klarte spesialeffektmesteren Rob Bottin å skape det som skal sies å være de mest plettfrie praktiske spesialeffektene noensinne servert på film i John Carpenter’s The Thing.

   Dataeffektene i den nye versjonen ser ut som de er fra 90-tallet og driter en lang marsj i alt som heter troverdighet til historien den skal representere. Det som før faktisk ga mening med monsterets imitasjonsnatur er her totalt klusset til av tilfeldige tentakler og ekle spedalske trynevrengende situasjoner som skjer på måfå. Dessuten, dette er ikke en prequel. Det er en remake, som selskapet valgte å endre på i siste liten. Var det for ikke å gjøre noen sure? Mission failed!

Mary Elizabeth Winstead, gå og ta deg en bolle...

   Og hvorfor i svarte hælvete heter den det samme som den originale hvis den ikke er en remake? Hvor forvirrende ville det ikke ha vært om jeg skulle lage en prequel til Super 8 og bare kalle den for Super 8? Produsenten har utalt seg om saken og sa noe som lignet på:  

Vel, vi prøvde ut noen forskjellige undertitler til filmen, men ingen fungerte, så vi bestemte oss for å bare kalle den The Thing.

Hva!? Dere prøvde tydeligvis ikke så jævla hardt! Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg sakt at dette er toppen av latskap. Saken er nok heller den at universal studios gjerne ville lure verden til å tro det var en remake, ettersom det faktisk er folk der ute som syns remakesplotation er kult.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Kanskje jeg har sakt mitt og burde komme meg videre. For å si noen siste ord, ikke se den. Jeg unner ingen å måtte sitte gjennom denne udugelige dollarfesten som formelig driter over alt den skal polere og gjenspeile seg i.

   Denne filmen klamrer seg til Carpenter på en så patetisk måte at jeg nesten syns synd på den, så noen bør for guds skyld sette en kule i hodet på denne filmen og gjøre slutt på elendighetene en gang for alle.

   Hvis jeg skulle dømme The Thing prequelen på egne bein ville ikke terningen ha nådd lenger enn til 2, men dette er ikke en film som ville ha eksistert på egne bein. Ta dere heller en tur innom platekompaniet og kjøp 1982-filmen, så får dere et produkt som er verdt pengene.