CHRISTINE, 1983

REGI: John Carpenter

MED: Keith Gordon, John Stockwell, Alexandra Paul, Robert Prosky, Harry Dean Stanton og Kelly Preston

GENRE: Horror, drama

“My asshole brother bought her back in September '57. That's when you got your new model year, in September. Brand-new, she was. She had the smell of a brand-new car. That's just about the finest smell in the world, 'cept maybe for pussy.”

Rekk opp hånda hvis du ikke har lyst til å se en film om en levende bil som kjører rundt og dreper 80-talls high school-bullies! Ingen hender? Tenkte meg det. Om du rakk opp hånda er det likevel forståelig. For noen kan dette plottet virke litt tøysete og rart, men er vi ikke her for å more oss?

   Det er vi jo, og John Carpenter’s Christine er en fest som holder pulsen gjennom store deler av natta. Basert på en novelle av Stephen King, er det ingen tvil om at dette er en av de bedre filmatiseringene av skrekk-kongens mange verker. Gass!

Året er 1978. Den håpløse tenåringsnerden Arnold "Arnie" Cunningham (Keith Gordon) er upopulær hos jentene og blir stadig bøllet rundt av de andre guttene, samtidig som heftig undertrykkelse pågår hjemme hos den strenge kristne familien. Den eneste vennen han har er Dennis Guilder (John Stockwell) og Dennis vanker med de kule gutta i tillegg, så han vet ikke helt hvilke side han skal backe opp mest noen ganger. Dere kjenner regla. Samtidig behandler han Arnie som en idiot, så Dennis er ikke sen med å hange ham ut når Arnie ser noe han er sikker på skal forandre livet hans.

   En gammel rusten bil står parkert i en overgrodd vissen bondehage og den er til salgs. Den tilsynelatende ubetydelige bilen viser seg å være en pensjonert 1958 Plymouth Fury! Arnie har ikke noe valg, han blir uten å nøle et sekund, pent nødt til kjøpe den gamle haugen, for under rusten ligger det en bil som er hans og bare hans. Dennis prøver å få ham fra å betale en formue for vraket, men til ingen nytte. Salget er gjort, skaden er skjedd. Einstøingen som selger bilen er en mystisk gammel mann av få ord og forteller at den forrige eieren, hans bror, dessverre gikk bort under mystiske omstendigheter. Bilens navn er Christine og broren kjørte Christine landet rundt på sine glansdager.

   Hjemme får Arnie kjeft og blir nektet å ha bilen i foreldrenes oppkjørsel, så han leier en garasjeplass på et lokalt verksted, der han akter å restaurere den. Her finner nerden ut at han er begavet når det kommer til å mekke og ikke bare fikser han opp Christine i perfekt stand, han får til og med jobbe på verkstedet noen timer i uka. Så fiksert blir han av denne bilen at personligheten hans sakte forandrer seg. Han får seg kjæreste og blir stadig mer arrogant og frekkere i kjeften foran bestevennen og foreldrene.

   Men hva er det med denne bilen som trollbinder Arnie Cunningham? Dessuten virker det som om bilen er besatt av et eller annet som ikke kan forklares, noe av en annen verden?

Jeg er glad i Steven King og jeg ELSKER John Carpenter! Så det er ikke noe sjokk at jeg liker denne filmen. Likevel klarer jeg alltid å se ting fra et visst perspektiv og rettferdiggjør hva jeg mener trekker ned en film og hva som trekker den opp. Her må jeg innrømme at dømmekraften min blir vanskelig å utfolde ordentlig. Det er mye som ødelegger og det er mye kult også, men i helheten er den en potensiell klassiker som dessverre vil bli glemt blant alle de andre store Steven King-filmene.

   Det jeg satt igjen med var en svært blandet følelse, så som den nerden jeg er hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte se den en gang til. Så skjedde det noe som aldri har skjedd før. Jeg fikk ikke noe klarhet i sinnet i det hele tatt! Filmen var like vag for meg som den var første gangen. Utrolig. Vel, men da får jeg bare legge ut svært spredte følelser.

She's like a bat out of hell!

Fordeler:

Filmen har en rekke scener som spiller på stil og disse eier hvert eneste sekund av klokketiden. Hver gang Christine skremmer deg med frontlyktene er virkningen effektiv, hver gang. Det er ikke mange regissører som er flinke på å resirkulere ideer igjen og igjen, men Carpenter klarer det utrolige og med en badass, nydelig Plymouth Fury er det umulig ikke å bli sjarmert.

   For å legge inn litt sideinformasjon ble 1958-modellen av Plymouth Fury produsert i kun 5.303 eksemplarer, noe som gjør den sjelden og selvfølgelig svært dyr. Derfor kjøpte Carpenter bare én 1958 Fury og en hel haug brukte eksemplarer av Plymouth Belvedere og Plymouth Savoy, som han forkledde som Furyen for å gjennomføre alle stuntene billigst mulig. Carpenter vraket faktisk hele 21 Plymouth Belvederer under filmatiseringen av Christine! Jeg elsker gamle biler også, så jeg håper de kjørte på sine siste sylindere i førsteomgang! Uansett, dette resulterer i noe dataeffekter aldri kan kopiere, autentiske vraksekvenser, og det er alltid råkult å se på!

   Andre positive ting som kan sies er at historien føles troverdig, i de fleste tilfeller. Det å få denne historien til å virke troverdig er vel strengt tatt en bragd i seg selv!

Ulemper:

Who am I? I don't know. I'm Arnie.

Skuespillerne blir utviklet i svært rotete retninger. Denne historien skal handle om Arnie Cunningham og det gjør den, men personligheten hans mister fokus halvveis ut i filmen. Dette er jo temmelig frustrerende. Kanskje er det på grunn av Kings bok (som jeg ikke har lest) eller kanskje manus-forfatter Bill Phillips betalte noen andre for å fullføre skriptet på midten, mens han tok seg en tjall. Ikke vet jeg, men dette roter til hele komplottet og Simensen liker ikke fruktsalat!

   Plutselig er Arnie en gutt vi ikke vet en dritt om og den, faktisk utrolig likanes, Dennis blir nå i hovedfokus. Det irriterer meg når en film ikke klarer å holde en ren retningslinje og jeg er helt sikker på at jeg ikke er den eneste, for når noe som begynner som et tema plutselig blir så anonymt som i dette tilfellet er det vanskelig å forstå hvor vi egentlig skal med dette virvaret.

   En annen ting jeg må hamre på er hvor mye mer de kunne gjort ut av denne filmen. Christine er en svært vag morder og hun kunne ha vært så mye bedre - de kunne gjort så mye mer med henne! Den første løsningen som falt meg inn var at filmen ble sluppet med 13-årsgrense, så jeg sjekket, og neida! Den ble sluppet på kino med R-rating! 

   Carpenter må ha vært en umotivert mann da han lagde Christine, for her er det lite voldsentusiasme og fantasien henger så løst at den står i fare av å bli tatt av et vindkast!

3 FILMER OM LIVSFARLIGE BESATTE FARTØYER:

1974 – Jerry London’s KILLDOZER!, med, Clint Walker og James Wainwright

1977 – Elliot Silverstein’s THE CAR, med, James Brolin og Kathleen Lloyd

1980 – George Bowers’ THE HEARSE, med Trish Van Devere og Joseph Cotten

Bare for å være litt snill mot slutten, jeg liker denne filmen. Problemet er vel heller at jeg liker den mest for det jeg skulle ønske den var, den samme grunnen som jeg liker Judd Apatows siste komedie Funny People for det jeg skulle ønske den var.

   John Carpenter’s Christine er verdt å sjekke ut, for den har utvilsomt sine øyeblikk, om ikke perfekte, alltid like fulle av potensiale. En re-make ville ha vært latterlig med dagens finansregissering, men det skulle ikke forundre meg om de prøvde. Kanskje hadde det vært positivt om de gjorde et forsøk, for selv om jeg allerede nå kan gjette det kvalitetsmessige utfallet, vil den sannsynligvis trekke folk mot 1983-versjonen! Forresten er det dét jeg også prøver å utrette her. Gå og se den!

Jeg hørte rykter om at Carpenter har lyst til å lage en Western. Dette virker temmelig intressant. Jeg jekker en kald en og håper filmen inkluderer Kurt Russell som en gammel full cowboy! Christine fortjener dessuten en poengsum bestående av 4 Plymouth-logoer, så vidt ikke en halv logo til.

4 PLYMOUTH-LOGOER

It's alive! IT'S ALIVE!