WILLOW, 1988

REGI: Ron Howard

MED: Warwick Davis, Val Kilmer, Joanne Whalley, Jean Marsh og Billy Barty

GENRE: Fantasy

Dette er faktisk min aller første filmanmeldelse, først publisert 3. desember 2010 på min tidligere temablogg. Jeg velger å lansere den på nytt, ikke fordi jeg er tom for ideer, men fordi jeg ikke var helt fornøyd med mitt første utkast. Desuten passer den jo midt i blinken under denne kategorien. Dette blir den samme teksten som før, men litt rundere i kantene (samt med mindre usaklighet) og med denne splitter nye innledningen såklart!

   Jeg må innrømme at jeg liker filmen hakket bedre den dag i dag enn for et par år siden, men Willow er likevel ingen favoritt. Simensen respekterer den uansett, så han nyter den gjerne for det den er. 

PS: Jeg anmelder hele filmen, også slutten!

Min første filmanmeldelse tar tilfeldigvis for seg en film jeg ikke har noe personlig forhold til, overhode. Likevel føler jeg for å gjøre det, ettersom 80-tallsfilmer liksom er min greie.

Hvor skal jeg starte? Denne merkelige storsatsingen fra 1988 kan sees fra flere vinkler, helt avhengig av tid og omstendigheter. Det er ikke så ofte det frister å sette på en pinlig fantasiflikk, en slik en som får deg til å le når det er meningen at du skal gråte. Noen ganger kan det være bånd i bøtta, men, hvis stemningen er rett kan det være tilfredsstillende å slenge inn en film som Willow.

   Bare gi katta i CGI og moderne virkemiddeler, kaste seg på sofaen uten en bekymring i verden og nyte en halvhjertet historie om en helhjertet helt.

Alt Willow Ufgood (Warwick Davis) ønsker er å være en trollmann. Dessverre er han bare en alminnelig Nelwyn, en kortvokst hobbit-lignende skapning, livnært av kyr og landbruk. Hva skal vel han kunne utrette? Willow bor med familien sin i en harmonisk nelwynlandsby, ledet av trollmannlæremesteren High Aldwin (Billy Barty), et hjelpeløst lite samfunn som bare så vidt klarer å stå imot et bakholdsangrep fra et dukkeaktig villsvin.

   Det er viktig å nevne at alle landsbyinnbyggerne spilles av kortvokste skuespillere, en fasilitet som aldri ville ha funnet sted i dagens produksjoner, der løsninger er dataanimert og skapt bak billige effekter. Satsingen gjør resultatet mer realistisk og det føles hyggeligere også, selv om Nelwynene er satt i et noe humoristisk lys.

Den sjenerte Willow finner ved et lykketreff et lite spedbarn og jenta viser seg utrolig nok å være den utvalgte. Det er nemlig spådd i århundrer at hun er frelseren som skal ta knekken på den onde heksa Bavmorda! Denne historien svelger alle rått med det samme, uten å finne saken så mye som en smule mystisk, for dette er jo en magisk verden der alt kan skje!

   I en illustrasjon som ligner utrolig på Ringens brorskap, setter Willow og en gruppe ut for å levere pikebarnet til den gode heksa Raziel, som beklageligvis er blitt forhekset om til en pung-rotte (å ja!), det hele servert på en nokså koselig og smålig spennende måte, mens komikken sitter som en løsbart. 

   Willow blir plutselig forlatt av mannskapet sitt som rett og slett ikke gidder å engasjere seg mer og han slår deretter følge med sverdmesteren Madmartigan (spilt av en glimrende Val Kilmer i en av sine første ledende roller, før storhetstiden på 1990-tallet). Sammen utvikler de et slags vennskap basert på hyppige diskusjoner og akebrettflukt.

Your leg. I'd like to break it.

Did I really say those things, last night, in your tent?

5 GODE 90-TALLSFILMER MED VAL KILMER:

1991 - Oliver Stone’s The Doors (Val Kilmer spiller Jim Morrison i dette dokudramaet!)

1993 - George P. Cosmatos og Kurt Russel’s Tombstone

1995 - Michael Mann’s Heat

1997 - Phillip Noyce’s The Saint (Denne husker jeg at jeg likte godt før, men jeg er dessverre blitt eldre, så dette kan muligens være en slem vits!)

1998 - Brenda Chapman, Simon Wells og Steve Hickner’s The Prince of Egypt (her har Kilmer stemmen til både Moses og Gud!)

På en reise spekket av nærkamp, knøttsmå skogmenn på bluescreen og transvestittforkledninger dras vi med inn i den typiske eventyrhistorien, det gode versus det onde.

   Det hele klemmes til slutt sammen i et mesterlig klimaks, troppet av et stort showdown der den gode hæren, armert med våpen og rustninger, stormer den svarte festningen i ekstase, og blir forvandlet til griser? Ja! Det blir de faktisk! Den onde heksa troller om alle sammen, og skaper et nokså patetisk utfall for det potensielt kule slaget.

   Den gode heksa i menneskelig form tryller dem imidlertid tilbake igjen og de tar borgen på senga. Det går bra til sist som alltid, og alle vender lykkelige hjem i en hvit verden av håp.

Willow har sine scener, og noen av dem er svært gode. Likevel er ingenting nok til å redde den fra den bitre undertonen og den klisjédrevne fantasien. Klisje kan fungere helt fint, men her ser det hele rimelig billig og oppgitt ut. Trist, ettersom Willow kunne blitt langt bedre med et mindre rush mot mål og en dyktigere utført redigeringsjobb.

Ron Howard's Willow kan være en allright opplevelse, men er ingen sterk anbefaling fra min side. Koselig, men til tider meningsløs. 3 og en halv krokbøyde tryllestaver!

3/5 KROKBØYDE TRYLLESTAVER

The poster of my dreams!