Kino: DJANGO UNCHAINED

REGI: Quentin Tarantino

MED: Jamie Foxx, Christoph Waltz,Leonardo DiCaprio, Kerry Washington, Samuel L. Jackson, Walton Goggins, James Remar, Don Johnson, James Russo, Robert Carradine, Michael Parks og Bruce Dern

GENRE: Western

Den høyt ettertraktede Django Unchained er endelig kommet til Norge (for et par uker siden faktisk), men med mindre dere har levd under en stein har dere nok fått det med dere.

   Quentin Tarantino er kjent for å lage sjangerfilm på en helt spesiell måte, en måte det ikke er lett å kopiere - selv om mange har prøvd. Der andre regissører gjerne legger inn referanser en sjelden gang, ofte til åpenbar og tydelig effekt, lar Tarantino referansene være underliggende i store deler av filmen. Med andre ord, nesten hele tiden. Dette er måten Tarantino hyller film på, og hvorvidt det er en god ting eller ikke avhenger som regel av hvordan du som filmfan enten elsker eller hater filmene hans. Slik jeg ser det kan saken rundt referering i utgangspunktet sees fra to sider.

1: Referansene tar for mye plass i spilletiden og får produktet til å se presset og uoriginalt ut.

2: Referansene gir filmen en slags aura av følelser og nostalgi, fersk eller gammel.

Nå, i mange tilfeller vil det resultatet alltid bli alternativ nummer 1. Lager du en film med for mye vekt på referanser vil den sannsynligvis miste originalitet. Dette skjer i mange tilfeller, mest notorisk med den typiske Hollywood-remaken. Den utvalgte regissøren vil lage filmen på nytt og hevder det er for å hedre eller oppdatere den for et moderne ungt publikum, noe som i de aller fleste tilfeller er en løgn. Ikke fordi de fleste regissører er drittsekker, men fordi Hollywood-systemet velger å finansiere produkter med kjente merkenavn for å lukke seere til kinosalen. Jeg tør skrike dette så høyt som mulig, for jeg er jo ikke stor nok til å være kontroversiell! Studioet er bare ute etter pengene som følger med navnet, og når de først har navnet så må de nesten ha noen likheter, eller hva? Hvis ikke kan det plutselig bli for åpenbart. Likhetene ender som regel opp med å være den originale filmens mest ikoniske scener, kopiert for å slenge inn en referanse eller tre i siste liten.

   Tarantino gjør dette hele tiden, legger inn referanser, ofte kopiert rett ut av andre filmer - dialog og noen ganger fullstendige situasjoner tatt ut av sin opprinnelige kontekst. Den eneste forskjellen er at Tarantino kopierer fra mer obskure filmer. Dette kunne irritert meg til de grader og det gjør det likevel ikke. Det bør være plagsomt, men Tarantino gjør det så feilfritt, på en måte som flyter så godt, at jeg nesten ikke tenker over det i det hele tatt. Det blir heller nettopp hva jeg sa: følelser av nostalgi (se punkt 2).

   Det må derfor sies at Django Unchained var like god som jeg noensinne kunne forestilt meg, kanskje til og med bedre! Mens Tarantino hyller andre har jeg tenkt å bruke denne anmeldelsen til å hylle Tarantino og det nye mesterverket hans.

Den første gangen jeg så en Tarantino-film var jeg kanskje 12-13 år, og ja, selvfølgelig var det Pulp Fiction. Jeg tror ikke jeg forsto den helt, men det jeg skjønte var at dette var saftige saker! Hvordan kunne så mange kjente mennesker være i samme film på en gang? Dette lurte jeg på. Så har Tarantino alltid hatt sansen for et ensemble. Jeg tror ikke han noensinne kunne laget en liten film. Vel, han prøvde en gang, men det funket ikke like bra, det er jeg dødsens sikker på at jeg kan bevise.

   Det neste store jeg fikk med meg av Quentin Tarantino var Kill Bill-duoen, de første filmene hans som kom ut når jeg var gammel nok til å høre om det. Sett tilbake på det er Pulp Fiction og Kill Bill to filmer som minner veldig om hverandre, selv om Kill Bill baserer seg på opptil flere stilarter. De har imidlertid mange av de samme kvalitetene ved seg.

   Den neste filmen fra rekka var Reservoir Dogs, i alle fall i min rekkefølge. Reservoir Dogs er et røft, blodig krimdrama, likevel nesten uten action. Måten manuset og oppsettet er håndtert på forbløffer meg den dag i dag, og selv om Tarantino har blitt anklaget for tyveri og plagiat når det kommer til Reservoir Dogs skal jeg gi ham pass på denne. So what? Filmen eier!

   Den undervurderte, stjernespekkede, blaxsploitation-befengte skurkesymfonien Jackie Brown skulle vise seg å bli min absolutte favoritt når det kom til Quentin Tarantino. Det er noe med denne filmen som alle de andre filmene hans mangler og det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva. Plottet er fremdeles forvirrende for meg og tempoet går sakte, likevel er det noe som alltid trekker meg tilbake hit. Kanskje det er fordi jeg skulle ønske Tarantino lagde flere filmer som denne. Filmer som ikke bare er glorifisert b-materiale, selv om jeg liker det også. Variasjon gjør aldri vondt.

Gentlemen, you had my curiosity. But now you have my attention.

Litt om handlingen. Etter et hyggelig call-back med den lystige Django-sangen fra originalversjonen møter vi Dr. King Schultz (Christoph Waltz), som etter en lang søken finner og kjøper slaven filmen er oppkalt etter (Jamie Foxx). Dette gjør han imidlertid med visse baktanker. Django kan nemlig føre ham til den notoriske Brittle-gjengen, tre brødre ettersøkt for sine forbrytelser. Schultz er dusørjeger og har faktisk et og annet imot slaveri også, så her slår han to fluer i en smekk. I bytte mot frihet skal Django føre ham til brødrene Brittle. Et løfte eller ikke, hva har Django å tape på dette? Nei, slaven klager selvfølgelig ikke, for han skal få lov til å drepe hvite menn og tydeligvis kunne gå hvor han vil som fri mann når jobben er gjort. Historien finner forresten sted i 1858, 2 år før den store borgerkrigen, så det er mye som foregår bak scenene her!

   Schultz og Django setter så ut på eventyr og slaven er målløs over å bli behandlet som en vanlig mann av den tidligere tyske tannlegen med det hyggelige skjegget. Det kommer etter hvert til Schultz’ oppmerksomhet at Djangos ektefelle Broomhilda (Kerry Washington) ble separert fra ham for en stund tilbake siden, sendt til en helt annen plantasje som kan være lokalisert hvor som helst, og de to går sammen som venner fremfor partnere for å finne og redde henne. Det hele virker ikke så umulig når det kommer frem at Broomhilda snakker tysk. Det er ikke mange slaver som kan tysk, så Schultz og Django må gå etter de få sporene de har.

   Leting og strev, trening og moral senere, finner de tydelige tegn til at Broomhilda kan befinne seg på Candyland, den beryktede plantasjen til slimålen Calvin Candie (Leonardo DiCaprio). Målet er satt, men hvor lenge kan Dr. Schultz og kompanjongen gå med falske hensikter mot den sadistiske, frankofile Candie før de blir tatt fullstendig på senga? Ikke lenge!

Now I realize it is an inconvenience! Still, you take her ass out.

Hva er det ikke å elske med Django Unchained? Det eneste som er vanskelig for meg er å avgjøre om jeg liker Django Unchained bedre enn Inglourious Basterds, en film som kan sammenlignes godt i stil, selv om den har mer dialog og mindre over-the-top action enn etterkommeren. Inglourious Basterds har imidlertid et dødpunkt på midten som alltid har trukket filmen litt ned for meg. Hele taverna-sekvensen er totalt unødvendig og varer i over 20 minutter! Jeg har aldri forstått hvorfor denne scenen ble prioritert fremfor de andre scenene jeg vet er klippet bort fra det ferdige produktet. Var det på grunn av Michael Fassbender? Nei. Gudene vet.

   På stødighet er Django mye bedre, selv om den har en i overkant lang avslutting, noe jeg i ettertid uansett liker godt å tenke tilbake på. Det er snakk om det øyeblikket når en film bare aldri slutter, men det gjør meg faktisk glad i stedet for irritert som i Atter en konge. Med en spilletid på 2 timer og 45 minutter føles ikke dette særlig lenge, selv om det helt klart burde, og tiden flyr bokstavelig talt forbi. Nå som jeg sitter her og tenker ordentlig på det - Django Unchained er virkelig egentlig en film som aldri trengte å slutte!

   Christoph Waltz er tilbake som Tarantinos og Oscar-komiteens nye yndling og dette fortjener han like godt som etter Inglourious Basterds. Likevel er det Leo DiCaprio som stjeler showet for meg. Der Christoph Waltz er mer intelligent og hyggelig i Django Unchained er DiCaprio den ekstreme psykopaten vi aldri før har sett ham som. Det hele er fantastisk å se på. For 10 år siden lo verden av Leonardo DiCaprio. Nå driter vi i buksa hele gjengen.

   Det er virkelig DiCaprio som skulle ha stukket av med Oscar-statuettene etter Django, men da burde han også hatt mer spilletid for å veie det opp. Nei, den er dessverre ikke så lang. Tarantino har alltid hatt sansen for en real pølsefest av et kjendislag og på grunn av dette vil alltid noen av hovedpersonene falle i skyggen (to roller av James Remar og av en eller annen grunn er ingen av dem høydepunktet!). Nettopp dette skjer med DiCaprio i den komplette miksen. Selv om scenene hans gir ekstremt uttrykk for seg, dukker han opp litt for sent i filmen og forsvinner igjen litt for tidlig. Noe har gått galt her, men jeg vet ikke om jeg ville forandret på det, for da hadde vi ikke fått Samuel L. Jackson i sin mørkeste rolle på mange år!

   Sammy spiller rollen som den hjernevaskede husslaven Stephen, som etter år med undertrykkelse, men makt over sin egen folkerase, har blitt akkurat like ond som den hvite mannen selv. Ikke nok med det, hvordan de har fått ham til å se ut i denne filmen! Helt utrolig. Dette er den grimmeste, staeste, mest utspekulerte gamle surpompen jeg har sett på lenge, og det tar bare sekunder å lese karakteren, så snart man ser det dvaske geipen og de kalde øynene hans. Sammy utvikler seg etter hvert til en av antagonistene i filmen og gjør selvfølgelig også en utrolig rolle som burde stå som et testament i årene som kommer.

   Også er det selvfølgelig Jamie Foxx, som eier hovedrollen som Django. Prestasjonen er så direkte og ærlig at det varmer å se på og står sammen med Michael Manns Colletreal som en av mine favorittroller av Foxx til dags dato. Dessverre drukner han fåfengt i havet av andre storartede prestasjoner i filmens andre akt. Hadde det ikke vært for Christoph Waltz og Leonardo DiCaprio og Samuel L. Jackson, ville Django selv vært høydepunktet, for han er absolutt verdt det, men det er ikke alltid så lett å slå disse tre i håndbak. Kanskje om Sylvester Stallone spilte Django og Rick Zumwalt spilte Calvin Candie.

   

Den første akten i Django Unchained er noe av det koseligste jeg har sett noensinne, og her snakker vi om blodig western med slaveelementer. Jeg mener ikke å være ufin, det er bare at stemningen rundt Django Freeman og Dr. King Schultz på hodejakt til godmusikk og hardkokt rettferdighet gleder meg så enormt. Dette er en kombinasjon av den utrolig gode kjemien de to har sammen og det faktumet at Django behandles som en hvit mann av Schultz, enten folk liker det eller ikke. De andre to aktene er gode på sine egne måter, men det er den første jeg likte aller best.

   Når alt kommer til alt er helten likevel Quentin Tarantino. Du klarte det igjen Quentin. Jeg kan bare sette meg ned og vente i spenning på hva du finner på neste gang. En Vietnamkrigsfilm hadde gjort seg. Ja, det kunne jeg tenkt meg å se! Terningkastet er åpenbart 6.

What did you say your name was?

CASINO, 1995

REGI: Martin Scorsese

MED: Robert De Niro, Joe Pesci, Sharon Stone, 

Frank Vincent, Don Rickles, Pasquale Cajano, 

James Woods, John Bloom, L. Q. Jones og Kevin Pollak

GENRE: Krim, drama

SPILLETID: 178 minutter

Martin Scorseses Casino er en undervurdert perle fra midten av 90-tallet og har nok alltid lidd under skyggen av Robert De Niro-mafiafilmer, som The Untouchables og GoodFellas. Ja, at Casino ser ut til å være en slags klone, eller halvbror om du vil, av GoodFellas, utgitt i en såkalt svak Scorsese-periode er nok det beste svaret jeg kan gi for hvorfor filmen aldri oppnådde noen spesiell status.

    Filmene til Martin Scorsese fikk rett og slett ikke like mye oppmerksomhet som de pleide under denne perioden, men det skal sies at utenfor søkelyset utviklet regissøren ideer og teknikker han ikke hadde brukt så mye før. Bare se på filmer som Bringing Out the Dead. Kanskje publikum begynte å bli lei av mafiafilmer med Martin Scorsese og Robert De Niro. Kanskje det er derfor Scorsese aldri brukte De Niro igjen etter dette? Det er forståelig i teorien. I praksis er De Niro god som gull i Casino, og like fet og truene som alltid. Karrieren hans er ikke det den en gang var, men på 90-tallet var De Niro fremdeles mesteren.

This new drug, called Videodrome.

Sam «Ace» Rothstein (Robert De Niro) blir sendt til Las Vegas for å styre Tangiers Casino fra innsiden, for å bedre kunne holde kontroll over mafiaens pengemaskin. Ved å passe grundig på at ingen jukser eller vinner mer enn de fortjener, fordobler Ace kasinoets profitt og setter et eksempel for hele stripa i Las Vegas. Ting er imidlertid ikke helt perfekt bak fasaden.

   Når Rothsteins gamle kompanjong, Nicky Santoro (Joe Pesci), flytter til ørkenbyen setter han i gang sitt eget spill og ender snart opp med å være den ledende mafiabossen i område. Med sin brutale viljestyrke spøker det for at Nicky snart kommer til å måtte stille seg opp mot Rothstein for å senke sine egne goder av kasinoene. I mellomtiden har Ace problemer med kona Ginger (Sharon Stone), som drukner i wiskey og kokain og har affærer på si, selv om hun aller helst vil stikke av med pimpen Lester Diamond (James Woods).  

 

Casino minner stilmessig om The Color of Money, som er en av de mest undervurderte Scorsese-filmene av dem alle. Scorsese klarer nemlig å gjøre det norsk film aldri får til. Korte, ofte rotete scener, med utallige musikkinnslag som akkompagment. Så kan man spørre seg: hvorfor klarer han det så mye bedre enn norsk film?

   Det har å gjøre med størrelsen på historien, eller kanskje heller historiens omfang. De fleste norske filmer, som for eksempel Den Siste Revejakta, har enkle historier og gjerne spilletid på 1 time og 20 minutter. Casino har en, i utgangspunktet like enkel historie, men til gjengjeld stålsolid manus og en spilletid på nesten 3 timer, med god tid til å dra deg med inn i handlingen og stilen. Denne filmen blir faktisk fortalt med fortellerstemme av hovedrolleinntagerne store deler av tiden, spesielt de første 30 minuttene og dette har en fantastisk innvirkning på hvordan publikum får leve seg inn. Når alt kommer til alt er det innholdet og prestasjonen som teller mest og gjør filmen til det den er. Jeg skulle ønske svaret var mer avansert enn som så, men jeg ser ingen annen løsning. Casino trenger ikke å haste med å fortelle historien sin.

Glimrende skuespill, en jazzy feel og ravende underholdene til dramaepos å være, står Casino som en bortgjemt skatt i 90-tallets sentrum. Filmen er basert på en sann historie og denne historien er jeg nå inspirert til å lære mer om! Og ja, Django i morra.

87%

Side Effects Trailer

REGI: Steven Soderbergh 
MED: Jude Law, Rooney Mara, 

Catherine Zeta-Jones, 

Channing Tatum og Vinessa Shaw

Steven Soderbergh lager som regel alltid gode filmer og de siste årene har han virkelig vært i slaget, med minst 2 kritikerfavoritter i året! Det eneste som plager meg, og som ser ut til å ligge i alles underbevissthet selv om ingen snakker om det, er - Channing Tatum?! Hva faen er det Soderbergh ser i Channing Tatum? Også i hver jævla film nå? Ok.

Ikke bare er Tatum en utstillingsdukke minus talent, følelse eller karisma, han har til og med et altfor kjedelig utseende til å bli tatt seriøst som muskuløs mannemann! Jentene liker nok musklene til Tatum, går jeg ut ifra, men Tatum er ingen Stallone eller Lundgren, menn med mer enn bare muskler. Han ser rett og slett ikke ut til å ha noen personlighet. Hvorfor kan du ikke bruke James Spader i stedet?

Uansett, Side Effects ser ut til å være litt i samme gate som 2011-filmen Contagion, som mildt sagt er strålende. Ekkel, mørk, infisert, men menneskelig, med drama som fokus fremfor thriller og grøss. Dessuten, selv om Tatum nok en gang er på rollebesetningen inkluderer lista Jude Law, som jeg liker veldig godt! Om jeg ikke ser denne på kino kommer nok Side Effects til å leies på dvd, eller noe i den duren.

Django Unchained vil bli anmeldt innen måneden er omme. Det har tatt lenger tid en forventet, men er ikke blitt glemt bort.