MACHINE-GUN KELLY, 1958

REGI: Roger Corman

MED: Charles Bronson, Susan Cabot, 

Morey Amsterdam, Jack Lambert og Frank de Kova

GENRE: Gangster-drama

SPILLETID: 80 minutter

1958s Machine Gun Kelly ga Charles Bronsons første hovedrolle, og en temmelig god en også! Corman-produksjonen er i tillegg løst basert på den virkelige gangsteren George «Machine Gun» Kelly!

   Filmen portretterer banditten George Kelly og den kvinnelige partneren hans Flo Becker (Susan Cabot), som stadigvekk prøver å egge ham til opp å leve opp til den røffe gangsterlivsstilen. Klengenavnet Machine Gun har Kelly fått fordi han fortrekker å bruke en Tommygun under bankran.

George Kelly er ikke redd for å drepe noen, men han er redd for å dø. I drømmene sine ser han seg selv i en kiste og tanken på fengsel og hva som kommer til å skje etter livet han kjenner skremmer vannet av ham. De andre kjeltringene i banden gjør ham til latter for dette og Kelly svarer tilbake med vold hver eneste gang han føler seg tråkket på.

   Etter et mislykket ransforsøk bestemmer George og partneren Flo seg for å kidnappe datteren til en styrtrik grunder, for å presse ham for penger. Dessverre er ikke alle i Kellys gjeng like gode å stole på og de begynner å bli litt lei av all den fysiske volden hans også. Hvordan kommer dette til å gå? Se filmen og finn det ut!

   Machine Gun Kelly har ofte blitt sammenlignet med Bonnie & Clyde fra 1967, og jeg kan ikke si annet enn at denne Machine Gun Kelly er langt før sin tid og en avslutningsscene fra å kickstarte en ny æra innen film nesten 10 år før det faktisk skjedde. Dog, selv om filmen ikke ender som Bonnie & Clyde, har den på sitt eget vis en tilfredsstillende avslutning.

Yes, the entire Poker team!

Hvis noen er gira på å se døde skuespillere spille voldelige drittsekker i unge roller anbefaler jeg This Sporting Life med Richard Harris fremfor denne. Er du blod-fan av Charles Bronson, sånn som meg, er likevel ikke Machine-Gun Kelly en gæren måte å kaste bort 80 minutter på! Man får se Charles Bronson drikke heftig, skyte et helt rom med pokerspillere, bitch-slappe damer over rommet og dytte en fyr inn i rekkverket på et tigerbur der han blir klort til døde! Det er mye godt å hente her!

   Dessuten spiller Bronson rollen veldig bra og får inn de dramatiske scenene med sterk innlevelse, mens han samtidig spiller en truende bad-guy som man helst ikke vil få til å reise seg opp fra godstolen. En fyr som ser ut som Brad Garret fra «Alle elsker Raymond» prøver, men han lever ikke lenge nok til å fortelle noen om det!

Jeg antar det eneste som hindrer noen fra å ville se denne filmen er faktumet at den er filmet i svart-hvitt.

   GET OVER IT! Det må da kunne være mulig å nyte noe uten farger?! Alle elsker fargen svart, selv om den ikke egentlig er en farge! Jeg skjønner ikke bæret. Kanskje det er hvitt og grått som har et dårlig rykte. Ikke vet jeg! 

10 år uten CHARLES BRONSON

Har noen lurt på hvem favorittskuespillerne mine er? Sikkert ikke så jeg skal ikke ramse opp hele gjengen her og nå. Charles Dennis Buchinsky er imidlertid en av dem og i dag er det nøyaktig ti år siden han døde, bare et par måneder før sin 82 fødselsdag. Å, ja, dere kjenner ham kanskje best under artistnavnet Charles Bronson.

   Jeg hadde egentlig planlagt et skikkelig opplegg, der jeg skulle anmelde masse Bronson-filmer hele august for å hylle høvdingen, men sånn ble det altså ikke. Jeg har ikke hatt mye motivasjon i det siste og jeg har ikke tenkt til å tvinge ut masse anmeldelser som jeg egentlig ikke er i humør til å skrive. Anmeldelsen jeg rakk å skrive fra Machine-Gun Kelly, en av Bronsons aller første hovedroller, skal i alle fall legges ut! Først, noen få ord.

Hvorfor er jeg så glad i Charles Bronson? Fordi Charles Bronson er dritkul - så klart! Litauisk-amerikaneren er kanskje mest kjent for sin rolle som Harmonica i Sergio Leones Once Upon A Time In the West, men han har selvfølgelig også spilt utallige nevneverdige roller ved siden av denne! I høyden av sin kommersielle karriere tok han en god del risker og spilte både mørke og dype roller i fantastiske filmer som Death Wish og Hard Times. Mot midten av 70-tallet ble Bronson imidlertid en punchline og spilte for det meste i kino-flopper og såkalte b-filmer, noe han ville fortsette med ut 80-tallet. Man skal likevel ikke dra alt håret under en kam, for Bronson spilte i noen fantastiske sleazy politifilmer på 80-tallet, samtlige regissert av J. Lee Thompson. Selv om Bronson ofte la lite sjel i disse filmene hadde han en aura ulik noen andre skuespillere jeg har sett. Bronson har selv sagt at han vendte tilbake til Thompson og lagde disse filmene fordi han visste akkurat hva han kom til å få ut av det. Forutsigbart og komfortabelt.

   Bronson går litt i halvsøvne gjennom 10 to Midnight, men han er fremdeles perfekt for rollen og er akkurat det han trenger å være i den bisarre kultklassikeren om en naken seriemorder. 10 to Midnight er en fantastisk film, selv hvor lite mening den gir, hvor rotete den er satt opp og hvor komisk voldelig og umoralsk tøysete den er. Og det er på grunn av Charles Bronson! Det samme kan sies om Murphy’s Law og Assassination, begge to filmer som ikke hadde stått like godt på egenhånd uten Bronson. Og jeg mener ikke bare dårlige filmer med en kul skuespiller som redder dem, men filmer som passer Bronson ut og inn så godt som overhodet mulig og som slett ikke hadde vært det samme uten ham!

Jeg tror det som snakker mest til meg med Charles Bronson er at han bare var en utrolig kul fyr som ikke lot status eller ytterligere kvalitet styre hvor awesome han var. Han ville bare lage filmer og ha det gøy og være kul. Noen ganger laget han filmer for å betale regningene sine også, men han gjorde det egentlig aldri på en halvrompa, kjedelig måte.

   Og Charles Bronson var en god skuespiller også, ikke misforstå meg! Se Hard Times, helt seriøst - se Hard Times! Se Mr. Majestyk, som kanskje er undertegnedes favorittfilm med Bronson noensinne. Den filmen har alt!

Charles Bronson, du er savnet.

(3 november 1921 - 30 august 2003)

INFERNAL AFFAIRS VS: THE DEPARTED

INFERNAL AFFAIRS, 2002

REGI: Andrew Lau og Alan Mak

MED: Andy Lau, Tony Leung, Anthony Wong, Eric Tsang, Chapman To, Kelly Chen og Sammi Cheng

GENRE: Kriminal-thriller, drama

SPILLETID: 101 minutter

THE DEPARTED, 2006

REGI: Martin Scorsese

MED: Matt Damon, Leonardo DiCaprio, Jack Nicholson, Martin Sheen, Ray Winstone, Mark Wahlberg, Vera Farmiga og Alec Baldwin

GENRE: Kriminal-thriller

SPILLETID: 151 minutter

Den første gangen jeg så Martin Scorseses kritikerroste The Departed kan jeg umulig ha fulgt godt nok med, for jeg likte den ikke noe større. Når jeg plutselig fanget den på tv her om dagen ble jeg derimot helt frelst og digget den betraktelig mye mer! Det var også på dette punktet jeg fant ut at The Departed faktisk er en remake av Hong Kong-produksjonen Infernal Affairs fra 2002. Dette vekket min interesse et kort øyeblikk før jeg glemte det igjen.

   Tilfeldigvis, på en hyggelig 5 for 100-tur på GameStop, fant jeg Infernal Affairs og bestemte meg for å kjøpe den sammen med tre andre godbiter samt den kortlevde tv-serien Luck med Dustin Hoffman. I går kveld så jeg Infernal Affairs og likte også denne veldig, veldig godt! Så godt at jeg har lyst til å grave litt dypere ned i forskjellene og forsøke å finne favoritten blant de to.

Plottet er relativt likt i både Infernal Affairs og The Departed så jeg oppsummerer det kort i en tekst som presentere begge filmene. Jeg kommer ikke til å navngi noen av hovedpersonene, siden har forskjellige navn fra film til film. Tror kanskje det blir mindre rotete om jeg bare beskriver hvem de er i forhold til historien.

   Filmen fokuserer på to muldvarper infiltrert i hver sin ende av samfunnet, der de lever separate dobbeltliv uten å vite om hverandre. Den ene er en muldvarp i den kinesiske mafiaen, utplassert av politiet, og den andre en muldvarp, plassert av den kinesiske mafiaen, i politiets rekker. Begge har levd på denne måten i årevis og er misfornøyde med retningen livene deres tar. Det hele forandrer seg imidlertid den dagen de blir klar over hverandre. Heretter blir det førstemann til å ta den andre for å redde sitt eget skinn, i en mental og intrigefylt nevekamp for å beholde identiteten.

   Det ble fortsatt litt forvirrende, men tenk hvor forvirrende det hadde vært hvis jeg hadde kalt alle karakterene for to navn om gangen og hatt med skuespillerne som spiller dem i parentes ved siden av!

PRESENTASJONER OG REGI:

INFERNAL AFFAIRS: Infernal Affairs har en rekke slående scener og spesielt scenene de to undercover-agentene deler sammen utmerker seg her. Andy Lau er brilliant i rollen som den kinesiske mafiaens innsidemann i politiet og gjør utvilsomt den beste prestasjonen i hele filmen. Han er intens, nådeløs og best av alt, en manipulerende mesterhjerne som lurer seg vei til toppen bare… fordi. Jeg vet ikke hvorfor. Under ingen omstendigheter får man vite at Lau har fått ordre om å være flink gutt å bli forfremmet, og han liker ikke sjefen sin uansett, så hvem gjør han det for? Kanskje for å få ennå bedre kontroll over situasjonen eller bevise for seg selv at han kan. Siden han er der og uansett er et geni kan han likeså godt bli politisjef i mellomtiden. Det kan kanskje føles som om han står på autopilot og ikke vet hvilken annen retning han kan gå. Nei, jeg vet ikke. Denne karakteren uforutsigbar og mystisk. Lau har et ansikt som er umulig å lese. Det eneste man vet for sikkert av å stirre inn i dette pokerfjeset er at denne mannen ikke er som vanlige mennesker. Han tenker dobbelt så raskt og tar dobbelt så mange kalde beslutninger som den mest iskalde James Bond-skurk.

   Tony Leung er også god som mannen uten identitet politiet bruker som spion i mafiaen. Han spiller kanskje litt for åpenbar good guy noen ganger etter min mening, men er likevel svært lett å like, alt fra det naturlige smilet til den troverdige tonen. Når alt kommer til alt vil man at Leung skal lykkes i å få livet sitt tilbake og kanskje bli klar over sin egen datters eksistens også!

   Filmen er regissert eksperimentelt og hardbarket, men lar seg ikke slippe helt på tradisjonelle Hong Kong-klisjeer. Dette er noe av det som trekker filmen ned. I den ene enden har vi et ekstremt mørkt og voldelig politi/mafia-drama, og plutselig ut av ingenting kommer overdrevne sukkersøte scener med et soundtrack som høres ut som True Romance. Misforstå meg ikke, jeg liker True Romance, men tema-musikken i True Romance. Kom igjen! Den musikken passer ikke inn i noe som helst - ikke en gang True Romance! Det er også en sekvens der en av bi-karakterene dør og sountracket spiller noe som minner om Amazing Grace med flashbacks i svart-hvitt til alle karakterens scener. Det kan høres både fint og stilig ut når jeg forteller det, men i virkeligheten er det distraherende og matcher ikke spesielt godt med tonen i resten av filmen.

   Når alt kommer til alt sitter jeg igjen med et fantastisk helhetsbilde av Infernal Affairs. Filmen fikk meg til å tenke og hadde et dyktig komponert manus med noen fantastiske dilemmaer Scorseses versjon mangler. Regien er under Andrew Lau og Alan Mak, som også jobbet sammen på filmens to oppfølgere, samt thriller-dramaet Confession of Pain som også høres svært interessant ut. Disse karrierene må jeg dykke dypere ned i, for Lau og Mak utgjør et glimrende team!

THE DEPARTED: Martin Scorseses The Departed spiller mange av de samme kortene som Infernal Affairs og kopierer flere sekvenser tydeligere enn strengt tatt nødvendig. Likevel er ikke dette noe problem, for filmen er knallbra og har en rekke effektive scener i sin egen endeløse applaus. Her er dessuten strukturen mye bedre og filmen holder seg til den samme tonen hele veien. Scorsese gjør elementer som kan føles forvirrende i originalfilmen mer ryddig og flytende og man blir ikke like ofte sittende igjen å lure på ting.

   Over til skuespillet. Matt Damon er i likhet med Andy Lau filmens høydepunkt i rollen som muldvarpen utplassert i politiets rekker. Matt Damon spiller imidlertid rollen på en litt annen måte enn Lau. Han spiller den som verdens største rasshøl - og han elsker det! Det er like før han ler seg i hjel over hvor smart han er og måten han er satt opp på i scenene sine viser ham alltid fra en posisjon der ting går hans vei til slutt. Den bredbygde iren tar ikke hensyn til noen andre enn seg selv. Jeg er til og med litt i tvil om han i det hele tatt bryr seg om mentoren sin på den kriminelle siden, selv om mentoren i denne filmen oppfostret ham som barn og han kaller ham for pappa. Det virker mer som om Damon bare fortsetter å jobbe for Nicholsons mafiaboss-karakter for å ta muldvarpen så han kan bli forfremmet igjen og bygge opp sitt eget ego litt til.

   Leonardo DiCaprio spiller mindre good guy enn Tony Leung, men overbeviser lite i rollen. Jeg syns Leonardo DiCaprio er veldig flink til det han gjør, ingen tvil om det, men i denne filmen er han ikke mer overbevisende enn han var i Gangs of New York. Det hadde vært mye kulere hvis Ray Winstones karakter var muldvarpen, for den hadde ingen sett komme. Leo er så åpenbart muldvarpen i denne filmen og Jack Nicholson er antagelig bare akkurat litt for hvit i neseborene til ikke å se igjennom ham. Uansett Nicholson er awesome i The Departed. I motsetning til andre gamle Hollywood-klassikere viser Nicholson at han fortsatt har det. Han lager ikke 5 dårlige filmer i året som Robert De Niro, og når han først spiller i en dårlig film er han i det minste bra i den selv.

   Scorseses regi er selvfølgelig alltid et høydepunkt og The Departed er ikke noen unntak. Jeg ser ikke vitsen med å diskutere hva som gjør Scorsese så dyktig, men det er han jo selvfølgelig. Man kommer ikke fra det: Scorsese er The Man og når han gjør noe gjør han det bra. Så enkelt er det. I denne filmen har han fokusert mye på overraskelsesmomentene og det kan til tider få The Departed til å føles litt som en Coen-film. Riktignok er filmen fremdeles fantastisk, som hvem er jeg til å klage? Jeg elsker jo Coen-brødrene også!

MUSIKK:

INFERNAL AFFAIRS: Soundtracket til Infernal Affairs er komponert av Chan Kwong-wing og inneholder varierte nivåer av kvalitet. Entering the Inferno som spilles under åpningssekvensen høres mystisk kjent ut. I alle fall den første delen av den. Dette partiet kommer aldri tilbake på noe annet punkt i filmen, men jeg er sikker på at jeg har hørt det før et sted!

   Resten av soundtracket er ganske opp og ned. En slags blanding mellom bombastisk orkestermusikk, stereotypisk spionmusikk og kinesisk tradisjonell musikk med vakre fløyter og perkusjonsinstrumenter. Jeg skulle ærlig talt ønske Kwon-wing holdt seg til dette i stedet for den veldig generiske action-musikken som troner mye av spilletiden. Alt i alt. Som sagt, veldig ujevnt og skrantent.

THE DEPARTED: Scorsese bruker Howard Shore som originalkomponist og Shore gjør ikke akkurat så mye ut av seg med mindre det er Ringenes Herre han komponerer for, spesielt ikke i en Scorsese-film som ofte toner ned på score-musikken. Her spiller han imidlertid mye av soundtracket med gitarer og det er kult!

   Soundtracket fylles også opp med allerede etablerte låter for å holde på oppmerksomheten. Filmen starter i kjølevannet av 70-tallet, så vi må selvfølgelig høre litt Stones for å komme i godstemning! Skal ikke klage. Senere i filmen spilles det Dropkick Murphys (I'm Shipping Up to Boston spilles to ganger!), Allman Brothers, Beach Boys og Roger Waters versjon av Comfortably Numb fra The Wall-konserten i Berlin 1990. Dere vet, den versjonen som er akkompagnert av Van Morrison og The Band. Hm, Robbie Robertson fra The Band har jo faktisk plukket ut musikk til denne filmen, den selvgode jævelen. Vel, vel, vel. Han plukket imidlertid en av mine favorittlåter av John Lennon.

   Dette soundtracket liker jeg mye bedre enn soundtracket til Infernal Affairs, så The Departed går av med seieren i musikk-kategorien.

UNDERHOLDNINGSVERDI (MED SPOILERS):

Underholdningsmessig er det vanskelig å avgjøre hvilke film som leder konkurransen. Selv om ingen av dem er ekstremt allment publikumsvennlige antar jeg at jeg ville sagt The Departed, når den har bedre struktur og derfor er lettere å svelge. Infernal Affairs er mye bedre på andre måter, som når det kommer til hvordan historien i sin helhet sitter sammen.

   The Departed er en uvanlig underholdende økt med tanke på at den nesten er tre timer lang, men med

nærmere ettertanke trenger den for så vidt ikke egentlig å vare så lenge. Spesielt når plottet ikke går noe sted originalens plott ikke allerede har vært. Infernal Affairs er ikke bare kilden med den originalt utviklede ideen om de parallelle muldvarpene, men også filmen som knytter plottet godt nok sammen til at det virkelig fungerer som en tragisk, dog meningsfull historie.

   Kanskje det er fordi jeg ikke likte DiCaprio så godt i The Departed, men når Tony Leung mister identiteten sin i Infernal Affairs bryr vi oss faktisk om at han skal få den tilbake, noe som gjør det hele så mye, mye tristere i filmens sluttakt når han blir skutt i heisen. Når DiCaprio blir skutt i heisen tenker vi bare. Ah, det kom ut av ingenting. Kjipt for Leo. Når Leung blir skutt føler man faktisk alt håpet briste på skjermen. Denne mannen gikk gjennom et helvete for ingen ting og slemmingen kommer seg unna med det! På dette punktet i The Departed heiet jeg mest på Matt Damon uansett og ville se hvordan han kom til å lure seg ut av fremtidige klemmer. I Infernal Affairs så jeg på Andy Lau som den ultimate badguy akkurat som jeg skulle. Man kan endelig lese ansiktet hans. Det er som om en blanding av triumf og galskap bekjempet den siste delen han noensinne hadde av anger.

   Lau har fortsatt menneskelige øyeblikk i filmen, det må jeg få sagt. Han deler faktisk en veldig tidlig scene med Leung, der Leung som jobber deltid i en hi-fi-butikk selger ham et stereoanlegg til den nye leiligheten sin, og samtidig tipser ham om å kjøpe høyttalerne et annet sted der de er billigere. Ingen av dem kjenner hverandres identitet og de er bare to helt vanlige mennesker som sitter i en sofa sammen og hører på musikk. Jeg elsker denne scenen!   

Det er vanskelig å kåre vinneren i denne konkurransen. Ok. La meg si det slik: The Departed er den beste filmen, og er en fantastisk opplevelse, men Infernal Affairs er filmen jeg liker best og som tar pokalen denne gangen. Har dere ikke sett noen av filmene råder jeg dere til å sjekke ut begge.

   Det er mulig å se Infernal Affairs med engelsk dubb, men er dere som meg vil dere nok helst se den med kantonesisk språk og engelsk tekst. Igjen. Hvis dette er tilfellet kan filmen være vanskelig å følge med på til tider, siden man hele tiden må lese teksten som ofte farer fort forbi. Noen ganger følte jeg kanskje at jeg forsto enkelte ting bare fordi jeg hadde sett den amerikanske versjonen først, så om dette høres ut som noe som også kan være tilfellet med dere, se The Departed først og deretter Infernal Affairs.

We have a rat!