REGI: Peter Jackson
MED: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, James Nesbitt, Ken
Stott, Cate Blanchett, Hugo Weaving, Sylvester McCoy, Ian Holm, Christopher
Lee, Elijah Wood og Andy Serkis
GENRE: Fantasy, eventyr
SPILLETID: 169 minutter
"My dear Frodo, you asked me once if I had told you everything there was
to know about my adventures. Well, I can honestly say I've told you the
truth, I may not have told you all of it..."
I den
falleferdige beskrivelsen av min historie og livstid med film har jeg nevnt
mangt og mye, inspirasjoner og glede. Mine minner og min egen personlige fortid
foran sølvskjermen og dens eventyrlige magi. Jeg elsker film og det har jeg
alltid gjort, det er derfor jeg har denne bloggen. Jeg skriver ikke hva jeg
tror andre har lyst til å høre, jeg skriver det jeg selv har lyst til å skrive om.
Samtidig håper jeg det er flere der ute som finner interesse i det jeg skriver, kanskje til og med kjenner seg igjen.
Bøkene jeg vokste opp med å lese het Harry
Potter og av de store filmene som gikk på kino i 2001 var det Harry Potter jeg
med gåsehud gikk for å se. Jeg likte Harry Potter-filmen, men den føltes
merkelig tom for magi i forhold til det bøkene hadde gitt meg. Jeg hørte om en
annen film som gikk på kino, en som visstnok alle vennene mine hadde sett, men
som jeg ikke hadde noen som helst interesse av. Den het Ringenes Herre og skulle
vist blåse hjernen ut gjennom ørene mine. Jeg brydde meg ikke noe større med det
og holdt meg til meg selv og mine egne interesser, som jeg ofte fremdeles gjør.
Ikke før den andre Ringenes Herre-filmen, To tårn, kom ut på dvd ble jeg igjen
oppmuntret til å være med i fanklubben, ikke av vennene mine denne gangen, men
av faren min. Han viste meg begge de to Ringens Herre-filmene som hadde kommet
ut, Ringens brorskap og To tårn.
Og hva kan jeg si annet enn at Ringenes
Herre var det kuleste jeg hadde sett i hele mitt liv! Ringenes Herre hadde
magien Harry Potter-filmene manglet og i tillegg episke actionscener, så
storslåtte og livaktige at jeg ikke kunne få nok. Jeg var bitt. Dette universet
kunne ikke ha vært større og jeg kunne neppe vært mindre i forhold til alt som omringet
det. Et pop-fenomen like gedigent som Star Wars, og for meg, større enn dét.
Jeg vokste aldri opp med Star Wars, som så mange andre filmfanatikere gjorde og
derfor så jeg heller aldri Star Wars i en ung alder. I stedet har Ringenes
Herre altså blitt min nostalgiske triologi der den siste filmen tilfeldigvis
også er den svakeste.
Da jeg så den tredje og siste Ringenes
Herre-filmen, Atter en konge, på Nes kino i desember 2003 kunne jeg ikke håpet
på en bedre julegave. Endelig den spennende slutten på eventyret jeg hadde hørt
så mye om og dykket så dypt ned i, og endelig Ringenes Herre på kino! Jeg fikk
til og med en ekstra julegave på kjøpet, for gjett hva, jeg var heldig nok til
å sitte på akkurat riktig setet i kinosalen og en ansatt kom bort til meg med
et eksemplar av Ringenes Herre-triologien i pocket-form! Jeg leste først Hobbiten,
deretter Ringenes Herre - selv om jeg ikke kom meg gjennom hele serien uten å
gi opp. Det ble litt mye av det gode, men jeg hadde alltids filmene å se
tilbake på som balanserte fryden på et like høyt nivå som den gangen jeg først
så Ringens brorskap og To tårn med pappa.
Årene har
gått og jeg har på mange måter glemt Ringenes Herre og alt den ga meg. Det er
så mye annet jeg har fått interesse for og disse filmene har sunket litt ned i
hyllene mine. Før sto de helt på toppen som det fremste av alt, men tiden går
og filmene har havnet flere hyller ned i årenes løp.
Når jeg først hørte nyhetene om Hobbiten i
2009 var jeg likevel henrykt over ideen. Jeg hadde nettopp vasket opp i
hjernebarken med et Ringens Herre-maraton på Steiner’n i Røyken, og bare tanken
på ennå en film fra dette universet - og fra den samme regissøren, som åpenbart
visste nøyaktig hva han gjorde - var gledelig å fantasere om mens snøen dalte ned
utenfor internatskolen. Hvorfor var det så lenge til? Jeg kunne nesten ikke
vente.
Det gikk et helt år. Så gikk det to år. Det
gikk faktisk tre hele, lange år og etter hvert som oppstyret rundt filmen
vokste seg større og filmen splittet seg til, først to, så tre deler, bar jeg
mer og mer nag. Hva er det de driver med? Tre deler? Hobbiten er tynn som en
flis i forhold til den bombastiske Ringenes Herre-triologien. Jeg tittet på
bøkene mine i den støvete bokhylla og forsto ingen ting.
På tross av dårlig innstilling ble jeg pent
nødt til å gå for å se den første filmen i Hobbit-triologien, navngitt En
uventet reise. Før jeg gjorde dette var det imidlertid én ting jeg måtte gjøre
for å komme i riktig humør først - noe jeg håpet ikke ville ødelegge de gode
minnene mine. Jeg og kjæresten min måtte ha et realt Ringenes Herre-maraton.
For henne var det den første gangen noensinne og for meg var det første gangen
siden julen 2009. Og vet dere hva? Tro det eller ei, de holdt seg faktisk jævla
bra!
Siden 2009 har jeg selvfølgelig blitt et
kynisk rasshøl og har lagt alt mitt hat på unødvendige, late computer-redigerte
spesialeffekter. Jeg ble derfor svært imponert over hvor mange nydelige
praktiske effekter Ringenes Herre-triologien tar i bruk. Bare det faktumet at
alle orkene var menn med sminke og drakter og masker gledet meg over alle hauger. Kulissene og modellene var majestetiske og bygget til minste detalj i så iherdig og hardt arbeid at man blir sliten bare av å vite at det faktisk skjedde. Samtidig merket
jeg meg at Peter Jackson - spesielt i Ringens brorskap - gjemte skapninger som var
dataanimerte i skyggene, fordi han fremdeles visste hvordan han best mulig
skulle gjøre ting så virkelig som overhodet mulig. Med To tårn og Atter en
konge ble de animerte jukseeffektene sterkere ettersom flere skapninger ble tatt i bruk, men egentlig bare der det var
mest nødvendig og dette satt jeg pris på. Dessuten er ikke effekter alt, og de
episke beretningene av konger og sverd og troll og tusser og drager og borger
og gigantiske kriger tronet med fantastisk musikk, sto fremdeles like sterkt
som før. Ringenes Herre var imidlertid ikke alt fra Tolkiens verden jeg så
denne uken, og nå kommer jeg omsider til delen der jeg må begynne å snakke om
Hobbiten.
Jeg vet ikke
hva jeg skal si. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. Jeg likte denne
filmen. Samtidig hatet jeg den. Jeg syns den var kul og samtidig var den
umåtelig pinlig.
Det er et spørsmål jeg sitter igjen med nå
som det hele er over og ennå har jeg ikke funnet noen som har stilt det samme
spørsmålet. Hvem var denne filmen laget for? Var den laget for voksene eller var
den laget for barn? Jeg forstår ikke. I den ene scenen har vi en dataanimert,
snakkende kanin og mindre enn to minutter etterpå får en gnom en pil tvers
gjennom hodet. Hva faen! Hva faen er dette? Det er helt klart at Peter Jackson
prøver å fange den mer barnevennlige tonen i boka Hobbiten, samtidig som han
prøver å blende inn filmen med stilen i Ringenes Herre-filmene, men det er
umulig å gjøre begge deler. Jackson kan virkelig ikke lage filmen i en helt
annen stil og likevel få den til å passe inn i samme univers som Ringenes
Herre.
Dette får filmen til å føles mer som et
gammelt folkeeventyr, når mange eventyr for småbarn fra gamledager inneholder
riktig grusomme partier. La meg starte fra begynnelsen, som selvfølgelig er det
mest logiske jeg kan gjøre.
Hobbiten Bilbo Baggins (Martin Freeman) blir
oppsøkt av trollmannen Gandalf (Ian McKellen) som på mystisk vis inviterer ham
med på eventyr. Bilbo vil slett ikke være med på noe eventyr, men Gandalf tar
ikke nei for et svar. Det hele er veldig humoristisk og glir knirkefritt forbi.
De 13 dvergene som også skal være med på eventyret, møter opp en etter en på
døra til Bilbo den kvelden, inkludert en spesielt feit en som ser ut som Obilix.
De er ganske tøysete i både oppførsel og utseende og noen av dem ser dataanimerte ut til de grader, for de kunne
jo ikke bare gjort som de gjorde med dvergen Gimli i Ringenes Herre-serien, det
hadde sett litt for realistisk og troverdig ut. Det var heldigvis ikke så ille
som det kunne vært og jeg overlevde runde 1. I ettertid har jeg funnet ut at
dvergene faktisk hadde kostymer og make-up, og ganske gjennomførte også, men at mange av dem druknet litt i effektene som ble lagt på i post-produksjon. Jeg fikk ofte denne snikende følelsen at noe var feil og jeg kunne ikke helt sette fingeren på det. Det kan trolig skyldes det notoriske
bruket av «48fps» i filmen (48 bilder i sekundet!), en splitter ny 3D-teknologi
som visstnok skal fange bildet bedre og gi det en mer realistisk effekt. Det gikk
ikke helt etter planen.
Uansett - på dette punktet nøt jeg filmen i
stor grad. Ting var svært annerledes fra stilen i Ringenes Herre og dvergene
hadde en merkelig allsang mens de vasket opp i et koreografert nummer, som rett
ut av en disneyfilm. Men det var hyggelig. Det var veldig hyggelig og det
minnet meg om følelsen jeg hadde når jeg leste boka for mange år siden.
Dvergene forklarer oppdraget de skal ut på
til Biblo og avslører at planen er å ta tilbake en tapt by fra den glupske
dragen Smaug, som i mer enn 60 år har voktet over byen og en diger haug med
gull.
Så kom den første delen som skuffet meg, for
dette var delen som virkelig stinket av dovent latskap. Dvergenes leder Thorin
Oakenshield (Richard Armitage) ser tilbake på den store krigen mot tussene der
han fikk navnet sitt ved å stå opp mot fiendens leder med en eikestubbe som
skjold, og alle orkene er i CGI. Hva faen? Make-up-effektene fra de tre andre
filmene var storartet! Hvordan kunne dette skje? Hva gikk med på å lage denne
filmen Jackson? Satt du bare og pelte deg i ræva mens noen andre gjorde resten
på en pc-skjerm? Vel, tro det eller ei. Ennå så skuffet jeg er skal jeg prøve å
holde kjeften unna dataeffektene, for jeg visste dette ville skje. Nå vil jeg
heller bruke tiden på å klage på andre ting, for her er det mye å ta av!
Hobbiten er
en relativt kort bok og mange før meg har lurt på hvordan tre hele filmer kan
skvises ut av sitronen. Trenden ved å splitte bøker opp i flere filmer begynner
å bli irriterende, men for å si det som det er, Jackson kunne ha laget to. To
ville vært perfekt! Vi kunne fått historien fortalt til sitt fulle og litt
fan-service på toppen for å fylle ut resten av spilletiden. To filmer ville
ytret disse kravene. Men tre? Tre filmer? Og alle skal være 3 timer lange?
Sannheten er bare så enkel som at det ikke fungerer i praksis og dette vises
godt i denne filmatiseringen som føltes minst like overblåst som midtpartiet og
slutten i Atter en konge.
Ok. Se for dere dette. Se for dere Ringens
brorskap, delt i tre deler. Alle delene er 3 timer lange og alle venteplasser
og opplevelser, alle forviklinger, utfoldes - dykkes ned i til det fulle. Nå og
da kastes det inn en liten oppblåst action-sekvens, et adrenalinkick før vi
igjen må ta oss til takke med unødvendig dialog som aldri burde ha funnet veien
forbi forfatterbordet. Høres det ut som en god idé?
De utvidede versjonene av Ringenes
herre-filmene er veldig, veldig kule for oss som elsker historien og har vokst
opp med kortere versjoner som vi så gjerne skulle ha sett mer av, men ALLE de
ekstra scenene burde ikke vært i de opprinnelige filmene. Det er jeg glad de
ikke var og dette gjelder for de fleste filmer med masse utklipte scener, for
scenene hadde føltes unødvendige og mange hvis de var i det ferdige produktet.
Som bonus er det storartet for de som gjerne vil se det, men disse scenene har
ikke noe å gjøre i den originale versjonen. Hobbiten føles som den utvidede
versjonen av filmen, hvor alle de unødvendige scenene er lagt inn i miksen,
sjelden på den gode måten. Jeg har et godt eksempel på lur for å vise
forskjellen mellom hvordan Ringens brorskap og En uventet reise er laget.
Karakteren Tom Bombadil har blitt kuttet ut
av alle tolkninger av Ringenes brorskap og grunnen til Bombadils uteblivelse
er enkel å forklare. Når Tom Bombadil er en svært tøysete og rar karakter
passer han derfor ikke tonalt inn i filmen slikt som filmen best kan tolkes
stilmessig, og fordi den lange sekvensen med Tom Bombadil i tillegg lett lar
seg bli utenom - når den ikke egentlig går noe sted i historien - gjør dette
scenen åpenbar å kutte ut. For kapittelet går nemlig ingen vei og er egentlig
bare et stoppested for hobbitene, som i boka er riktig så hyggelig til tider,
men som i filmatisering bare ville dratt ut historien uten virkelig å komme noen
som helst vei med den.
Peter Jackson lot seg villig til å klippe ut
Tom Bombadil i Ringenes herre, men i Hobbiten klipper han inn en like
unødvendig og tøysete karakter, trollmannen Radagast, spilt av Dr. Who’s
Sylvester McCoy. Radagast er ikke engang med i boka! Jeg tror kanskje han blir
nevnt av Gandalf i en setning eller to, men han er ikke en sentral karakter som
bor i en stor stubbe i skogen der han lar fugler drite i lua si til det renner
nedover skjegget og er bestevenner med små søte data-dyr. Faktisk ligner
skogharmonien hans veldig på den animerte skogsdyrforsamlingen fra Snow White
& The Huntsman, som jeg forresten likte veldig godt. I Snow White & The
Huntsman passet det merkelig nok veldig bra inn, for i den filmen drar de det
langt nok til at det går helt rundt igjen. I Hobbiten har pipa en litt annen
tone. Som jeg nevnte tidligere, noen av dem kan til og med snakke! Radagast har
en jævla kaninslede som han kruser gjennom skogen i for faen! Karakteren er
dum, barnslig og passer ikke inn.
Uansett, poenget mitt sier seg
forhåpentligvis selv. Tom Bombadil droppes fra Ringens brorskap, fordi han
sløver ned historien. Trollmannen Radagast legges til i Hobbiten for å skape
mer historie og dra ut spilletiden. Så kan man stoppe opp og spørre seg selv.
Hva høres ut som det funger best i praksis? Svaret er selvfølgelig lett å
finne.
Før jeg går videre. Ringens Herre er heller
ikke en perfekt triologi, selvfølgelig ikke. Det er noen scener som burde vært
klippet ut der også, som når Frodo, Sam og Gollum ankommer den svarte porten
til Moria i To tårn. Scenen går ikke noe sted og varer i ti minutter, for det
ender uansett med at de velger å gå en annen vei i stedet. Gollum kunne heller
bare nevnt i en setning at det var for farlig å gå gjennom den svarte porten,
så kunne hele scenen vært droppet. Hobbiten er imidlertid spekket med disse
scenene, alt bare for å vanne ut en svært enkel liten historie.
SIMENSENS RANGERING AV TOLKIENS
FILMATISERINGER:
1. THE TWO TOWERS,
2002 - regi: Peter Jackson
2. THE FELLOWSHIP OF THE RING, 2001 - regi: Peter
Jackson
3. THE RETURN OF THE KING, 2003 - regi: Peter
Jackson
4. AN UNEXPECTED JOURNEY, 2012 - regi: Peter
Jackson
5. THE LORD OF THE RINGS, 1978 - regi: Ralph Bakshi
6. THE HOBBIT, 1977
- regi: Jules Bass og Arthur Rankin, Jr.
7. THE RETURN OF THE KING, 1980 - regi: Jules Bass
og Arthur Rankin, Jr.
Dette må
være nok irritasjon for en dag. La meg snakke om hva jeg likte, for på tross av
alt det stygge jeg har sagt så likte jeg denne filmen og jeg nøt store deler av
den.
Først må jeg bare si at det visuelle
fremdeles holder seg bra. Landskapene er vakre som alltid og filmen er veldig
pen å se på. I tillegg har vi fremdeles Howard Shore som dirigent med musikk
like god som forrige gang. Det er dessverre bare ett nytt hovedtema i denne
filmen, der resten er variasjoner av temaer fra Ringenes Herre-filmene. Temaet
er imidlertid veldig, veldig kult og er basert rundt dvergenes sørgesang, som
også er regissert godt i filmens første akt. Denne melodien passer svært godt
som temamelodi for de 13 dvergene hver gang de går inn i kampmodus eller bare
vandrer gjennom landskapet på visuelt stilige måter. Musikken minner meg om
hardt arbeid og prektige haller i fjellene. Fantastisk melodi og full av
dysterhet og bedrøvelighet, samtidig kongelig og storslått.
Litt om karakterene. Martin Freeman er
perfekt som Bilbo Baggins og valget av hovedkarakter kunne ikke vært bedre. Han
er morsom, elskverdig og modig når det gjelder, akkurat slik Biblo er i boka og
akkurat slik jeg alltid har forestilt meg at Biblo må være, skulle jeg støte
borti ham en dag. En annen rolletolkning som falt veldig naturlig for meg, sett
bort ifra karakterene som allerede var med i Ringenes Herre-triologien, var Richard
Armitage som Thorin Oakenshield. Man føler virkelig med Thorin. Han er en
streng og strikt leder som ofte kan virke urimelig, men med en godt fortalt bakgrunnshistorie
forstår man hvorfor Thorin har sine grunner til å bære sinne og sorg. Han er en
troverdig, naturlig leder som vet hva han gjør til en hver tid og som i
tillegg, for å referere kjæresten min, er en gentleman - på sin egen merkelige
måte. Thorin setter aldri seg selv først og har så stor medlidenhet og
ansvarsfølelse for gruppen at man bare må respektere dritten ut av ham, og det
er en kvalitet som sjelden lyser like sterkt i en karakter som her.
Når alt
kommer til alt - Hobbiten er slett ikke så ille som den kunne ha vært, men det
er det at den kunne ha vært så mye bedre som gjør det hele så ergerlig.
Når jeg tenker tilbake på barndommen min
føler jeg ikke at Ringenes Herre er en del av barnet i meg, for Ringens Herre
tok meg ikke for å være dum eller pysete, eller generelt barnslig. Når jeg så
Hobbiten i 2D (ikke faen om jeg sitter der med solbriller i 3 timer!) hørte jeg
barna bak meg le av de tøysete dvergene, scenen der Bilbo blir brukt som
lommetørkle av trollet Albert og alle de merkelige stemmene og skapningene som
druknet i sin egen animasjon og overdådige interpretasjon. Jeg merket meg
samtidig at ennå det var brutale scener, var det egentlig ikke noe blod i dem.
Barn er forventet å tåle mindre disse dager. I stedet for å gi dem noe med
baller, får de noe som blir sparket i ballene i stedet. Det er både trist og
flaut.
Jeg sitter ensom for meg selv den tredje
søndagen i advent og lurer på hva slags terningkast jeg muligens kan gi etter denne
miksede anmeldelsen, men jeg har til slutt kommet frem til at 4 blir det eneste
tallet som kan reflektere den nøytrale skuffelsen og alle problemene jeg satt
igjen med. Jeg gleder meg likevel til de to neste delene av Hobbiten og håper
de blir bedre enn denne. Det er jo tross alt potensiale her.
|
It's just a walking staff. |