HALLOWEEN, 1978

REGI: John Carpenter

MED: Donald Pleasence, Jamie Lee Curtis, 

Charles Cyphers, P. J. Soles, Nancy Loomis, 

John Michael Graham, Brian Andrews og Kyle Richards

GENRE: Horror, slasher

SPILLETID: 91 minutter

Ingenting er som en klassisk slasher-film på halloween, spesielt når den bærer en så passende tittel som denne! John Carpenter’s Halloween revolusjonerte skrekkfilmmarkedet i 1978 og skapte en ny æra i amerikansk lavbudsjettsproduksjon. Å lage den for så lite som 500.000 dollar var slett ikke dumt, selv om nesten halvparten av budsjettet gikk med på å betale Donald Pleasence! John Carpenter ble dermed en sann inspirasjon og pekepinn for utallige, og beviste hvor langt man faktisk kunne komme med en enkel idé og kreativt bruk av skygger og suspens, noe Carpenter skulle ta med seg videre med filmer som The Thing (1982) og Prince of Darkness (1987).

   Jeg skal prøve å si så lite som mulig om Halloween i dette innlegget, ettersom jeg jobber med en del andre prosjekter for øyeblikket, men jeg slang i alle fall plata i dvd-spilleren her om dagen for å få en ferskere mening, så selv hvor lite jeg sier, skal jeg passe på å si det rett fra sjela!

   Halloween. Holder den seg oppe etter alle disse årene?  

Dr. Sam Loomis (Donald Pleasence) ankommer Smith's Grove mentalsykehus for å hente psykopaten Michael Myers som endelig skal føres til retten for forbrytelsene som sendte ham inn 15 år tidligere. Dessverre går ikke alt helt etter planen. Når doktoren ankommer sanatoriet er portene brutt i stykker og pasientene løper allerede til alle kanter, blant dem, Michael Myers så klart! Fast bestemt på at Michael har reist hjem, tar Dr. Loomis turen til Haddonfield, Illinois, for å jakte ned morderen. Mayers har dessuten fått et offer i siktet og lusker i buskene iført kjeldress, Halloween-maske og kjøkkenkniv.

   Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) har ikke noe til overs for fest og fanteri, så hun velger heller å sitte barnevakt på Halloween. Det holder henne imidlertid ikke unna ulumskhetene, for busemannen begynner å dukke opp overalt hvor hun går og når kvelden endelig kommer blir ting bare skumlere og skumlere for den stakkars jenta. Michael Myers venter der ute, men før Laurie vet ordet av det er han plutselig inne i huset sammen med henne! 

Shhh!

Halloween er helt klart et viktig landemerke innen skrekkfilmgenren, men den er på mange måter overvurdert også. Det er selvfølgelig vanskelig å sette seg 35 år tilbake i tid, men jeg ser absolutt hva som gjorde Halloween så effektiv i 1978. Jeg må imidlertid pirke flere hull i påstanden at den var så nyskapende og eksepsjonell som mange skal ha det til.

   Italiensk kino hadde allerede krysset disse barrierene med filmer som Dario Argento’s The Bird With the Crystal Plumage (1970) og Deep Red (1975). Disse er giallo-filmer, sleazy kriminalhistorier der seriemordere med tildekket identitet dreper kvinner, en etter en, på brutale og grafiske måter, ofte med håndvåpen som for eksempel en kniv, eller en øks - et konsept slasher-genren åpenbart har trukket en god del inspirasjon fra. Til og med tidlige amerikanske filmer, som The Texas Chain Saw Massacre, Black Christmas og Silent Night, Bloody Night (alle fra 1974) bruker elementer som i senere tid ville ha blitt kategorisert som slasher-standarder, og man kan gå så langt tilbake til George Archainbaud’s Thriteen Women fra 1932 for å finne spor av kjernen til det hele. Nei, Halloween var ikke på noen som helst måte original og nyskapende. Det den virkelig skal ha kreditt for, sammen med Friday the 13th fra 1980, er å vise hvor langt man kan komme med skolisse-budsjett og høy hjernekapasitet innen skrekkfilmgenren. Halloween belyste mulighetene og ledet til 80-tallets masseproduksjon av billige slashere.

   Dette var mennesker som ville lage god underholdning på lave penger, og det kom vanvittig mye godt ut av det (selv om det kom mye dritt også)! Halloween brakte oss altså gammelt nytt, på en stilig og appellerende måte og ble dessuten i likhet med andre franchiser en hel serie filmer basert på den samme gamle regla. Jeg tenkte å gå A Nightmare On Elm Street-ruta med Halloween og kategorisere filmene fra best til verst, som jeg gjorde sist! De nye versjonene av Rob Zombie holder jeg utenfor denne gangen. Kanskje en annen gang!

HALLOWEEN: FRA BEST TIL VERST!

1. Halloween III: Season of the Witch, 1982 - regi, Tommy Lee Wallace

2. Halloween, 1978 - regi, John Carpenter

3. Halloween IV: The Return of Michael Myers, 1988 - regi, Dwight H. Little

4. Halloween II, 1981 - regi, Rick Rosenthal

5. Halloween V: The Revenge of Michael Myers, 1989 - regi, Dominique Othenin-Girard (herfra går det I stigende rekkefølge!)

6. Halloween: The Curse of Michael Myers, 1995 - regi, Joe Chappelle

7. Halloween H20: 20 Years Later, 1998 - regi, Steve Miner

8. Halloween: Resurrection, 2002 - regi, Rick Rosenthal (igjen)

Jeg har fått nok hets ut av veien, så nå er det bare det gode igjen!

   Donald Pleasence er fantastisk som alltid i rollen som Dr. Loomis. Han stjeler hver scene han er i og gir filmen en klasse og karakter som ikke hadde vært til stede på den samme måten hadde en annen skuespiller tatt plassen hans som den vise, gamle doktoren. Donald Pleasence er den typen karakterskuespiller som kan si akkurat hva han vil og jeg kommer fremdeles til å ende opp med et glis om truten, ikke så ulikt effekten Richard Harris har på meg! Det jeg prøver å si, er at Halloween (og spesielt oppfølgerne) hadde ikke vært den samme uten - et godt testament til Pleasence. Jamie Lee Curtis er også god her, og vi føler virkelig med henne i situasjonen hun har havnet i. Akkurat som Jaws gjorde folk redde for å bade, gjorde Halloween folk redde for å sitte barnevakt, spesielt på allehelgensaften!

   Halloween har i tillegg en fantastisk atmosfære over seg. Høstfargene (som egentlig bare er laget for settet siden filmen ble filmet om sommeren, i California og ikke i Illinois), gresskarene og den grøsne allehelgens-natten som omringer husene i gata der handlingen finner sted. Det hele føles perfekt, selv om jeg vet enkelte amerikanere hater de geografiske hullene i historien, med tanke på temperatur og natur i Illinois 31. oktober.

   Carpenter gjør en strålende innsats med regien og musikken, som setter basisen for hvor effektiv Halloween endte opp som helhet. Jeg elsker scenen der Michael Myers knivstikker John Michael Graham på kjøkkenet, så hardt at liket hans rett og slett henger igjen på veggen. Vi ser ikke noe blodig åsted, bare Michael Myers på avstand som står og betrakter resultatet i mørket, noe som setter en fantastisk scene! Denne scenen refereres til i Halloween 4: The Return of Michael Myers, på en over-the-top, men perfekt måte! En annen ting. Karakterene i filmen sitter alltid og ser på The Thing From Another World på TV. Klassisk! Bare 4 år senere, skulle John Carpenter lage sin egen tolkning av filmen og resultatet er etter min mening den beste skrekkfilmen som noensinne er laget!

Det er alt jeg har å si om denne klassiske skrekkfilmen. Jeg regner med at de aller fleste der ute har sett den allerede, men enten dere har sett den eller ei, nå er den rette tiden å se den en gang til!

   Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god Halloween! Neste måned kommer til å by på kule, undervurderte oppfølgere, et par snasene kinoopplevelser og selvfølgelig: cheesy filmer fra 80-tallet, så følg iherdig med!

 

RATS: NIGHT OF TERROR, 1984

REGI: Bruno Mattei (aka / Vincent Dawn)

MED: Ottaviano Dell'Acqua (aka / Richard Raymond), Geretta Geretta (aka / Janna Ryann), Massimo Vanni (aka / Alex McBride), Richard Cross, Ann-Gisel Glass, Jean-Christophe Brétigniere (aka / Christoph Bretner) og Cindy Leadbetter

GENRE: Horror

SPILLETID: 98 minutter

Jeg elsker, ELSKER denne filmen - så jeg måtte bare inkludere Rats: Night of Terror i mitt delvis ujevne Halloween-maraton! For de mange der ute som aldri har opplevd denne særegne godbiten (og sikkert aldri hørt om den heller) håper jeg å overtale dere til å se den nå, på dønn ærlig vis.

   Om du skal se Rats: Night of Terror, regissert av Bruno Matteis alter ego Vincent Dawn, er du nødt til å se den med riktig innstilling, hvis ikke funker det bare ikke. Ser du på den som en kynisk bedreviter kan du med sikkerhet si så høyt at alle hører det, Rats suger! Og det gjør den helt klart, om du av en eller annen grunn skulle finne på å se filmen som en kynisk bedreviter. Ja, der stavet jeg det likegodt rett ut for dere, for har dere tenkt å se og dømme Rats på samme måten som et høybudsjetts dypt, drama kan dere bare droppe det med en gang. Det finnes bare en måte å se Rats: Night of Terror på. Som sjarmerende, hjernedød, uerstattelig og tøysete underholdning! Etter denne omtalen kan vel heller ingen tenke seg den burde sees på noen annen måte.

   Mye rart kan sies om Bruno Mattei. Mattei var en b-filmregissør på den mest sleazy måten og baserte seg for det meste i rip-off-genren. Ikke bare har han stjålet Goblin’s soundtrack til Dawn of the Dead i sin Hell of the Living Dead fra 1980, han har også hermet, teftet og snytt utallige andre populære filmer, men på sin egen måte, med egne ideer og ambisjoner tilknyttet med sterke bånd. Bruno Mattei lagde til og med Terminator 2 før James Cameron gjorde det! Merkelig nok er denne versjonen av Terminator 2 en rip-off av Aliens, så der kan man vel si ting ikke gikk helt etter planen. The Terminator dukker imidlertid opp helt på slutten!

   Rats: Night of Terror er likevel ikke en rip-off av noe jeg noensinne har sett. Den er en typisk creature-film, ja visst, men med blodtørstige rotter? Satt i en post-apokalyptisk, fjern fremtid? Dette er virkelig noe for seg selv og hva du enn måtte sitte igjen med etter å ha sett Rats, kan du ikke nekte for at det ikke eksisterer noe lignende!

Året er 2240 (A.B. - After the Bomb) og det er århundrer siden den forferdelige atomkrigen som endte med sivilisert undergang i 2015, skapte et mutert ødeland ut av alt vi kjenner til i dag. 2015. Det gir oss bare 3 år! Back to the Future Part II og Maya-folket må ha bommet litt på blinken.

   Kurt (Richard Raymond), Video (Richard Cross), Taurus (Alex McBride) og resten av den rebelske motorsykkelgjengen deres kommer over en forlatt spøkelsesby og søker ly i kulissene av «Once Upon a Time in America». Bygningen de bosetter seg i ser ut til å ha alt de noensinne kunne ha drømt om. Rent drikkevann, en plantasje med grønsaker i kjelleren og rikelig med alkoholholdige væsker i puben, samt et perfekt base og et godt skjulested for fiender. Gjengen er mildt sagt henrykt over dette heldige funnet, men dessverre har de ennå ikke oppdaget det seriøse skadedyrproblemet den forlatte byen har!

   Plutselig blir de tatt på senga og det er allerede for sent. Rottene ser ut til å komme fra alle kanter, med blod på hjernen, og snart er banden omringet uten et eneste sted å gå. Motorsykkeldekkene er til og med gnagd i stykker, så her må de bare pent bli værende til plan-B kokes opp! Flere medlemmer av gjengen er allerede blitt bitt, drept og spist av en hærskare sultne, muterte rotter og mytteri begynner å slå rot blant de gjenværende partene. Hvordan skal dette gå? Vil de overleve natten? Hvem har lagt igjen den mystiske radiomeldingen de finner på kontrollrommet? Det hele er så ellevilt klassisk at dere rett og slett bare må kjøpe filmen og se det selv!

   Prøv cdon.no. Mye kult der faktisk!

Gjett hvilke vei rotta kom inn i henne!

Rats er ikke bare en b-film, den er en z-film. Likevel er den en av de beste z-filmene jeg noensinne har sett (engelskspråklig ord-spill) og det skal fint mye til å sitte gjennom denne uten å le, med vilje eller ei, for her er det mye å le av - enten du ler av filmen eller med den. Selvfølgelig må du le med den, for det er så utrolig mye gull å grave i her!  

   På tross av de hysteriske rottesekvensene må det morsomste aspektet med Rats være karakterene. Disse stereotypiske motorsykkelbandittene kommer med noen heftige fraser, som umulig kunne ha virket i noen som helst annen film, men som unektelig virker perfekt i Rats: Night of Terror. Dette kan vi takke Claudio Fragasso for. Fragasso er husket for å ha skrevet en rekke - etter min mening - bedårende manuskripter og mest kjent i populærkulturen er den notoriske Troll 2, ansett av mange som den beste dårlige filmen noensinne laget. Rats var imidlertid ikke et uhell, for her visste Bruno Mattei nøyaktig hva han gjorde fra første stund! Dette må være grunnen til at han alltid ansatte Claudio Fragasso til å skrive manusene sine - Bruno visste resultatet ville bli genialt på en usannsynlig cheesy måte, og sant nok, det ble det alltid også.

   Det finnes mange dårlige filmer der ute, men en film som Rats: Night of Terror blir bare til ved et mirakel. Regissøren må til en hver tid ta filmen seriøst og fremdeles ha tunga i kinnet, det er én ting, men for at det skal funke som en ikke-planlagt komedie på dette nivået… dét er enten nødt til å kreve fantastisk dyktighet eller perfekte tilfeldigheter. Rats er så absolutt ikke den eneste Bruno Mattei-filmen av dette kaliberet, så jeg står for mitt og påstår det var talent som sto bak her. Kanskje ikke nødvendigvis talent på den måten vi vanligvis bruker betegnelsen, men talent i å kunne vekke noe så fantastisk dumt og klossete til live på en så vanvittig levende måte og få det til å fungere til de grader. Et eller annet sted der ute sitter Bruno og ler for seg selv akkurat nå.

4 FAVORITTER AV BRUNO MATTEI:

1. Rats: Night of Terror, 1984

2. SS Girls, 1977

3. Hell of the Living Dead, 1980

4. Robowar, 1988

Ok, rett skal være rett, så det er bedre å ha det sagt enn usagt - produksjonen av denne filmen var nok ikke direkte dyrevennlig. De søte, små rottene i Rats: Night of Terror blir tømt ned i bøtter og spann over heltene (for å gi inntrykk at de hopper ned og angriper fra taket) og når de ikke blir kastet veggimellom sitter de bare på bakken i en stusselig haug og ser livredde ut! Huff. Jeg håper det gikk bra med de stakkars småtassene, for jeg er veldig glad i rotter!

   Bruno var ikke den eneste. Italienere flest hadde dessverre lav forståelse for dyrerettigheter i exploitation-miljøet på 70- og 80-tallet, noe som ofte ga gode visuelle resultater - som de morderiske dyrene fra Zoo-en i Wild Beasts og den episke, sagnomsuste hai vs. zombie-frekvensen i Zombi 2 - men som igjen muligens kan ha hatt konsekvenser for dyrene de brukte som statister. For ikke å nevne kannibalfilmene fra denne epoken av øst-europeisk lavbudsjettskino! Bruno gjør i alle fall én ting rett i Rats: Night of Terror. Han dreper ikke rotter med vilje for underholdning (selv om det ikke ville ha sjokkert meg om noen av dem døde ved uhell).

   En av de beste rottescenene i filmen er faktisk en scene der ingen ekte rotter utnyttes. Denne scenen er umulig for meg å beskrive på en forståelig måte og jeg fant heller ingen youtube-link som kan illustrere den for meg. Dere har ikke noe valg nå. Dere må kjøpe filmen!

Maaaaaan!

Ja, Rats: Night of Terror - eller Blood Kill som den heter noen steder - har virkelig en stor plass i hjertet mitt og hver gang jeg ser den innrammede Rats-posteren på veggen min har jeg øyeblikkelig lyst til å kaste disken rett i dvd-spilleren. Det må nevnes at dette forekommer en rekke ganger i løpet av et halvår, spesielt når jeg er i humør til en Bruno-film - som jeg ofte er! Kan jeg si noe negativt om Rats? Ja, det er en ting. Eller, vent - to ting.

  

1. Filmen kan til tider føles litt treg, selv om underholdningen sitter som en godt pålimt løsbart 90% av tiden. Kanskje noen scener kunne vært klipt ned slik at tempoet hadde fått bedre flyt. Dette bringer meg til punkt 2.

2. Slutten skulle ha vært litt lenger! Ikke veldig mye lenger, for det hadde ødelagt den store tvisten og den forstyrrende, awesome følelsen den etterlater deg med, men litt lenger - bare for å bygge opp mysteriet ennå mer! Kanskje noen av de langtekkelige scenene kunne blitt droppet for å utdype slutten og skape et snev mer underholdningsverdi ut av den? Jeg vet det kunne blitt gjort! Uansett, jeg skal ikke klage, for dette er det eneste negative jeg kan si om Rats fra mitt kjærlige standpunkt.



Bruno Mattei gikk dessverre sørgelig fra oss i 2007, men filmene hans lever fremdeles i beste velgående. Vincent Dawn, du var en stor mann og du er savnet.

   Det kommer en anmeldelse til i neste uke, på den store dagen, som er på en torsdag! Hm. Hvilke Halloween-basert film fra 70-tallet skal jeg velge å anmelde på allehelgensaften? Jeg ga nok allerede et åpenbart hint. Uansett, Rats: Night of Terror. Se den og nyt den!