PRINCE OF DARKNESS, 1987

REGI: John Carpenter

MED: Donald Pleasence, Jameson Parker, Victor Wong, Lisa Blount, Dennis Dun og Alice Cooper

GENRE: Horror, fantasy

"The outside world doesn't want to hear this kind of bullshit. Just keep it locked away. You've already managed that for two thousand years."

John Carpenter har regissert noen av tidenes råeste kultklassikere, elsket av utkastet og husket av alt krypende som noensinne har latt seg fascinere. Etter mesterverk som Halloween, The Thing og Escape From New York var Carpenter en treffsikker figur av filmruller som eide kinosalen med sin kalde virkelighet og tusen skremmende bilder, gang på gang i diverse settinger.

   Prince of Darkness kommer ikke i nærheten av stålsterke klassikere som The Thing og Escape From New York, men potensiale flyter som grønn gugge i et rør med glassvegger. Dessverre slipper ikke denne guggen ordentlig ut før filmens siste minutter.

En prest dør i sengen sin med nøkkelen til en urgammel hemmelighet i hånden. Denne nøkkelen fører til en kjeller under en gammel kirke som for lengst er blitt nedlagt, men som fremdeles fungerte som hjem for den gamle presten og andre religiøse brødre.

   En kirkeherde, spilt av den fabelaktige Donald Pleasence, avdekker den mystiske hemmeligheten i kjelleren, som viser seg å være et alter av stein, med en stor glasstank i sentrum. I denne tanken ligger satan, men alt som er igjen av ham er grønn gugge. Ja, dette stemmer og er ikke en vits, et faktum seerne bare må akseptere hvis de skal prøve å nyte resten av filmen.

   Donald Pleasence kontakter en gammel venn, universitetsprofessoren Howard Birack (Victor Wong, kjent fra Carpenters klassiker "Big Trouble In Little China"). Birack kjøper det hele på flekken og sender hele klassen sin ut til kirken på overnattingstur for å forske på dette særegne fenomenet. I mellomtiden samler det seg en hærskare av uteliggere og hjemløse rundt kirken, besatte som zombier, for å holde menneskene innesperret i for et kommende rituale. Lederen deres, portrettert av selveste Alice Cooper, spiller et dødelig spill mot alle som prøver å unnslippe den kristne eiendommen og snart må den skoleklassen bare innse det er best å holde seg hos Jesus.

   Insekter kryper i hytt og pine og satans fødsel har så vidt begynt. Mørkets prins har imidlertid et annet kort i ermet, et grusomt hemmelig våpen.

Yes, I am your anti-god!

Visuelt sterk og høy på stil, er Prince of Darkness likevel et rot uten endestykke. Man forstår aldri helt hva som egentlig foregår, for ikke å snakke om hva som feiler hovedpersonene. Det legges aldri vekt på hvorfor studentene kjøper denne ideen så billig som de gjør. Dette er ikke egentlig et stort problem for meg i de fleste skrekkfilmer. Folk tror elengant på en rekke merkelige ting i slike filmer, men her i Prince of Darkness føles det rett og slett litt unaturlig. 

   Dette elementet av filmen gjør det strengt tatt umulig for publikum å suspendere sin vantro. Det er vanskelig å ta en film seriøst når ingenting gir deg motstand til å kaste deg inn i nyoppdaget magi. Da vet hjernen din fra starten av at dette er et umulig scenario og at disse menneskene er skuespillere i en overtroisk Satan-grøsser.

Donald Pleasence (1919-1995)

3 BORTGLEMTE PERLER AV JOHN CARPENTER:

Assault on Precinct 13 – 1976 (Kan aldri få nok skryt!)

Elvis – 1979 (Kurt Russell spiller Elvis!!!)

Body Bags – 1993 (Carpenter kollaborerer med John Howard Davies!)

 

  

Nå som negativt ladet energi er ute av bildet - jeg har tross alt inkludert denne filmen av en grunn og grunnen kommer med helheten, for når sant skal sies har denne filmen noen utrolige scener. Effektene er herlige, stilen inspirerende og et par av frekvensene gir meg gåsehud og ærefrykt. Grøssere kan ofte drives egenhendig av denne typen stil, uansett hvor tynn historien er. John Carpenter klarer som regel å få til begge deler på en gang, men litt Carpenter er bedre enn ikke noe Carpenter i det hele tatt.

   Ja, dette er absolutt Carpenter, selv om han kanskje blomstrer i en litt annen inkarnasjon enn han for sin tid var kjent for. Regissøren kan unnskyldes for ikke å ha skrevet manuset, men filmografien, scenografien og musikken har han stått for, og det kan slett ikke unnskyldes! Her har han levert som alltid.

Alt i alt, ikke en film jeg kan anbefale til hvem som helst, men en film som alle store fanatikere som meg selv bør ha sett en eller annen gang i livet. En rotet røre med en fascinerende slutt.
   Nevnte jeg at kvinnen som skal gi fødsel til the antichrist får et merke på armen som ser ut som logoen til Blue Öyster Cult? Helt sikkert ikke! Det får bli rangeringen for denne gang.

3/5 BLUE ÖYSTER CULT-LOGOER

You don't fuck with Alice Cooper and the billion dollar babies!