TOMMYS INFERNO, 2005

REGI: Ove Raymond Gyldenås
MED: Eirik Evjen, Mehran Iqbal, Anine Eckhoff, Ahn Vu og Linn Skåber
GENRE: Drama, komedie














En norsk film jeg faktisk så på kino det året den kom!
   I salen likte jeg den ikke så godt, men Tommys inferno har vokst litt på meg med tiden. Med et skyhøyt potensiale blander den ungdomsfilm med det psykedeliske på en forbløffende god måte og toner seg til tider ganske strengt i symbolikken. 
   Denne gangen har jeg brukt en hel del plass på filmens mange goder og ulemper, ettersom jeg syns det er passende å beskrive hva slags følelse jeg satt igjen med etter å ha sett den.



Tommy (Eirik Evjen) er en høykristen prestesønn som klamrer seg til sin døde fars ydmykhet som om det gjald liv eller død. Som den altergutten han er tror han ikke på sex før ekteskapet, men kjæresten Maria (Anine Eckhoff) har et litt annet syn på saken. Det ender selvfølgelig som det må. Maria stikker av og åler seg etter en slimete teaterkjekkas, mens Tommy står igjen i regnet med gråten i halsen. The humanity!
   Tommy prøver alt for å få henne tilbake, samtidig som han må hanskes med den gale, anarkistiske, muslimske bestevennen, den mannsglade moren, lillesøsteren og den døde fuglen hennes. Det hele blir et kappløp med tiden for Tommy, og sakte faller han inn i en syre av en transe som holder på å sluke ham levende.

Tommys inferno er et finfint eksempel på en sterk norsk ungdomsfilm. Den handler om å finne seg selv og den handler om betydningen av ordet frihet. Hvem er det som egentlig er fri, og hva definerer vi som frihet? Er friheten et valg, er den en følelse, er den noe vi kan rømme fra?
  Den blander dette budskapet med en nok så vill LSD-trip av symbolisme som faktisk er langt mer skremmende og virkningsfull enn man tror når man bare leser om den. Norske filmer har det støtt med å trekke inn det sære og overnaturlige, men Tommys inferno gjør det med stil!
   Dessverre står dét som ikke fungerer så bra som et langt vondt år og Tommys infernos nederlag. Til å være en film som handler om frihet sliter den veldig med å slippe seg løs og er ofte preget av klisjeer som strengt tatt ikke har noe å gjøre i historien. Dette er faktorer som trekker ned identiteten filmen har å by på.
   Fo når en film går rett fra en alvorlig og sterk scene til en annen scene som er som hentet ut av Disney Chanel, skal man ikke legge skjul på at strukturen rakner litt i kantene. Man kan derfor undre seg over om regissør Ove Raymond Gyldenås virkelig så grensene i det universet han forsøkte å skape. Selvfølgelig, det kan for så vidt spøke for at en hel del studie-innblanding kan ha skylden her, men uansett hvem feilen faller på blir ikke saken stort lettere å akseptere.

Rollebesetningen gjør som regel en ganske halvhjertet jobb (ja, jeg vet de er unge!), men reddes av den entusiastiske og skruppelløse Ahmed (Mehran Iqbal), som stjeler hver eneste scene han er i, uansett hva slags ablegøyer han driver med. Han er teit, han er cheesy, men han gjør den jobben så gjennomført at det er helt greit. Når alt kommer til alt, hvem kan ikke elske Ahmed?! Scenene der han bygger opp en anarkistisk ungdomsbevegelse med skolens utkast er kostbare og hjertevarme. En annen morsom liten rolle er Atle Antonsen som den merksnodige dyrebutikkarbeideren! 
   Når det kommer til bibelgutten Tommy holder han seg beklagelig nok best med munnen igjen, men fungerer likevel riktig bra hele veien, ettersom han i grunn ikke sier så mye mesteparten av tiden. Utseendemessig kler han rollen sin svært godt og han spiller den gjennomført på en fysisk måte. Vi føler med Tommy og vi kan virkelig se at han går igjennom et personlig helvete for å holde ved like sine etiske regler og sitt eget sinn på én gang.


Det er så mye jeg skulle ønske Tommys inferno kunne ha vært. Den har et godt utgangspunkt, noen flotte scener og et fantastisk klimaks, men likevel er det så mange stener som tynger den ned (steinerskolehumor).
   Nok en gang en terning med fire øyne for norsk film.

Modent jordbær.