HorrorShow: DRAG ME TO HELL

PRODUKSJONSÅR: 2009

REGI: Sam Raimi

MED: Alison Lohman, Justin Long, 

Lorna Raver, Dileep Rao, David Paymer, 

Adriana Barraza, Chelcie Ross og Molly Cheek

GENRE: Grøsser

SPILLETID: 100 minutter

Sola steiker utafor, men jeg sitter mye heller inne foran kassa og ser på skrekkfilm, bleik i skrotten med en kald en i hånda. Det holder med noen timer om gangen for meg i denne sinnsyke varmen og nå er kvota i boks. Filmkvoten er derimot verre å temme!

   Jeg kom forleden på at jeg har en stabel filmer jeg bare MÅ vise broren min, blant dem noen gode moderne grøssere. Sjeldnere og sjeldnere er moderne grøssere gode, så man får være takknemlig for de få som fremdeles dukker opp. Underverket Drag Me To Hell hadde jeg allerede digget én gang, så denne visste jeg ville slå godt an på flatskjermen! Vi spilte film og filmen spilte med oss, slik en god film skal.

   Som noen av dere kanskje vet har Oscar-fabrikanten Sam Raimi en bakgrunn i horror og praktiske effekter, en trend han kastet av seg på slutten av 90-tallet med høybudsjetts Hollywood-filmer. Det ble enkle planer, Spider-Man og masse, masse penger i lomma for den tidligere lusfattige kultregissøren, men i motsetning til Peter Jackson husket heldigvis Sam Raimi hvor han kom fra. Han husket The Evil Dead og all moroa han hadde på 80-tallet med blod, gørr og politisk humor. Nå har Sam Raimi endelig vendt tilbake, så la meg ønske ham hjertelig velkommen!

Christine Brown (Alison Lohman) lever et ganske normalt liv. Hun er en ung dame med fast følge, et gammelt, lite hus i Los Angeles og A4-jobb i banken. Alt hun drømmer om er å bli forfremmet til assistant manager slik at kjæresten Clays snobbete foreldre kan respektere henne i stedet for å prøve å spleise Clay med en fremdragende kvinnelig tennisspiller. Stillingen står ledig og Christine og den nyansatte lånsmegleren Stu er de eneste to bankarbeiderne kvalifisert for jobben, så denne forfremmelsen må de iherdig sloss for.

   Christine har dessverre en meget dårlig dag foran seg. Den gamle sigøynerkvinnen Sylvia Ganush (Lorna Raver) dukker opp ved pulten hennes i håp om en tredje utsettelse på pantelånet, en utsettelse livsviktig for å beholde familiehuset som huser en mengde rumenske slektninger. Hun er ekkel, hun er snørrete og hun ber på sine knær, men å være bestemt setter Christine i sterkt lys hos sjefen i forhold til forfremmelsen, så hun velger å nekte kvinnen flere utsettelser.  

   Sylvia Ganush blir ikke spesielt glad! Hun kaster en sigøynerforbannelse over Christine og den stakkars jenta får en Lamia etter seg - en urgammel demon som ifølge mytologien først plager deg i tre dager og deretter river ut sjelen din og lar deg brenne i hælvete for evig tid. Ugh! Hvordan skal Christine komme seg ut av denne leie knipa?

You shamed me!

Drag Me To Hell ble dessverre kraftig misforstått av mange. Selv om den holder en skyhøy poengsum på Rotten Tomatoes har jeg ofte hørt folk avslå filmen som absurd, rar, teit og dårlig - dere vet, ting som mennesker uten smak ofte sier når de ikke skjønner en film.

   Disse popkornfanatikerne forsto antagelig ikke hvordan Drag Me To Hell halvveis belager seg på faktumet, at den ganske bevist ER litt latterlig og absurd. Likevel tar den seg selv høytidelig og fremhever det som er stilfullt og sjarmerende på en seriøs måte. Dette er akkurat slik en morsom skrekkfilm skal være. Se på Shaun of the Dead! Hadde ikke Shaun of the Dead tatt seg selv seriøst hadde den ikke blitt like morsom og dessuten ikke like bra i tillegg. Ja, filmen deres kan gjerne være begge deler Tim & Eric!

   Drag Me To Hell har godt manus med gode grøss, men holder seg som sagt på et selvbevisst nok nivå til at den kan ha det gøy på sin egen bekostning, og det ser vi ikke så ofte nå til dags. Dette er det som gjør Drag Me To Hell unik!  

I desire the SOUL of Christine Brown. We will FEAST upon it while she festers in the grave!

  

Selv om dataeffektene ikke er halvparten så gode som de praktiske effektene Raimi brukte på 80-tallet, fungerer mange av dem riktig bra og grafikkpartiene går unna så fort at vi sjelden rekker å skimte hvor skrantent det ser ut. Den animerte geita er selvfølgelig en effekt som spiller seg litt for lenge, men tegnefilmbukken er så morsom at dette kan tilgies. Det minner meg egentlig litt om effektene i James Gunns Super, som er ment å være stygge og unaturlige. Dessuten brukes det en del kule sminkeeffekter på den gamle sigøynerkvinnen, dog, jeg skulle ønske dette ikke var det eneste komplementet jeg kunne gi filmens visuelle deler.

   Hadde effektene vært ordentlig på plass hadde jeg antagelig likt Drag Me To Hell like godt som det moderne mesterverket The House of the Devil, og effektene er nok det eneste som trekker filmen ned. Jeg vet ikke om Raimi er blind eller gjerrig, eller kanskje begge deler, men håper på bedre kostymer til neste gang. Oi, det stemmer. Den neste filmen Raimi skal lage er spillefilmen basert på World of Warcraft ventet i 2014! Jeg vet ikke hva jeg skal tro om denne, men vi får krysse fingrene og håpe han gir hovedrollen til Bruce Campell.

Over til en gladsak, Simensen har endelig vært på kino igjen! Dette lover godt for det ensomme innlegget i kinospalten.

   Jeg har dessuten gjort noen oppdateringer på bloggen, blant disse en liste over andre blogger jeg følger. Listen finner dere på høyresiden under mest sette innlegg denne uken. Dette er kompetente mennesker med gode penner så sjekk dem gjerne ut og sleng igjen en kommentar. God dag!

 

82%